tirsdag 25. november 2008

Virkelighetssjekk

I går trodde jeg egentlig litt at det tilbakefallet jeg frykter, hadde kommet. Legen ville ta en beinmargsprøve av meg, fordi det var jo litt rart at blodverdiene mine var så lave. Jeg spurte rett ut om det kunne bety at jeg hadde fått tilbakefall, men legen sa han ikke trodde det. Det var altså det de måtte sjekke, for det kunne være et varsel om at det var noe i gjære.
Det er jo alltid en viss fare for tilbakefall, men i går så ble jeg faktisk litt redd. Det var rart å måtte ta beinmargsprøve når jeg egentlig "ikke skulle", og det var rart at blodverdiene mine ikke ville stige normalt.

Jeg var ganske anspent noen timer.

På ettermiddagen ringer legen og sier at verdiene er sakte på vei opp, og at beinmargen ellers er "fin". Ingen tegn til tilbakefall.

Lettelse. For nå.

søndag 23. november 2008

Hva skjer'a?

På torsdag var jeg en tur på riksen igjen, i håp om at jeg endelig kunne starte opp med cellegifta. Det er nå en goood stund siden jeg har tatt noe cellegiftpiller, så det begynner å "haste" litt med å sette igang igjen. Blodverdiene mine var enda ikke klare for det på torsdag, de hadde faktisk sunket enda mer, og det uten at jeg har tatt noen piller!(?) Hva skjer egentlig inni denna kroppen? Jeg har ihvertfall gitt opp å prøve å forstå det. Legen synes vel kanskje det var litt merkelig han også, men jeg fikk beskjed om å ikke tenke så mye på det og å komme tilbake på mandag (i morgen).
Jeg håper virkelig jeg kan begynne igjen da. Snart er det ny beinmargsprøve også, denne gangen blir det litt (for) spennende.

onsdag 19. november 2008

Kreft er skummelt

I dag ringte gynekologen meg. De har fått svar på prøvene de tok når jeg var i narkose.

Æsj, jeg veit egentlig ikke helt åssen jeg skal forklare det liksom.. Det er funnet ganske mye celleforandringer, noe som enten kan komme av cellegifta, eller at det rett og slett er mer drit på gang her. De deler celleforandringene inn i tre grader, der den tredje graden er forstadiet til kreft. Jeg er på andre grad. Litt for mye, synes jeg. Det er egentlig ganske.. Urovekkende? Hm, jeg er ikke helt sikker enda, har ikke klart å tenke så mye på det. Det er vel den, ganske så menneskelige evnen til å skyve vanskelige ting unna, som "slår inn".

Planen er uansett å ikke gjøre noe med det nå, jeg blir innkalt til ny sjekk om tre måneder. Kanskje det da har gått tilbake av seg selv, det var nemlig mulig. Jeg kan ikke annet enn å satse på det. Holder da søren meg med èn kreftype.

tirsdag 18. november 2008

Lavt immunforsvar

I går hadde jeg egentlig time på riksen klokka 10, men jeg måtte ringe å si at det var uaktuelt (:p), for billettene til Metallica sin andre konsert til sommeren gikk jo ut i salg klokka 9! Etter å ha blitt ganske svett i både ørene og hendene, klarte jeg endelig å komme igjennom til billettservice (blir jo helt stressa av de greiene der), så nå har jeg billetter til begge konsertene :D

Jeg fikk en ny time på riksen klokka 12.30, men kom ikke inn til legen før i 14-tida.. Var litt lei av å vente da. Etter at jeg ble lagt inn for et par uker siden, har jeg ikke tatt noe cellegift (huff, liker ikke det, er utrygt). Jeg hadde ikke nok "immunforsvar" til at jeg kunne fortsette, og i går skulle jeg egentlig begynne igjen. Ja, egentlig.. Blodverdiene mine er fortsatt for lave, virker som de har glemt seg bort litt, for de stiger så innmari sakte. På torsdag skal jeg inn igjen å sjekke om de har steget, da kan jeg forhåpentligvis begynne på gifta igjen. Uheldigvis er det den typen jeg blir dårlig av, men den skal jo virke bra på fy-cellene, så da er det mye bedre enn ikkeno'!

søndag 16. november 2008

Levende nålepute

Onsdag den 5. november fikk jeg feber. Jeg hadde følt meg litt "uggen" hele dagen, og på kvelden kom den snikende. Dagen etter ble jeg lagt inn på riksen, og der ble jeg til sist tirsdag. Heldigvis hadde jeg ikke mye smerter, men jeg hadde feber som var oppe i 41-komma-ettellerannet, så den var jo ganske høy! Jeg fikk litt blod, siden blodprosenten var lav og jeg fikk en hel haug med antibiotika og penicillin.

