Innlegg

Viser innlegg fra september, 2009

F..., forskning og formiddagsblomst.

Nå skal jeg ikke si at jeg er svart som natta i hue, for det tror jeg at jeg har gjort ganske klart nå. Mamma mener jeg er deprimert. Skal ikke nekte for det, men jeg håper jo nå at jeg får plass på det rehabiliteringsstedet jeg har nevnt tidligere. Tror det vil være bra for meg.

I forrige uke var det en formiddag jeg lå på sofaen og følte at dagen var som et slag i trynet. Plutselig ringer det på døra, og med putespor i ansiktet dro jeg meg bort til døra i den lekre joggebuksa (med knær) og lukka opp. På veien ble jeg litt småoppgitt over at det sikkert var noen som skulle høre om jeg hadde sett lyset, funnet meninga med livet eller bare ville hive masse religiøst pjatt inn i hue mitt. For meg er det igrunn bare bullshit. Hvorfor dèt var den første tanken som slo meg, veit jeg ikke, men jeg lurte antakelig litt på hvem som ringer på hjemme hos mamma, mens hun er på jobb.
Uansett, det var absolutt ingen preken i vente. Utafor står det en dame med en blomst og et kjempehyggelig smil?! Hu…

SJEFEN ER SEXY!

..eeh, unnskyld, jeg mener jo SEKSTI! Hehe. Han holder seg godt da, det ska'n ha! The Boss - Bruce Springsteen fyller seksti år i dag, hurra og gratulerer med dagen! Happy Birthday! (Måtte jo ta det på engelsk og, siden jeg virkelig regner med han er en fast leser av bloggen min, høhø).
Alle bursdager bør feires med kake, så jeg bakte faktisk eplekake i stad. Resultatet er en annen sak, kaka "knakk" og halvparten falt på gulvet (til Springsteen-hund sin store glede!). Den resterende halvparten ser..tja..så som så ut. Jeg tror egentlig jeg bare plasserer den i kjøleskapet, jeg.

Ja, også er det meg da.. Jeg tar meg friheten til å klage litt mer, sånn som jeg pleier å gjøre. I det siste så synes jeg det har blitt litt vel mye, men som dere sikkert har skjønt så blir jo faktisk ikke ting noe bedre med tida. Behandlingen er utrolig tøff, og nå går jeg virkelig på tomt energi- og livslyst-lager.
I går snørra og grein jeg opp en hel pakke med papirlommetørkler på en halvtimes tid.…

Sliten og lei, men travel!

Det skjer litt mye om dagen, eller, for meg føles det ihvertfall som det. Er jo ikke så vilt mye som skal til før hodet og kroppen sier stopp.
Formen er ikke akkurat til å rope så høyt hurra for, men jeg har orka å henge med på alt som har vært veldig nødvendig i det siste, så det er jo bra.

Jeg tror jeg er i ferd med å akseptere at jeg egentlig bare blir verre og verre. Nå tenker jeg ikke på spesielle smerter og uventede bivirkninger, som egentlig har vært mest plagsomt, nå går det direkte på utmattelsen og psyken. Jeg er helt ufattelig, ubeskrivelig sliten. På alle måter. Psykisk tror jeg at tankene mine, bokstavelig talt, går i spinn snart. Det er forferdelig mye unødvendige tanker, og jeg kjenner at jeg "mister" grensene jeg egentlig hadde for å tenke negativt og destruktivt. Uten at jeg nå går på kortison (som jo faktisk gjør meg gal, det veit dere), er fortsatt terskelen ganske lav for at jeg kan bli litt "farlig" for meg selv. Det er skummelt å føle, og jeg sy…

I need a place to hide

Jeg har ikke vært i særlig god form de siste dagene..egentlig gjelder det vel hele den siste uka. Ikke at jeg kan forvente å være i "god form", som friske mennesker, men jeg kan jo regne med å fungere litt "normalt" innimellom. Jeg synes det er lenge siden sist.

På riksen i går fikk jeg vite at blodverdiene mine har vært veeeldig lave i det siste, det hadde kanskje vært en fordel om jeg hadde fått vite det tidlig i forrige uke, men det har visst gått i glemmeboka. Ellernoesånt.
Uansett, de er fortsatt veldig lave, så jeg må passe meg ekstra for alt som kan gjøre meg syk. Jeg setter pris på å få slippe svineinfluensaen. Den kan jeg rett og slett ikke få.

Ellers er det ganske kjipe tilstander nå. Null overskudd, trøtt og tiltaksløs. Egentlig skulle jeg gjerne bare gjemt meg bort, "forsvinne" en liten stund.

I dag har jeg vært på apoteket og henta innsovningstabletter, håper det kan gjøre at jeg får litt bedre søvn. Nå er det bare "kaossøvn", fæle drøm…

Ja, ja.. Tenkte jeg det ikke.

Jeg fikk en kommentar hvor det var noen som frykta at jeg ble utreda for ME. Det var nok ikke det de gjorde, men jeg har lest litt om denne sykdommen, og det høres virkelig forferdelig ut. Jeg håper at alle med denne diagnosen kan få ordentlig hjelp og forståelse. Det er visst ikke lett, har jeg skjønt.

Min trøtt- og slapphet er nok heller som følge av all cellegiften og andre medisiner jeg har fått, jevnt og trutt, i snart tre år. Ikke en dag uten noen form for piller.
Den reaksjonen, i forbindelse med kreftbehandling, kalles fatigue. Jeg har snakka litt med legene om detta tidligere i behandlingen, og de mente da at jeg hadde en "påbegynnende fatigue". Kan ikke påstå jeg føler det har blitt noe bedre med tida, så hvordan det egentlig ligger an nå, veit jeg ikke. Mulig jeg bør forhøre meg litt om det snart, det er jo "bare" ca et år igjen av behandlingen min nå, og jeg veit ikke hvordan dette blir seinere.
Ikke nok med at man skal ha cellegift en halv evighet, man må…