Hva hvis vi ser på det på en litt annen måte, "ikke utsett livet til i morgen, når du kan leve i dag"! Og du synes kanskje det høres teit ut og tenker at det har tilta for meg, hehe.. Men jeg mener det så inderlig sterkt. Kjenner du at du lever? Fyller du dagene dine med ting du har lyst til å gjøre, og mennesker som gir deg styrke og glede?
For min del måtte det en livskrise til for å virkelig begynne å sette pris på livet mitt. Jeg tok det for gitt at jeg klarte å stå opp om morgenen, gå en tur, spise mat. Jeg måtte bli avhengig av rullestol en periode for å sette pris på beina mine, og jeg måtte ha munnen og halsen full av åpne sår (det høres jo helt rart ut, men er en vanlig bivirkning av enkelte typer cellegift), for å kunne sette pris på å spise vanlig og smake maten. Jeg har lært utrolig mye om meg selv det siste året, og jeg ser ting på en helt ny måte. Håper jeg for alltid kan få ha den "evnen" jeg har fått oppi alt detta dritet; at jeg har lært meg å glede meg over de små tingene i livet. Sette pris på en koselig tekstmelding, at sola skinner, en fin sang på radioen, et smil fra en fremmed.. Det er så mye positivt som skjer med oss alle hver dag, skulle bare ønske vi alle var flinkere til å oppdage de!
Det her virka sikkert veldig klisjèaktig, men uansett hva du måtte mene, så må jeg få lov til å håpe litt sånne gode ting da! ;)
Neste uke skal jeg slå ut håret (haha, tog du'an?) en siste gang før ting blir veldig seriøst med tanke på sykdommen; i morgen drar jeg til Paris!
Bestilte turen for lenge siden, og til tross for mye som skjer framover nå, så mente legene jeg kunne ha godt av å dra. Tenke på noe annet for en liten stund. Så jeg fikk lov til å pakke med cellegiftpiller å reise i vei!
Sånn ellers kan jeg jo informere om at jeg var på Riksen på fredag, og da fikk jeg vite at donorsøket er i full gang over hele verden, men at legene ikke har fått noe svar angående noen match enda. Bare å være tålmodig her, skjønner jeg. "Vi ringer om vi finner no' marg til deg", sa legen. Hehe.. Veit jeg kommer til å være ganske nervøs den dagen jeg ser at de har ringt fra Rikshospitalet på mobilen ;)
Håper dere alle har en fin helg, og nyter kvelden!
*
En tekstmelding jeg fikk av Christian i en periode jeg var ganske nedfor: "I dag skinner sola for deg, jenta mi!"
Den redda dagen min. Er ikke mer som skal til for å glede noen ;)
En tekstmelding jeg fikk av Christian i en periode jeg var ganske nedfor: "I dag skinner sola for deg, jenta mi!"
Den redda dagen min. Er ikke mer som skal til for å glede noen ;)
Åååh - dette med å fylle livet med det som er verdifullt er noe jeg tenker kjempemye på. Det handler om å sette ned en liste over det man vil fylle livet med OG ta konsekvensen av den! Men - jeg kvier meg, for jeg tror det vil få svært store konsekvenser.... Er ikke det rart? Nesten uforståelig.... Å leve livet (da mener jeg LEVE livet) er en forbanna kunst. Din sykdom setter ikke slike spørsmål på dagsorden bare for deg. Alle som kjenner deg vil bli minnet på at livet er skjørt og at man ikke skal utsette å leve til neste dag. Din sykdom har nok bidratt til at mange mennesker setter større pris på livet og de man er glad i. Kan det være en trøstetanke oppi alt? Det vet bare du.
SvarSlettvi er som mennesker skapt slik. Tenker ikke på hvor godt man har det før man opplever det motsatte.
SvarSlettIdag har jeg blitt blodgiver Maren Sofie. Nesten bare for din skyld :-)
eller: det er du som fikk meg til å få rompa i gir.
Det er bare latskap og "det skjer aldri meg eller noen jeg kjenner" som gjør at man trenerer og trenerer en slik god ting. Det er ikke verre enn å løfte av røret og bestille time.
Har time 7 februar, og har som mål å ende opp med ryggmargsprøve. Men det tar nok litt tid.
God bedring!