torsdag 21. januar 2010

Sosial angst, eller?

Å blogge når jeg er ikke er helt "våken" er vel kanskje ikke det smarteste, men det hender visst allikevel. Jeg har ingen ferdig tekst når jeg skriver her, ordene må liksom komme til tastaturet. Det hender jeg skriver i en egen dagbok, veldig sjeldent, men det som står der blir liksom noe helt annet. Ikke at det ikke passer seg her, men jeg får meg liksom ikke til å overføre det derfra og hit? Ja, nei. Uansett.

Nå er jeg på nedtrapping av kortisonen. Det er jo på en måte godt, men med det så kommer forventningene om kjapp bedring. Min ja, men den jeg egentlig synes er verst; andres forventning om bedring.
Jeg veit jo at alle vil meg godt. Hey, om ikke annet bare litt bedre, isåfall! Jeg og de rundt meg håper jo at jeg skal kunne fungere så normalt som mulig, smertefri med gode tanker om enten akkurat nå, eller fremtiden.

Jeg tenker mye. Det er ikke mange steiner som ikke blir snudd, for å si det sånn.
Detta er litt tøft å tenke på, men jeg tror jeg har utvikla en slags sosial angst iløpet av den tiden jeg har vært syk.

Jeg har alltid vært glad i å være aleine, pusle med mitt, eller bare gjøre ingentingen. Men jeg har også alltid vært glad i å møte vennene mine, være der "det skjer", jobbe og trene.
Være med i livet!
Det behovet har jeg enda, antakeligvis mye mer enn før. Jeg har kanskje også muligheten til det mer enn jeg tror, men jeg klarer ikke.

Og det er så vondt, så inni helsikes vondt.

Tanker rundt det her, gjør at jeg tror jeg har "dratt på meg" endel angst oppi alt sammen da.. Men er det egentlig rart..?

Oh, here goes..

Jeg har frykt for å bli negativt vurdert av andre. Jeg er redd for å bli sett på som sur, tiltaksløs og lat, og jeg er redd for å bli observert i situasjoner som krever en viss prestasjon av meg.
Jeg er også redd for å rett å slett "ikke strekke til" i en helt vanlig, hverdagslig situasjon.
Etter et tilfeldig møte av kjente eller bekjente på butikken, kan det hende at jeg må en ekstra tur innom sjokoladehylla og hjem for å gråte.
"Hvordan takla jeg det?"
"Nå så jo han/hun meg i en ganske greit øyeblikk, forstår han/hun da om jeg kanskje ikke orker å møtes på fredag allikevel?"
"Huff, jeg svarte så blidt og smilende. Hvorfor gjør jeg egentlig det, når det ikke er sånn jeg har det?" (Det veit jeg jo forøvrig godt, jeg har ikke tenkt til å grine på Rema og fortelle at jeg faktisk ikke har det noe bra. Det blir ikke noen god situasjon for noen av partene).

Dessuten; det ser jo ut som jeg har det bra, så hvorfor anta noe annet?

Jeg er også redd for å bli oppfatta som svak og at jeg har blitt sosialt teit.

Hjelpes, mye rart.. Men ja. Jeg kan snakke med noen og være et helt annet sted i hue, det er ikke med vilje, men jeg klarer ikke styre det.
"Ser han/hun at jeg har gule tenner i dag? Off, jeg har jo vært så dårlig i det siste, så jeg føler liksom ikke jeg har fått stelt meg ordentlig".
"Lurer på om de veier og måler meg med blikket, kan han/hun se hvor hoven jeg er på grunn av medisinene?"
"Skjønner han/hun egentlig hva medisinene gjør med kroppen min, utseendemessing, ikke bare inni?"

Det er visst noe jeg ikke har skrivi så mye om tidligere, men kroppslig utseendemessig forandringer i forbindelse med kreft, er virkelig et kapittel for seg selv.

"Jepp, her står jeg nå og ser frisk ut, men i stad klarte jeg jo ikke reise meg opp fra do fordi jeg er så svak i beina..."

I fare for at jeg synes det her blir veldig vanskelig å lese selv, så stopper jeg nå. Detta er som sagt skrivi når jeg ikke er helt "våken".

Takk for i dag :)

søndag 17. januar 2010

Forresten..!

Jeg har oppdatert linken til Elisabeth under "linker", håper dere vil sjekke den ut igjen. Nå begynner det å dra seg til! Hun er i syklus 12 av 13. I'm right behind you!

Gaah!

Jeg lever i en sky av kortison, cellegift, humørsvigninger, smerter, gleder og sorger. Jeg har også en tåkedott av dårlig samvittighet hengende over hodet; det er så mye jeg føler jeg burde gjort, ikke burde gjort, burde sagt, ikke burde sagt..

Nå gjør jeg et lite forsøk på å fjerne et snev av dårlig samvittighet ved å ta en superkjapp oppdatering her. Jeg eksisterer enda, og det har jeg store planer om å fortsette med, ihvertfall i de klareste øyeblikkene av døgnet. "Dette er det medisinene som gjør, Maren-Sofie!"

Det har jo skjedd endel iløpet av jula og nyåret. Vært mye på riksen, og ikke egentlig deltatt særlig i verden. Jeg har ikke helt planer om å skulle klare det på en liten stund enda heller, forresten. Jeg har en uke til med kortisonpiller nå - unntakstilstanden. I morgen har jeg en svær kur som jeg blir ganske dårlig av, men så..så håper jeg ting skal bedre seg litt. Snart er det min tur!

Håper det står bra til med dere der ute. Takk for alle gode kommentarer, de betyr veldig, veldig mye! :)

mandag 11. januar 2010

Ms. Kortison at night

http://www.youtube.com/watch?v=YCblGxZZX6Y

..lukkede øyne, høy lyd. Forsvinne, ikke eksistere. Bare for litt..

Jeg er lei nåå..

En del faller vackert
En del faller hårt
En del faller alltid, alltid ner i hål

En del hittar inget
En del de hittar allt
En del hittar bara, sån't som inte räknas allt

Jag vet du lever i mitt bland
Fast mitt i ingenstans
Mitt i allt det där, du försöker ge ett namn

Jag vet du odlar vingar
För din hud har blivit för trång
Jag vet at du försöker, flyga bort nånstans med dom

Jag vet att du ser bilder, i ditt hovud som gör ont
Jag vet att du ser bilder, men skit i allting sån't
Jag vet du klättrar väggar, som du inte trodde fanns
Just när du trodde allting, hade fallit ner på plats

En del plockar vingar, från ängler som de mött
En del plockar sine, från insekter som dött
En del lar sig ljuga, en del de blir soldat
Men vem av dem är du, vem av dem är du idag?

Men det här är inget sån't
Det här är inget sånt
Det här är inget neråtsång som du skal bry dig om