tirsdag 18. oktober 2011

Ensom i en ukjent verden

Det er vel på tide å prøve å skyve vekk tanken om "nei-jeg-veit-ikke-hvordan-jeg-skal-formulere-meg-uansett", og dermed unngå å skrive noe her på bloggen.
Akkurat nå synes jeg livet er innmari vanskelig og tungt. Det er som om livsgnisten ble sugd ut av meg sammen med kreften, og det er med stor skam og forferdelig dårlig samvittighet, at jeg har slike følelser.

Jeg kan lett forstå om noen synes jeg er utakknemlig, at jeg bare må skjerpe meg, og tro meg; jeg prøver!

Jeg er glad og takknemlig for at jeg har kommet meg helskinnet igjennom det her, det kan jeg virkelig love. På en annen side har det blitt vanskelig å tilpasse seg "en ny hverdag som frisk". Jeg føler jeg svever utenfor alt normalt liv, og jeg sliter med å finne "min plass" blant venner, familie og samfunnet generelt. Det er ikke detta jeg skulle bli frisk til!

Da jeg var dødssyk var det lett å drømme seg til livet mitt "hvordan det burde være". Det var sol hver dag, jeg hadde mye energi og var glad hele tiden. I en salig blanding av venner, familie, hund og hyggelige aktiviteter fløt vi alle rundt på bløte, snille skyer. Alt var så lett, det var ikke slitsomt å verken leke eller løpe. Jeg "romantiserte" den friske verden noe så veldig.

Når jeg nå går denne verdenen jeg skapte i mitt eget hode i møte, så er den ikke-eksisterende. Det er jo ikke sånn for noen, og jeg har jo forsåvidt alltid visst det, men jeg hadde i det minste en ekte forestilling om at det skulle bli enklere. Så mye enklere!

All redselen min, rein skjær dødsangst, som har sitti fast i kropp og sinn de siste årene, har blitt omgjort til bitterhet. Jeg er så forbanna på kroppen min som har gjort det her mot meg. En gang forrådte den meg, og gav meg kreft! Jeg sliter med å skjønne "hvordan i helvete den kunne gjøre noe sånn mot meg?", og hver gang jeg ser meg selv i speilet, så er den der; den som ødela livet mitt!

Så går jeg til psykolog, og hun spør "men er ikke kroppen din en del av deg?"

Og "frk. Fornuftige-Maren-Sofie" tar over (hun ekstisterer nemlig et sted inni her), og jeg forstår at det ikke nytter å "hate kroppen min fordi den gav meg kreft". Jeg, i helhet, var så uheldig å få kreft en gang for lenge siden. Jeg har klart, med hjelp av medisiner og behandling, å bli bra igjen.

Foreløpig er ikke jeg og "frk. Fornuftige-Maren-Sofie" helt enige, og det er imidlertid bitterheten og selvforakten som regjerer.

Tilværelsen nå om dagen er ganske utilfredsstillende. Jeg plages med fatigue, men samtidig går hodet på høygir hele tiden. Jeg har ingen formål, ingen oppgaver som gir mening (i egne kritiske øyne), og siden jeg overhodet ikke er "venn med meg selv" har jeg vanskelig for å forstå at noen andre kan ha interesse av å være det heller. "Hvorfor ikke bare ta tak i deg selv og gå ut, gjør noe!", sier stemmen i hodet. Men depresjonen og skammen holder meg tilbake, og mest av alt; energien kommer aldri med overskudd, på grunn av fatiguen.

Det er barnslig og urealitstisk å skulle ønske verden hadde stått stille de siste fem årene, så jeg bare kunne blandes sammen med menneskene i det livet jeg en gang hadde. Men det hadde vært så mye lettere..

Jeg har ingen jobb å falle tilbake på, ettersom den forsvant mens jeg var syk. Jeg har flytta tre ganger iløpet av sykdomsperioden, mista venner, fått venner, slitt med å holde kontakten på grunn den elendige formen. De som en gang var like gamle som meg har "plutselig" blitt eldre, utdannet seg, fått barn og blitt gift. Livets naturlige gang. De har sin egen plass.
Nå som jeg er i form nok til å forstå alt jeg har gått glipp av, sliter jeg veldig med å finne meningen med MITT liv. Hvor skal jeg begynne? Hvordan skal jeg finne ut hvem jeg er og hva/hvor jeg skal være?

Det er lett å være etterpåklok, si at jeg skulle gjort ditt og datt for da ville alt vært mye lettere nå. Men helt ærlig; når jeg tenker tilbake så er det ikke særlig stort jeg kunne gjort annerledes, jeg var virkelig så kjørt at jeg ikke hadde "klart å ha besøk litt oftere" eller "ringt og slått av en prat med den og den".

Så da sitter jeg igjen her og føler jeg har mista så uendelig mye, uten å engang helt vite hva det er, for jeg kommer alltid til å lure på hvordan livet mitt hadde vært om jeg ikke fikk en så utrolig kronglete vei å gå..