torsdag 30. desember 2010

Kjøss meg i ræva 2010!

I romjula har formen vært litt hanglende. Jeg har blitt så innmari forkjøla, og er helt potte tett. Det er igrunn helt greit nok, for det er så jævla normalt. Tror ikke jeg "bare" har vært forkjøla på evigheter. Antakeligvis kommer det til å henge i en god stund da (har allerede holdt på i et par-tre uker), det er liksom det kjipe med forkjølelse når kroppen er så svekka fra før. Ellers har jeg også hatt litt plager med magen, men jeg har funnet ut at det er en sånn typisk følge av jula; litt for mye av alt jeg ikke spiser til vanlig.

Uansett, som følge av formen, har jeg tilbrakt endel tid foran TV'n, og her om dagen så jeg et program (tror jaggu det var Oprah) som handlet om avhengighet. Det var snakk om å være avhengig av reseptbelagte smertestillende legemidler, og jeg må si jeg gjorde en litt skremmende "oppdagelse" når det gjelder meg selv.

Da jeg lå inne på riksen, i flere omganger, fikk jeg store doser med morfin via smertepumpe som jeg styrte selv. På slutten av oppholdet var det mye det å "komme av pumpa" som gjorde at det tok så lang tid å få komme hjem, jeg sleit med abstinenser, og det er faktisk ofte mye verre enn selve smerten man får morfinen for i utgangspunktet.

I ukene etter at jeg kom hjem drømte jeg meg tilbake til riksen, for der var pumpa mi. Hjemme var det "bare" morfinpillene, ikke intravenøst. Om natten kunne jeg våkne av at jeg selv snakka om at "pumpa står i mellomgangen" (det var der den ble plassert de første dagene etter at jeg ble koblet av), jeg ville så gjerne bare kunne trykke på knappen som ga meg en liten dose, en liten rus, en liten ferd fra virkeligheten.

Ettersom ukene ble til måneder, klarte jeg også å kutte ut morfinen hjemme. Egentlig gikk det ganske kjapt, for jeg skulle få "trappe ned meg selv" (styre det selv, fordi sist jeg lå inne med morfinpumpe sleit jeg med helt grusomme abstinenser. Det lå friskt i minnet), med mindre og mindre doser. Jeg kutta det litt for raskt, men kom meg "av" rimelig fort.

"Oppdagelsen" jeg gjorde, var at jeg tok meg selv i å kunne lure på om jeg skulle gå å ta meg et par piller, bare for følelsen! Jeg hadde ingen nevneverdige smerter, det ville bare vært for å kunne kjenne litt på virkelighetsflukten og likegyldighetsfølelsen.
Jeg gjorde det selvfølgelig ikke (eller, det er egentlig ingen selvfølge, for det er mange-mange som sliter med avhengighet av reseptbelagte legemidler som følge av sykdom, ulykker o.l.), men det at jeg kan bli så frista av tanken er ganske..ja, skremmende. Det er nå noen måneder siden jeg har vært nødt til å ta morfin mot smertene, så bare det at kroppen reagerer (og det positivt!?) på å høre om det på TV'n så lenge etterpå, det er ganske tankevekkende.

Påfølgende natt våkna jeg av at jeg leita etter "trykkeknappen" jeg hadde på pumpa, bare fordi jeg "måtte ha en støyt". Lettere forvirra forstod jeg at jeg var hjemme i senga mi, smertefri..

..pumpa står heldigvis i mellomgangen på riksen.

Ellers..! Jeg har hatt en koselig julefeiring hos søstern, med tantebarn og hele pakka. Ribbe, medister og søtsaker er fortært, gaver er åpnet og jeg har kost meg stort! Nå lader jeg opp til min halvtårskontroll den 6. januar. Da blir det tatt ny beinmargsprøve, og jeg får vite hvordan den nye margen klarer seg. Det er spennende, og jeg merker at det faktisk preger hue mer enn jeg trodde det skulle.

I morgen er årets siste dag, og måtte det gjerne slettes fra min hukommelse for evig tid! For min del har 2010 oppført seg som et pøbelår uten like, og jeg synes ikke det fortjener å minnes i det hele tatt!

Jeg takker ikke for det gamle (selvom jeg er veldig takknemlig for alt dere har gjort for meg i året som har gått), men ønsker dere alle i steden et fantastisk godt nytt år. Mange ønsker om at hver dag er så god som den kan bli for akkurat deg.

