Det er ikke meninga at denne bloggen skal fortsette som en "hverdagsblogg", men jeg synes nesten det er litt trist å ikke ha noe mer å skrive om her, da denne bloggen betyr veldig mye for meg. Den har vært en kilde til trøst, mot og styrke, glede og håp. Nå har den, for meg, blitt en uvurderlig dokumentasjon på sterke minner og erfaringer.
Jeg synes det er helt sprøtt å lese tilbake i gamle innlegg. Det er mye jeg har glemt som kommer tilbake til meg igjen når jeg leser, og jeg kan faktisk huske akkurat hvilken følelse jeg hadde når jeg skrev enkelte av de. Noen er helt forferdelige, fordi jeg veit at de ble skrevet med en ikke-eksisterende livslyst, andre er fulle av forhåpninger, påtatt tapperhet og drømmer.
De fleste som har lest i bloggen min har funnet linken på Kreftforeningen sine nettsider. Jeg har hørt av flere at de synes det er fint å kunne få lese de personlige historiene som finnes der, ikke bare fakta fra fagfolk, og det er jeg veldig enig i. Jeg har fulgt flere slike blogger i løpet av sykdomsforløpet mitt, på godt og vondt.
Jeg har ikke noe lyst til å bare sette en sluttstrek for bloggen min, men det er klart at det kommer til å bli (enda) sjeldnere oppdateringer her nå.
Det er fortsatt en god del "småtteri" som skal finnes ut av og undersøkes i løpet av tiden framover. Kontroller og beinmargsprøver blir også en del av livet mitt de neste årene, og jeg vil gjerne skrive noe her i forbindelse med sånne ting. Begrepet "hverdagsblogg", som jeg skrev over her, blir liksom ikke helt "meg". Det er kanskje få av dere som har fulgt meg her, som tror meg når jeg skriver at jeg faktisk ikke er så glad i å "utlevere" meg selv og livet mitt (hehe), men det er altså sånn jeg egentlig er, uten kreften. Nå har jeg ikke den å "gjemme meg bak" lengre, og jeg vil gjerne finne fram til den Maren-Sofie'n jeg er, uten kreften som slør.
Blir jo nesten litt trist av detta, jeg.
Men...jeg vil takke for meg, inntil videre, og jeg vil takke for dere. Jeg er ydmyk, og veldig overrasket, over hvor mange som har fulgt meg på den kronglete veien min. Jeg er enormt takknemlig for hver gode tanke og hvert eneste, styrkende ord.
Jeg har èn livreddende donor, men mange livreddende blogglesere.
Jeg synes det er helt sprøtt å lese tilbake i gamle innlegg. Det er mye jeg har glemt som kommer tilbake til meg igjen når jeg leser, og jeg kan faktisk huske akkurat hvilken følelse jeg hadde når jeg skrev enkelte av de. Noen er helt forferdelige, fordi jeg veit at de ble skrevet med en ikke-eksisterende livslyst, andre er fulle av forhåpninger, påtatt tapperhet og drømmer.
De fleste som har lest i bloggen min har funnet linken på Kreftforeningen sine nettsider. Jeg har hørt av flere at de synes det er fint å kunne få lese de personlige historiene som finnes der, ikke bare fakta fra fagfolk, og det er jeg veldig enig i. Jeg har fulgt flere slike blogger i løpet av sykdomsforløpet mitt, på godt og vondt.
Jeg har ikke noe lyst til å bare sette en sluttstrek for bloggen min, men det er klart at det kommer til å bli (enda) sjeldnere oppdateringer her nå.
Det er fortsatt en god del "småtteri" som skal finnes ut av og undersøkes i løpet av tiden framover. Kontroller og beinmargsprøver blir også en del av livet mitt de neste årene, og jeg vil gjerne skrive noe her i forbindelse med sånne ting. Begrepet "hverdagsblogg", som jeg skrev over her, blir liksom ikke helt "meg". Det er kanskje få av dere som har fulgt meg her, som tror meg når jeg skriver at jeg faktisk ikke er så glad i å "utlevere" meg selv og livet mitt (hehe), men det er altså sånn jeg egentlig er, uten kreften. Nå har jeg ikke den å "gjemme meg bak" lengre, og jeg vil gjerne finne fram til den Maren-Sofie'n jeg er, uten kreften som slør.
Blir jo nesten litt trist av detta, jeg.
Men...jeg vil takke for meg, inntil videre, og jeg vil takke for dere. Jeg er ydmyk, og veldig overrasket, over hvor mange som har fulgt meg på den kronglete veien min. Jeg er enormt takknemlig for hver gode tanke og hvert eneste, styrkende ord.
Jeg har èn livreddende donor, men mange livreddende blogglesere.
