Det hele begynte på høsten i 2006.
I en kortere periode hadde jeg følt meg veldig slapp og sliten, jeg ble andpusten av ingenting og lett svimmel. I helgene hendte det at jeg sov et døgn i strekk og var veldig slapp.
En dag på jobb var jeg så svimmel, og da jeg så meg i speilet, var jeg så blek at jeg knapt kunne gjenkjenne meg selv. Jeg ble sendt rett på legevakta.
Dette var den 19. oktober 2006, dagen jeg fikk vite at jeg har kreft.
Samme kveld ble jeg lagt inn på Rikshospitalet, der ble jeg i fire måneder for å få en induksjonsbehandling med cellegift.
Jeg skal ikke prøve å beskrive hvordan denne perioden var, enkleste forklaringen er vel; det var et reint helvete, og det var kvelder jeg håpet at jeg ikke skulle våkne dagen etter.
Etter induksjonsbehandlingen, var det over på vedlikeholdsbehandling. Nå skulle kreften holdes borte! Vedlikeholdsbehandlingen på akutt, lymfatisk leukemi (ALL) er på tre år, og nå har jeg snart fullført ett av de. Jeg får fortsatt en god del cellegift, og det er fortsatt tøft.
Kreften i seg selv er ikke så "ille", da jeg ikke kjenner den, men bivirkningene av cellegiften er det som gjør meg skikkelig syk til tider.
Det har vært mye smerter det siste året, men samtidig har det vært et av de beste årene jeg har opplevd. Jeg har fått utrolig mange gode venner gjennom Ungdomsgruppa i Kreftforeningen (UG), jeg har lært meg å sette pris på livet på en helt ny måte og jeg klarer å glede meg over "de små tingene".
Stort sett, har jeg i det seineste hatt det innmari bra.
Så.. Det skulle jo ikke være noen dans på roser det her, og det viser seg at kreften er vanskelig å bli kvitt.
Jeg har nå fått beskjed av legene mine ved Rikshospitalet, at jeg skal begynne å forberede meg mentalt på at jeg må beinmargtransplanteres. Dette er noe jeg er livredd for, og nå skal det skje, så sant de finner en donor til meg og at ellers alle andre prøver tilsier at jeg -kan- klare en ny runde med et, enda verre, helvete.
DERFOR har jeg nå begynt å blogge litt :) Så dere som vil av venner, familie, kjente og ukjente, kan følge med litt på hva som skjer framover og hvordan jeg har det. Jeg er spent.
I en kortere periode hadde jeg følt meg veldig slapp og sliten, jeg ble andpusten av ingenting og lett svimmel. I helgene hendte det at jeg sov et døgn i strekk og var veldig slapp.
En dag på jobb var jeg så svimmel, og da jeg så meg i speilet, var jeg så blek at jeg knapt kunne gjenkjenne meg selv. Jeg ble sendt rett på legevakta.
Dette var den 19. oktober 2006, dagen jeg fikk vite at jeg har kreft.
Samme kveld ble jeg lagt inn på Rikshospitalet, der ble jeg i fire måneder for å få en induksjonsbehandling med cellegift.
Jeg skal ikke prøve å beskrive hvordan denne perioden var, enkleste forklaringen er vel; det var et reint helvete, og det var kvelder jeg håpet at jeg ikke skulle våkne dagen etter.
Etter induksjonsbehandlingen, var det over på vedlikeholdsbehandling. Nå skulle kreften holdes borte! Vedlikeholdsbehandlingen på akutt, lymfatisk leukemi (ALL) er på tre år, og nå har jeg snart fullført ett av de. Jeg får fortsatt en god del cellegift, og det er fortsatt tøft.
Kreften i seg selv er ikke så "ille", da jeg ikke kjenner den, men bivirkningene av cellegiften er det som gjør meg skikkelig syk til tider.
Det har vært mye smerter det siste året, men samtidig har det vært et av de beste årene jeg har opplevd. Jeg har fått utrolig mange gode venner gjennom Ungdomsgruppa i Kreftforeningen (UG), jeg har lært meg å sette pris på livet på en helt ny måte og jeg klarer å glede meg over "de små tingene".
Stort sett, har jeg i det seineste hatt det innmari bra.
Så.. Det skulle jo ikke være noen dans på roser det her, og det viser seg at kreften er vanskelig å bli kvitt.
Jeg har nå fått beskjed av legene mine ved Rikshospitalet, at jeg skal begynne å forberede meg mentalt på at jeg må beinmargtransplanteres. Dette er noe jeg er livredd for, og nå skal det skje, så sant de finner en donor til meg og at ellers alle andre prøver tilsier at jeg -kan- klare en ny runde med et, enda verre, helvete.
DERFOR har jeg nå begynt å blogge litt :) Så dere som vil av venner, familie, kjente og ukjente, kan følge med litt på hva som skjer framover og hvordan jeg har det. Jeg er spent.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar