Kortisondepresjon

Ja, da skal jeg prøve å lire av meg noen vettuge ord. Ingen garantier for det, men jeg gjør et forsøk :)

Ved hver oppstart av ny syklus, så er det tre uker med kortison. Tre uker, som de siste gangene bare har blitt verre og verre. Fysisk så er formen egentlig overraskende bra denne perioden, det jeg sliter med er psyken. Jeg blir jo gæærn!

Jeg klarer ikke å forholde meg til de fleste. Telefonen blir et hat-objekt uten like, og jeg freser om jeg ser at jeg har fått en melding eller et ubesvart anrop. "Hvordan VÅGER noen å kontakte meg?!" (Det var ikke et hint om at jeg ikke vil motta noe på telefonen, for alle sms'er jeg har fått har bare vært gode, støttende og betyr utrolig mye for meg! Jeg bare evner ikke å se det der og da).

Kortisonen gjør meg også, mer eller mindre, søvnløs. Når jeg lukker øynene er jeg plutselig bitteliten, eller kjempestor, eller langt unna alt. Hjernen går på høygir, plutselig er armen min så stor at den ikke får plass i senga, ting (?) svever i enorm hastighet forbi øynene mine. Alt er hektisk, kaos. Så begynner jeg å tenke; hva skjer om jeg bare lar hjernen holde på sånn, ender det med noe fælt? Smeller det på noen måte? Sprenger hodet mitt?

Jeg har vel som regel sovna, til slutt.

Noen ganger, så orker jeg ikke alt kaoset bak øyelokka. Jeg blir liggende lys våken, tolker Metallicatekster, hører etter lyder, lurer plutselig på om det er vondt å dø. Mange tanker. Tenker at om jeg dør den natten, så veit jeg ikke det selv, egentlig? Da er det jo på en måte greit. Jeg rettferdiggjør det å dø, så ung. Tenker at det ikke gjør noe, tenker at det er greit å slippe unna alt. Også gråter jeg masse.

Dagene går i små panikkanfall. Jeg kan plutselig ikke komme meg ut av leiligheten fort nok, redd for å være alene med tankene mine. Mamma har vært en reddende engel på det området, kasta seg i bilen og distrahert meg i mange timer. Vi går på kino, kjører, glaner på folk (som jeg forøvrig bare begynner å hate, fordi de er friske), prater og ikke prater. Jeg er vanskelig å forholde seg til, humøret skifter på få minutter. Gråter, ler. Sint og bitter.

Alt detta på grunn av noen milligram med piller som jeg putter i meg, hver dag i tre uker (og nå har jeg ikke nevnt noen av de mer "vanlige" bivirkningene av kortison, det er mange av dem også..). Dette er vondt. Det er virkelig en fæl, fæl periode.

Men nå (!), nå er jeg ferdig med marerittpillene, for denne gang. Det henger igjen noen dager, men snart skal alle rester av galskapen være ute av denna stakkars kroppen. Formen, fysisk, er kanskje litt på tur ned nå. Har fått mye cellegift i denne perioden også, så det er jo bare logisk, men kjipt. Håper den holder seg litt da, jeg går for det :)

Beinmargsprøven var forresten lik som sist. Verken bedre eller dårligere. Det er vel egentlig "greit", så lenge det ikke rører på seg. Hehe, greit liksom. Ja, jo..