Så var planen klar, på en måte..

Skrivelysten har ikke vært helt på topp i det siste, jeg har liksom hatt nok med alle tankene.

På torsdag var jeg på riksen og begynte ny syklus med diverse cellegift og kortison, da er jeg nå i syklus nummer sju av tretten (hver på tre mnd).

Så er det altså avgjort, det blir ikke transplantasjon nå. I steden blir jeg veldig tett fulgt opp, så vi heller har transplantasjonen i bakhånd om det skulle blusse opp noe mer kreft enn det er i beinmargen nå. Siden jeg er i høyrisikogruppen, har jeg større sjans enn de i standard risiko-gruppen til å få tilbakefall. Det er derfor jeg føler at egentlig ingen av disse valgene, transplantasjon eller ikke, er noen gode valg, men det er de eneste jeg har. Det tredje alternativet er et ikke-eksisterende, jeg har da ikke tenkt å gi meg så lett! Det er veldig mye vanskelige tanker rundt dette, for jeg veit at om tilbakefallet kommer, så kommer det fort. Jeg er selvfølgelig veldig redd for det, siden det kan være vanskelig å behandle, siden jeg da først må i remisjon (være helt kreftfri), før de eventuelt kan transplantere meg. På den annen side, så er det vel også en liten lettelse oppi all redselen. Nå har jeg hvertfall en slags "plan" framover, jeg skal fortsette der jeg "slapp" i januar, da jeg fikk vite at de ville transplantere. Siden da har jeg levd i en helt uvirkelig situasjon, men nå skal jeg tilbake til den "vanlige" behandlingen.

Dessverre har jeg slitt mye med reaksjoner på cellegiften som jeg får i vedlikeholdsbehandlingen, så jeg er mye i dårlig form. Nå skal jeg i tillegg kjøres ekstra hardt, for å unngå tilbakefallet. Men som jeg sa til legen min på torsdag; jeg er heller skikkelig dårlig i to år, og blir helt frisk, enn å få "for lite" cellegift og at tilbakefallet kommer med en gang. All virkning har en bivirkning..

Selv om bloggen nå ikke blir retta helt mot transplantasjonen og det som egentlig var meninga, vil jeg gjerne fortsette å skrive litt. Det hjelper ihvertfall meg og få ut enkelte ting.. Jeg husker også at jeg var veldig opptatt av å lese om andre i samme situasjon (er vel fortsatt det, igrunn), så jeg håper den kanskje kan være til hjelp for noen andre der ute også :)