Tankefull, trøtt og tiltaksløs

For min del så går jo dagene. Vanskelig å skrive det, etter innlegget under, men behandlingen går sin gang.

Jeg har ikke så store fysiske plager nå, det er egentlig mest psyken som kan være vanskelig til tider. Tenker veldig mye.

Ellers er jeg trøtt, slapp og tiltaksløs. Har ingen energi, og jeg tror jeg kunne sovna hvor som helst. Når jeg var på riksen på mandag fikk jeg noen vitaminpiller, håper det gir meg litt overskudd etterhvert.

Vil forresten oppfordre alle som er i nærheten av Drammen på lørdag, om å komme på Vinterlyd-konserten. Det er helt gratis, men jeg veit Kreftforeningen setter pris på om det puttes noen kroner i bøssene deres :)

http://www.krafttakmotkreft.no/

Blodig urettferdig

Jeg har hatt lyst til å skrive noe en stund, men jeg følte at jeg ikke kunne skrive et nytt innlegg, uten å nevne Bengt Eidem.. Og det er vanskelig å finne ord. Jeg har egentlig ingen.

Bengt har fått tilbakefall. Jeg synes det er utrolig vondt, meningsløst og forbanna urettferdig.

Historien til Bengt kan dere lese her: http://www.vilduhjelpe.com/

Mail

Jeg får så utrolig mange fine kommentarer, og jeg føler jeg aldri får uttrykt godt nok hvor mye de betyr for meg. Føler på en måte at siden det blir skrivi så mange gode ting og lykkeønskninger, så skylder jeg alle en respons på kommentaren de har lagt inn, men så er det denna uforutsigbare formen min da..

En ting jeg synes er litt kjipt, er at jeg er skikkelig, skikkelig dårlig på detta blogg-greiene egentlig. Jeg skjønner veldig lite av hvordan det fungerer. Det blir til at jeg skriver og trykker "publiser innlegg", that's it. Hvis det blir lagt inn kommentarer på "gamle" innlegg, så ser jeg ikke det, for jeg veit ikke hvordan man eventuelt kan fikse så det går an. Jeg vil jo helst ikke overse noen..!

Om det er noen som lurer på noe, eller kanskje bare vil si HEI, og være helt sikker på at jeg får det med meg og svarer; send meg gjerne en mail! Tror mailadressen min skal ligge på profilen et sted, men jeg slenger'n med her uansett; marensofie86@hotmail.com

Det kan nok ta litt tid før jeg svarer, men det kommer :)

Gidder jeg å eksistere i dag?

Æsj, ikke sant det er kjedelig å gå inn på en blogg, også er det ikke oppdatert på evigheter? Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde overskudd til å skrive litt oftere, men akkurat nå blir det ikke til det.

Helga på kurs var veldig ålreit. Jeg ble dørgende sliten, og var helt "kake" når det var ferdig, men føler jeg lærte en god del nyttige saker. Fikk også hilst på mange hyggelige mennesker, takk for en fin helg, folkens!

Ellers er formen litt smålaber nå, ikke helt god. Jeg er sår i munnen (cellegifta som gjør det) og utrolig slapp, er antakelig litt blodfattig. Tror også kaliumnivået er litt lavt, det er gjerne det hos meg, jeg må spise fler bananer ellernoe sånt ;) Har forresten skjønt at det ikke er til å spøke med da, hjertet og andre organer sliter visst mer for å få ting til å fungere hvis man har kaliummangel.

På mandag var det en tur på riksen igjen. Ble egentlig bare en blodprøve, "hei, joda, jeg lever. Mye snø ute, ja. Hvilken dosering skal jeg bruke denne uka?", også ferdig. Enkelte legetimer er vi veldig effektive, hehe.

Måtte en tur innover på tirsdag også, i fare for å gi uønska info; jeg var hos gynekologen. Jeg hadde fått en time til å ta nye celleprøver, i og med at det var en god del celleforandringer sist. Som sagt tidligere i bloggen; det holder søren meg med èn krefttype!

Jeg er veldig glad det blir fulgt opp, og er det noen forandringer til det verre nå, så blir det snakk om å operere vekk litt av livmorhalsen (de tar vekk stedet der celleforandringene er). Det synes jeg hørtes like greit ut. Nesten så jeg føler de kan gjøre det uansett hva resultatene skulle være nå, bare for å være på den sikre siden.

De siste dagene har jeg vært ganske mye "på farta", og jeg har egentlig ikke helt fått henta meg inn etter den slitsomme helga som var. Det merka jeg i dag. Sov veldig lite i natt, og den lille perioden jeg sov, så våkna jeg plutselig av at jeg gråt (?). Etterpå ble jeg bare liggende, lå til langt utpå formiddagen. Noen ganger så orker jeg ikke å "eksistere", orker ikke tanken på å begynne en ny dag. Men så står jeg jo helst opp etterhvert, og da har jeg faktisk utretta noe bra den dagen. Jeg har nemlig lært at det holder; å stå opp. For da har jeg klart dèt, og det er en positiv ting. Jeg kunne jo bare blitt liggende, og det kunne vært forståelig for både meg selv og de rundt meg, men jeg sto opp. Flink jente!

