torsdag 18. august 2011

Fin på innsiden

Hurra for fin marg!

I går var jeg på ettårskontroll, og siden jeg hadde noen hektiske dager i forkant rakk jeg ikke å grue meg engang. På riksen tusler jeg inn på poliklinikken, men der får jeg beskjed om at "ettårskontrollene foregår oppe på avdelinga". Aah, fordømte.. Da måtte jeg opp i alle de vonde minnene, luktene og lydene. Først gikk det fint, så ble jeg uvel.. Prøvde iherdig å fokusere på at "jeg kan dra hjem etterpå, jeg skal ikke bli her", og etterhvert kom det flere kjente ansikter bort for å si hei. Da ble det koselig, og nesten litt trist. Det er så mange gode mennesker som jobber på seksjon for blodsykdommer, og jeg skulle noen ganger ønske jeg kunne ta alle sammen ut av den settingen jeg er vant til å se de i, for så å putte de i litt mer "normale" omgivelser. All ære til de, og den jobben de gjør. Det er virkelig en av de tyngre avdelingene å være sykepleier på.

Jeg fikk snakke med lege og tok beinmargsprøve. Det gikk helt fint, men er det rart av meg å reagere når jeg blir sendt til en lege som ikke kjenner meg, på en ettårskontroll etter det forløpet jeg har hatt?
Mulig det er jeg som er kresen, men når jeg har hatt de samme legene i snaue fem år, så burde det ikke være så vanskelig å få, en lenge planlagt, kontroll hos en av de som kjenner historien min. Litt slitsomt for et "fatigue-hue" å skulle svare på så mye om fortida, når det finnes andre leger der inne som veit så mye om meg at de spør mer om hvordan Springsteen har det, enn om "hva jeg gjorde når, hvordan det føltes og hvorfor jeg tok den medisinen" :)

Ellers var margen fin, ja! Det ble kun kjørt èn kontroll av den nå, og ikke fler som det har blitt tidligere. Jeg tror det er like greit, med tanke på hvordan resten av prøvene mine er for tida. Det er vanskelig når det kommer så mye svar, med så små marginer, at man ikke helt skjønner hva de betyr. Jeg forholder meg nå til at den nye margen er fin, det er mulig at det finnes bittebittelitt av min gamle marg, leveren min lever sitt eget liv og blodprosenten er stabilt lav. This is me on the inside.

På utsiden derimot; jeg er i ferd med å få helvetesild igjen. Er det mulig da? Det ser ut til at det kommer når jeg har vært mye i aktivitet, og da er det forsåvidt ikke så rart denna gangen. I helga var jeg på "aktivitetstur" i Lofoten! Det var full rulle fra morgen til kveld, og jeg må nesten få gi meg selv en klapp på skulderen for å ha klart å henge med hele tida.
Turen var i regi av Margen og Lymfekreftforeningen, og det var en herlig blanding av opplevelser, trening, flott natur og enda flottere mennesker. Bilder og tekst kommer! :)


     

lørdag 6. august 2011

My second birthday

For nøyaktig et år siden hang jeg fast i smertepumpa og diverse andre remedier. Jeg spøy på buksebeinet til overlegen og gråt av smerter. Midt på denna dagen, for et år siden, ble jeg sendt med ambulanse fra Rikshospitalet til Radiumhospitalet og fikk helkroppsbestråling. Spøy mer, hadde forferdelig hodepine, full av morfin, men enda så helsikes vondt.

Redsel, utmattelse, håpløshet.

Tilbake på Rikshospitalet husker jeg ikke stort fra de neste timene, men jeg veit at jeg visste jeg skulle dø snart. Utpå ettermiddagen kom det en pose med beinmarg fra ukjent donor opp på avdelingen. Posen med det røde, tykke stoffet var liv i en tynn tråd.

Vi prøvde igjen, det var andre gangen på under et halvt år, den første transplantasjonen gikk ikke bra. Det var nå eller aldri. "Vi kan ikke love noe, kroppen din er sliten nå."

Jeg var ødelagt.

Hadde noen sagt til meg at jeg skulle smile å le på samme dato, et år seinere, da hadde jeg følt meg hånt.

Lite visste jeg om at sola skulle skinne i dag <3

Takk til min kjære, ukjente donor, og takk til ekspertisen i norsk og utenlandsk helsevesen.