2018:

Obs:

For en del år siden ble jeg alvorlig syk, og det er det denne bloggen har handlet om - leukemien og meg. Jeg ble friskmeldt i 2015, og på tross av flere senskader som preger meg og livet mitt, har jeg det heldigvis (mest) fint i dag :)

Bloggen min blir liggende her, både for min egen del, og kanskje for din? Er det noe du lurer på, eller bare vil si hei, kontakt meg gjerne på mail:

marensofie86@hotmail.com


tirsdag 2. februar 2021

I unntakstilstandens tid

Hvem blogger egentlig lenger? Jeg ble nesten overraska over at jeg fortsatt fikk logga inn her, jeg – denne bloggen er jo i grunn et slags avsluttet kapittel.

 

..men, det er unntakstilstand.

 

Så dette innlegget skjer.

 

I dag poppa det opp et arrangement i feeden min som minte meg på at det er Verdens kreftdag på torsdag, den 4. februar. 

For ti år siden hadde jeg ikke trengt en sånn påminnelse for å vite det; det var det livet mitt dreide seg om. Kreften og meg, og kreften og alle andre som også, dessverre, hadde fått livet sitt snudd på hodet av den.

 

På Verdens kreftdag i år er det en ny, brutal inntrenger i livet mitt det dreier seg om; korona – og vi er himla mange om den saken. Det er skremmende på så mange måter, men spesielt én side ved denne pandemien er ekstra skummel, synes jeg.

 

Jeg forstår godt at det er vanskelig å forestille seg senskader/-effekter som faktiske og helt ekte, potensielt livsødeleggende lidelser, når man ikke opplever det selv. Enten på egen kropp, eller hos noen som står en nær. Og, er du en av de som ikke helt skjønner at dette er ”en greie”, fordi du ikke har vært borti det før? Vel. Det synes jeg er skikkli’ bra, for deg, altså.

 

For meg, derimot, og alle andre som lever i et slags ”YEEEJ, jeg overlevde enellerannen ræva sykdom, men POKKER, jeg kan aldri få mulighet til å noensinne føle meg helt frisk igjen-vakuum”, er det litt vrient å følge med på det offentlige ordskiftet, der et skremmende antall mennesker ikke har noen tanker om den tilstanden. Tilstanden som, hos mange, oppstår etter et fysisk (eller psykisk, for den saks skyld) traume. Tilstanden som er en reell, mulig konsekvens av å bli syk med korona. 

 

De gauler høyt og flåsete i kommentarfelter, i leserinnlegg, på de sosiale medie-kanalene sine, til venner, familie og bekjente. 

 

”Jeg vil bare få korona jeg nå, så er det overstått”, har jeg hørt og lest, ved flere anledninger.


De fleste av oss skjønner heldigvis alvoret, og tar utsagn som dette med en (desinfisert) klype salt, men en gang i blant treffer det rett hjem hos feil person – og vi får med det stadig flere som tar litt mindre hensyn til de rundt seg. Kanskje tenker de at det må kunne gå an å ta en liten fest/samling med gode venner. Kanskje dropper de antibac'en i butikken. Kanskje klemmer de en bestemor eller bestefar. Kanskje deler de desinformasjon med vennene sine på Facebook eller andre i kanaler. 


"Det er jo bare en influensa. Jeg tåler å ligge hjemme en ukes tid". Men tenk om den uka ikke går over, a? Eller tenk om den kommer og biter deg i baken om 3-4 år? 


Jeg skjønner at dette med seneffekter etter korona er ukjent terreng foreløpig, men vi ser allerede urovekkende ettervirkninger hos flere. Mange av de er både unge, spreke og friske i utgangspunktet. 


Ikke vær den personen som gambler med helsa di, a. Det er det ikke verdt. Men vil du ikke ta hensyn for din egen del, så gjør det i hvert fall for oss andre. 

 

Ingen burde behøve å balansere livet sitt på den kronglete stien mellom frisk og syk, det er så helsikes slitsomt.

 

Husk at koronaens verste fiende er avstand. Den meter’n er et kraftfullt våpen – fortsett med å bruke det. 

 

Og, angående Verdens kreftdag 2021 - til dere som er berørte av kreft mens pandemien herjer; fy flate, for en sabla unødvendig ekstra påkjenning å være nødt til og tåle. Torsdag er for dere. Hold ut <3