Hva har du gjort i dag da?

Jo, jeg begynte dagen som alle andre 22 år gamle jenter gjør; sto opp, barberte hodet, tok en dusj, sminka meg.. (var det no' rart da?)
Hehe. Heldigvis er jeg kommet til det punktet at jeg kan le av det, men det var et kjipt tema en gang i tida.
I dag så var det med litt blanda følelser jeg sto der med klippemaskinen og måtte ta håret da, for det var langt. Eller.."langt". Lengre enn det har vært på en lang stund, men når det først begynner å falle av, så synes jeg det er likegreit å barbere det vekk. Hår som fester seg overalt er ikke noe ålreit, og det er jo ikke bare et par stykker her og der. Her snakker vi hårtuster.

Veit dere hva? Akkurat nå sitter jeg i en hotellseng, på Gardermoen! I helga er jeg på organisasjonskurs, sammen med andre styremedlemmer fra Ungdomsgruppa i Kreftforeningen :)
Igjen et eksempel på hvordan livet mitt virkelig går opp og ned, hadde dette vært for en ukes tid siden, så hadde jeg ikke klart å gjennomføre det. Bank i bordet. Jeg har jo ikke gjennomført det enda.. Håper at formen min holder seg grei i helga. I dag har jeg begynt på noen cellegiftpiller som heter Methotrexate, de er små, gule og ser skikkelig utrivelige ut. Det er de og.

Jeg håper dere alle får en god helg!

Kortisondepresjon

Ja, da skal jeg prøve å lire av meg noen vettuge ord. Ingen garantier for det, men jeg gjør et forsøk :)

Ved hver oppstart av ny syklus, så er det tre uker med kortison. Tre uker, som de siste gangene bare har blitt verre og verre. Fysisk så er formen egentlig overraskende bra denne perioden, det jeg sliter med er psyken. Jeg blir jo gæærn!

Jeg klarer ikke å forholde meg til de fleste. Telefonen blir et hat-objekt uten like, og jeg freser om jeg ser at jeg har fått en melding eller et ubesvart anrop. "Hvordan VÅGER noen å kontakte meg?!" (Det var ikke et hint om at jeg ikke vil motta noe på telefonen, for alle sms'er jeg har fått har bare vært gode, støttende og betyr utrolig mye for meg! Jeg bare evner ikke å se det der og da).

Kortisonen gjør meg også, mer eller mindre, søvnløs. Når jeg lukker øynene er jeg plutselig bitteliten, eller kjempestor, eller langt unna alt. Hjernen går på høygir, plutselig er armen min så stor at den ikke får plass i senga, ting (?) svever i enorm hastighet forbi øynene mine. Alt er hektisk, kaos. Så begynner jeg å tenke; hva skjer om jeg bare lar hjernen holde på sånn, ender det med noe fælt? Smeller det på noen måte? Sprenger hodet mitt?

Jeg har vel som regel sovna, til slutt.

Noen ganger, så orker jeg ikke alt kaoset bak øyelokka. Jeg blir liggende lys våken, tolker Metallicatekster, hører etter lyder, lurer plutselig på om det er vondt å dø. Mange tanker. Tenker at om jeg dør den natten, så veit jeg ikke det selv, egentlig? Da er det jo på en måte greit. Jeg rettferdiggjør det å dø, så ung. Tenker at det ikke gjør noe, tenker at det er greit å slippe unna alt. Også gråter jeg masse.

Dagene går i små panikkanfall. Jeg kan plutselig ikke komme meg ut av leiligheten fort nok, redd for å være alene med tankene mine. Mamma har vært en reddende engel på det området, kasta seg i bilen og distrahert meg i mange timer. Vi går på kino, kjører, glaner på folk (som jeg forøvrig bare begynner å hate, fordi de er friske), prater og ikke prater. Jeg er vanskelig å forholde seg til, humøret skifter på få minutter. Gråter, ler. Sint og bitter.

Alt detta på grunn av noen milligram med piller som jeg putter i meg, hver dag i tre uker (og nå har jeg ikke nevnt noen av de mer "vanlige" bivirkningene av kortison, det er mange av dem også..). Dette er vondt. Det er virkelig en fæl, fæl periode.

Men nå (!), nå er jeg ferdig med marerittpillene, for denne gang. Det henger igjen noen dager, men snart skal alle rester av galskapen være ute av denna stakkars kroppen. Formen, fysisk, er kanskje litt på tur ned nå. Har fått mye cellegift i denne perioden også, så det er jo bare logisk, men kjipt. Håper den holder seg litt da, jeg går for det :)

Beinmargsprøven var forresten lik som sist. Verken bedre eller dårligere. Det er vel egentlig "greit", så lenge det ikke rører på seg. Hehe, greit liksom. Ja, jo..

!

Først og fremst; tusen, tusen takk for alle de utrolig flotte kommentarene jeg har fått. Jeg klarer ikke engang å sette ord på hvor mye de betyr for meg, hver og en!

Dette blir veldig kort, skal skrive mer snart (satser på i morgen..!). Ville bare si at det har vært en tøff periode, men det går mye bedre nå.

I'm still standing strong!