lørdag 20. november 2010

Min kamp

Jeg kan ligge i senga mi og tenke at "i dag skal jeg finne fram litt klær jeg ikke har brukt på evigheter, og kanskje gå en tur bortpå butikken", og så står jeg opp da; for det første kommer jeg knapt opp av senga, beina mine er for svake. For det andre fryser jeg bare jeg rører på lillefingeren, så å skulle gå inn i skapet for å grave etter klær er helt uaktuelt. Enda mer det å skulle gå ut! Grøss! Jeg havner på det varme badet, der ligger joggedressen og tøflene.

Når jeg endelig sitter under teppet i stua er jeg så sliten at det kjennes ut som jeg har spurta Oslo Maraton, og jeg må se lenge på medisinene før psyken er klar til ta det daglige lasset med piller. Tas de på feil tidspunkt, kommer de opp igjen med en gang.
Jeg føler meg egentlig litt lurt hver gang jeg er i ro, da er jeg jo klar for alt! Det blir en slags sirkel av evig skuffelse, for jeg tror jeg klarer så mye mer enn jeg gjør.

Prøvene viste at det er over 99% av den nye margen som "regjerer" i kroppen min, noe som er veldig positivt. Den gamle beinmargen og kreften viste seg jo å være rimelig seig, så det er en lettelse å være kvitt den. Nå håper jeg bare det forblir sånn!

Jeg kjemper for å bli så fungerende som mulig, og sakte men sikkert gjør jeg ihvertfall noen fremskritt. Nå bor jeg hjemme i min egen leilighet og ordner for det meste selv. Det er dager da jeg ikke er noe særlig, og må ha endel hjelp, men jeg føler det er godt å kjenne at jeg klarer mer enn for noen uker siden.
Legene forventer ikke at jeg kommer til å bli helt "meg selv" på lange tider. Det er snakk om år. Og en annen ting er jo; hvem er jeg egentlig nå? Livet f.Kr og e.Kr (før og etter kreften, that is. Sammenligningen er forøvrig lånt av Ina) er to vidt forskjellige liv, også skal jeg jo og ha med livet med kreften, for det er og kommer alltid til å være en del av meg. Jeg føler jeg på en måte skal lære meg å leve på nytt.

Nå prøver jeg å ta hver dag som den kommer. Det er fortsatt mye medisiner og bivirkninger, skader på indre organer, fatigue og andre komplikasjoner som har oppstått underveis som må takles. Alt i riktig tempo og rekkefølge, og alt til sin tid. Skal det taes en biopsi eller et inngrep, er det veldig viktig at blodverdiene tillater det.

For hver dag som går, og jo lenger tid det går fra siste transplantasjon, jo bedre sjanser har jeg.

Carpe Diem

søndag 7. november 2010

Tre måneder

I går var det tre måneder siden den siste transplantasjonen. Det er liksom "et mål oppnådd", halvisolatet oppheves og det er tid for ny beinmargsprøve. Egentlig juksa vi litt da, for jeg var på kontroll allerede den 21. oktober, noen dager fra eller til er ikke så nøye. Nå får jeg lov til å spise hva jeg vil og bevege meg ute blant folk, det er godt å vite, for det blir nesten bare med å "vite" det. Maten smaker rart på grunn av medisiner, og jeg orker jo knapt å gå ut.

Ellers er jeg fortsatt hjemme hos mamma, jeg er gul og tjukk i ansiktet (høye leververdier og kortison), og jeg har de siste ukene vært mest i sofaen.
Det er mye tid til å tenke, og jeg føler at redselen for mer komplikasjoner hele tiden henger over meg. Den mislykka transplantasjonen i april er godt planta i minnet.

Regner med å få noen prøvesvar i morgen som jeg er veldig spent på. De vil gi et hint om hvordan transplantasjonen har gått, nå må de være bra, jeg orker ikke mer.

Hadde egentlig tenkt å skrive litt til, men jeg merker at da blir det bare krøll.. Takk for at dere henger med, håper å oppdatere snart :)