Gidder jeg å eksistere i dag?

Æsj, ikke sant det er kjedelig å gå inn på en blogg, også er det ikke oppdatert på evigheter? Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde overskudd til å skrive litt oftere, men akkurat nå blir det ikke til det.

Helga på kurs var veldig ålreit. Jeg ble dørgende sliten, og var helt "kake" når det var ferdig, men føler jeg lærte en god del nyttige saker. Fikk også hilst på mange hyggelige mennesker, takk for en fin helg, folkens!

Ellers er formen litt smålaber nå, ikke helt god. Jeg er sår i munnen (cellegifta som gjør det) og utrolig slapp, er antakelig litt blodfattig. Tror også kaliumnivået er litt lavt, det er gjerne det hos meg, jeg må spise fler bananer ellernoe sånt ;) Har forresten skjønt at det ikke er til å spøke med da, hjertet og andre organer sliter visst mer for å få ting til å fungere hvis man har kaliummangel.

På mandag var det en tur på riksen igjen. Ble egentlig bare en blodprøve, "hei, joda, jeg lever. Mye snø ute, ja. Hvilken dosering skal jeg bruke denne uka?", også ferdig. Enkelte legetimer er vi veldig effektive, hehe.

Måtte en tur innover på tirsdag også, i fare for å gi uønska info; jeg var hos gynekologen. Jeg hadde fått en time til å ta nye celleprøver, i og med at det var en god del celleforandringer sist. Som sagt tidligere i bloggen; det holder søren meg med èn krefttype!

Jeg er veldig glad det blir fulgt opp, og er det noen forandringer til det verre nå, så blir det snakk om å operere vekk litt av livmorhalsen (de tar vekk stedet der celleforandringene er). Det synes jeg hørtes like greit ut. Nesten så jeg føler de kan gjøre det uansett hva resultatene skulle være nå, bare for å være på den sikre siden.

De siste dagene har jeg vært ganske mye "på farta", og jeg har egentlig ikke helt fått henta meg inn etter den slitsomme helga som var. Det merka jeg i dag. Sov veldig lite i natt, og den lille perioden jeg sov, så våkna jeg plutselig av at jeg gråt (?). Etterpå ble jeg bare liggende, lå til langt utpå formiddagen. Noen ganger så orker jeg ikke å "eksistere", orker ikke tanken på å begynne en ny dag. Men så står jeg jo helst opp etterhvert, og da har jeg faktisk utretta noe bra den dagen. Jeg har nemlig lært at det holder; å stå opp. For da har jeg klart dèt, og det er en positiv ting. Jeg kunne jo bare blitt liggende, og det kunne vært forståelig for både meg selv og de rundt meg, men jeg sto opp. Flink jente!