Om jeg hadde vært attraksjon på et sirkus, måtte det være fordi jeg er en levende nålepute. De stakkars årene mine er blitt så tynne og arrete, de sprekker bare jeg ser litt hardt på de. Jeg måtte ha flere venfloner, for de bare "hoppa ut" eller ødela åren de lå i + at siden jeg ikke har noe CVK (kateter som var operert inn i brystet, hadde det tidlig i behandlingen), så må jo alle blodprøver taes i armene. De er helt ødelagt de årene også, huff..og; AU. Det var igrunn det som var verst under denne innleggelsen, all stikkinga, for det var ikke så reint lite!

Ellers så "går no dagan", jeg er i ganske grei form for tida. Skal jeg klage litt, så må det være på trøtt- og slitenheten, det er virkelig tungt. Jeg synes også det er veldig vanskelig å formidle det til andre, hvor ille det egentlig er. Jeg kan jo godt skjønne at det er vanskelig å forstå at en person som gjør så lite som meg, er så sliten! Men sånn er det, det er veldig vanlig, men blir ikke snakket så mye om, dessverre. Det skal jeg slå et slag for litt seinere ;)

torsdag 13. november 2008

SINNAMAREN

Jamen i helsikes, heite da.. Jeg hadde skrevet SÅ mye nå, åsså forsvant det idet jeg skulle publisere. (JADA, VEIT JEG SKAL SKRIVE DET I WORD FØRST!!) Haha, men søren eller.. Da får dere få en oppdatering litt seinere da, nå skal jeg nemlig en tur ut i det fine været, selvom det er ganske så kaldt! Brrr.. Kle godt på dere :)

lørdag 1. november 2008

Fra narkoserus til kattepus

Jeg var både spent og grua meg veldig i går, da jeg satt på venterommet på riksen. Borti gangen kom det noen sykepleiere som akkurat hadde starta en ny dag på jobb, hvorpå hun ene sukker; "ny dag, nye nederlag!". Jeg ser på mamma, og vi ler litt. Det hørtes jo veldig betryggende ut?! Heldigvis er vi ganske hardhuda blitt, så vi flirte egentlig bare, men jeg var ikke akkurat mindre nervøs ;)

Da jeg kom inn på operasjonsstua, viste det seg at det var akkurat denne sykepleieren som var en av de som skulle være med på inngrepet. Hun var jo egentlig råkoselig! Jeg fikk narkose, babla i ørska både før og etter (det er sånt jeg kommer på litt etter litt nå i etterkant, ganske festlig, haha). Etter at de fleste hadde fått høre om hvor urettferdig det er at jeg "ikke kunne ligge i narkose under hele den første, verste delen av kreftbehandlingen", "at jeg følte at jeg sovna på toget og at haka bare datt ned" og "jeg tror detta greiene funker fett jeg ass", da kommer den koselige sykepleieren med en gave til meg! Siden jeg er litt "barn" og "var så flink", så fikk jeg en kosedyr-mus som heter Rasmus, han har på seg en grønn operasjonsdrakt og er kjempesøt. Tusen takk, koselige sykepleier-jegikkehuskernavnetpåfordijegvarlitt"full".

Jeg fikk dra hjemover ganske kjapt, siden jeg både spiste, ikke kjente noen spesielle smerter og tissa når jeg skulle (?). Da jeg kom hjem sov jeg et par timer, for jeg var full av piller av både det ene og andre slaget (tar i mot alt jeg får, jeg). Trøtt og ganske sliten dro jeg på meg kattekostymet (:D), mamma kjørte meg til Oslo, og; tada! Plutselig var jeg på Halloweenparty med Katrine! Merkelig kombinasjon av ting å gjøre på en dag, hehe. Jeg spiste godis og kake til det omtrent tøyt ut av øra på meg, så ble jeg enda mer sliten og dro hjem. I natt har jeg sovi godt.

I dag har jeg litt vondt nederst i magen, naturlig nok, de har jo gjort ettellerannet nedi-inni-oppi der. Litt frysen er jeg også, men det er ikke noe uvanlig tror jeg, man kunne visst få litt antydninger til feber åssånt etter inngrepet. I kveld skal jeg slappe veldig av, det skal bli deilig.

Håper alle dere har en fin helg :)