Mamma pleier å si at jeg skal smile til meg selv i speilet, kanskje det er det eneste forsettet vi burde ha for 2011?

fredag 10. desember 2010

Skikkli' egotripp-innlegg, med løfter om at bloggen så absolutt lever

Jeg veit ikke helt hva som er unnskyldningen for at jeg ikke har skrivi noe her i det siste, men jeg skal prøve å finne på en god en. Hehe.
Uansett, jeg har virkelig dårlig samvittighet for at det går så lang tid mellom hver oppdatering. Jeg føler at jeg skylder dere å fortelle hva som skjer i livet mitt etter alle tilbakemeldinger, gode ord og tanker dere har sendt og delt med meg. Det har betydd og betyr veldig, veldig mye for meg. Jeg mener at mye av det dere har bidratt med, er grunner til at jeg faktisk sitter her i dag.

..jeg har ikke tenkt til å slutte å skrive, det bare går litt treigere. Jeg lover at "intet nytt er godt nytt", også håper jeg at jeg kan fortelle litt om hva som skjer i livet mitt, når jeg har skrivelyst.

For å være helt ærlig har jeg blitt så utrolig lei av kreft og sykdom. Jeg trenger en pause, men jeg kommer garantert til å ville ta opp arbeidet med Ungdomsgruppa og andre relaterte ting igjen. Etter anbefalinger fra legene mine har jeg sett meg nødt til å "skygge banen" litt når det gjelder kreft. Jeg har opplevd og sett nok av det, nå er det tid for å fokusere på noe annet en stund. Dette er også en av grunnene til at bloggen dessverre har blitt nedprioritert i det siste.

Det er en helt ny tilværelse jeg prøver å vende meg til nå, her er noen hint om min nye hverdag;

-bor alene
-er kreftfri og prøver å lære meg hvordan dèt er
-begynner såvidt å orke å ta opp kontakten med venner og familie som jeg omtrent har "blokka ut" de siste årene, jeg er sakte på vei ut av "hiet"
-kjenner at jeg orker litt mer dag for dag, men sliter med å finne balansen mellom aktivitet og hvile
-kjenner at redselen for akkurat "nå" slipper taket, det er derimot fortsatt vanskelig å tenke framover
-jeg tar kun tre typer medisiner, bare èn av disse er livsnødvendig
-får migreneanfall fra h**vete når jeg tråkker litt feil og overanstrenger meg
-krykka mi veit jeg ikke engang hvor er
-fryser lett (egentlig hele tiden), og det er litt flaut å være den som må få "ekstraservice" med varmeovn og ullsokker på eventuelle besøk hos andre
-ja, for jeg orker kanskje å dra på besøk en time eller to, hvis det er den rette dagen og formen tillater det
-det er vanskelig å forutse dagsformen, men sånn har det vært lenge. Nå går det mer på at jeg forventer at den bare blir bedre, for det skal den jo, det går bare ikke fort nok!
-jeg skjønner at tålmodighetsprøven er langt fra over, den har faktisk såvidt begynt
-dette blir den første julen på flere år, forhåpentligvis, uten Riksen-besøk, sår i munnen eller å måtte være neddopa
-er nå så frisk at jeg kan skrape is av bilen..
..og jeg kan gjerne skrape is og fryse fingrene av meg hver vinter de neste 50 årene, så lenge jeg slipper å være syk.

Jeg synes det er litt skummelt å "si det høyt", redd for at det skal komme å bite meg i ræva (eh..huff, tror dere skjønner hva jeg mener), men fy flate; jeg har faktisk overlevd over fire år med heftige, HEFTIGE, konstante cellegiftkurer, mange forferdelige bivirkninger, en mislykket beinmargstransplantasjon, serumer og helkroppsstrålinger, dødelige bakterier og infeksjoner.
Løsningen, og toppen av hele kransekaka; en siste transplantasjon, GVHD, litt mer bakterier og infeksjoner..og hei, her er jeg. Nå går det faktisk rette veien.

MEG, FTW!

En liten ting sånn på tampen.. Når jeg har vært på mitt dårligste har jeg flere ganger ønska og høre på "musikken min". Jeg er jo veldig glad i musikk og finner mye trøst og styrke i gode tekster (les: Bruce'rn og Metallica bl.a). Derfor har skuffelsen vært stor når jeg har følt at sykdommen min på en måte har klart å "ta fra meg musikken", i perioder. Det har faktisk bare vært vondt og trist å høre på de sangene jeg er så glad i.
Men ja, til tingen på tampen; jeg har nå fått tilbake gleden og finner igjen masse musikk jeg har savna! Det er superdigg å guffe gamle Metallicalåter og gaule til tekstene igjen! Nå må bare lever'n se å bli frisk, så kan jeg ta en kald pils ved siden av :D