Nå skriver jeg egentlig ikke blogginnlegg eller surfer på Facebook. Jeg gjør lekser. Dere ser det? :D
Vi har et "prosjekt" på skolen nå, og det innebærer et fem-minutters lite "foredrag". I mitt tilfelle skal dette handle om Sør-Afrika, og jeg sliter skikkelig med å komme i gang. Fem minutter er egentlig ganske lenge å snakke, synes jeg. Det at jeg ikke kan noe særlig om Sør-Afrika, og at det skal være på engelsk, gjør ikke saken så mye bedre..!
Jeg har nok svevd litt på adrenalinet de siste ukene, med omstillingen av hue; inn i læremodus. Nå har jeg vel igrunn landa igjen, og det slår ut ved at jeg blir klar over fatiguen som lurer under overflaten. Jeg er ganske trøtt og sliten om dagen.
Men (!), det gjør jo ikke så mye, så lenge det bare blir med det! Jeg merker at terskelen for å bli...mja, ikke redd kanskje, men...
usikker i forhold til "hva-kan-dette-være-følelsen" er lavere enn før jeg ble syk. Logisk nok. Jeg begynner ganske kjapt å analysere og sammenligne følelsen med noe jeg kjente da jeg virkelig var syk. Jeg er ikke akkurat noen hypokonder, men det er klart jeg har blitt mer oppmerksom på om det er noe som ikke er som det skal.
Det er ikke sånn at det jeg har opplevd blir mindre virkelig ved å "fortrenge" det, ved å gjøre og tenke på andre ting. Det nytter ikke at jeg holder meg i aktivitet hele tida, bare for å unngå perioder der jeg har tid til å tenke. Da blir nedturen bare et større slag i trynet når kroppen ikke orker mer. Jeg trenger hvile, og jeg skal hvile med god samvittighet. (Jeg må skrive det her, for da begynner jeg å tro på det selv).
Jeg har klart å slutte med sovemedisiner i løpet av de siste ukene, og det er godt å være "av". Det er ingen tvil om at de har vært til veldig god hjelp mens jeg har vært deprimert og tidligere i sykdomsperioden, men det var tid for å slutte nå. Jeg droppa noen ganger å være våken, bare fordi jeg kunne sove i steden, når jeg tok medisinene. Hvis kvelden ble for lang og trist, tok jeg heller en pille og sov.
I lengden er jo ikke det noe godt liv, samme hvor behagelig det er å bare sove vekk alle bekymringene.
Det er også noe av grunnen til at jeg er mer sliten nå, enn det jeg var for bare litt siden. Nattesøvnen er ikke like dyp og jeg sover ikke så lenge om gangen, men det har kommet seg betraktelig etter de verste "abstinensene". Nå er jeg heller ikke så redd for å bli liggende der, våken, med et lass av "tenk om-tanker". De tankene er ikke så farlige lenger, og jeg kjenner at fornuften tar overhånd.
Jeg veit ikke helt hva moralen i detta innlegget ble, den var liksom mer klar i det forrige.
Hm. Oh, well.. Jeg er jo trossalt veldig opptatt med leksene nå. Egentlig.
;)