2018:

Obs:

For en del år siden ble jeg alvorlig syk, og det er det denne bloggen har handlet om - leukemien og meg. Jeg ble friskmeldt i 2015, og på tross av flere senskader som preger meg og livet mitt, har jeg det heldigvis (mest) fint i dag :)

Bloggen min blir liggende her, både for min egen del, og kanskje for din? Er det noe du lurer på, eller bare vil si hei, kontakt meg gjerne på mail:

marensofie86@hotmail.com


tirsdag 18. august 2009

Yes da, litt action hær å dær

Sånn, da tror jeg at jeg har (sånn omtrent) samla alle bein, armer, tanker og fingre. Jeg skal ihvertfall prøve å huske litt av hva som har skjedd i det siste, så får vi se hvor oppklarende detta innlegget blir. Jeg lover ingenting.

Helga før sist helg, altså, den for ca. halvannen uke siden (hehe, her får man det inn med teskje), var det Svelvikdagene. Årets store begivenhet (for Svelvik, that is). Jeg hadde besøk av søte Katrine og Ina (Ina med link på sia her), Maria var her, og jammen tok ikke Line seg en liten sleng innom også. Vi drakk vin til vi ble ganske fine, og tok en aldri så liten tur ut på "byen". Jeg var i ganske god form den helga, så jeg koste meg masse :)

Mandag den 10. hadde Elise (tantebarn) bursdag, hun ble seks år. Hurra! Vi feira superjenta på søndagen før med pølser, gelè og kaker. Kjempekoselig bursdagsfeiring!
Forresten, i går hadde hun faktisk sin aller første skoledag også! (Ja, jeg er stolt tante!)

Ellers gikk mye av forrige uke med til hundekurs. På mandag var det lang teorikveld, og onsdag var det hund og eier i aksjon. Dessverre fikk vi århundrets (?) haglskur akkurat den stunden vi holdt på, så det ble en våt og kald opplevelse. Det virker uansett som vi lærer litt da, jeg gjør ihvertfall, så gjelder det bare å trene masse hjemme også.

I forrige innlegg skreiv jeg vel litt om at Katrine og jeg skulle til Danmark, og der var vi nå i helga. Hadde en kjempefin tur! Vi spiste masse god mat, drakk litt mer vin (to helger på rad a'gitt, håper ingen av legene mine leser detta..!), kikka litt i København og gjentok samme rituale som kvelden før på vei hjem igjen.

Turen fikk en ganske brå slutt, jeg presterer jo alltid å lage litt action. Eller, rettelse; kroppen min, lager action.

Ship o'hoi! Klokka tiiiiiidlig søndag morgen våkner jeg med helsikes kramper/spasmer i beina, føttene og hendene. Jeg tråkka hardt i gulvet for å få motstand, så de skulle slippe taket, men det gjorde de ikke. Panikk! Det var så sinnsyke smerter at det svartna helt for meg, jeg peip et lite "Kaaatriiineee..", mista følelsen i overarmene og svetta som en gris (er det ikke det man sier?). Katrine er kjapp i avtrekker'n og ringer nødnummer ombord, mens jeg sitter med hue mellom knærne og skriker etter ambulansehelikopter (ok, nå virka det hele sikkert litt komisk, men det var det virkelig ikke!). Jeg var livredd, og trodde egentlig bittelitt at nå var jeg ferdig. Med alt.
Etter en stund kom styrmannen (?!) med en pille han gjerne ville trøkke inn der sola ikke skinner, jeg nekta, tør ikke ta noe som helst uten at riksen "er med på det". Krampene begynte heldigvis å slippe taket etter en stund, jeg holdt ut til båten kom til Oslo, og tadaaa; jeg ble lagt inn på riksen.

Etter blodprøver som viste seg å være ganske normale, ihvertfall ikke noe som antydet at jeg skulle få kramper, ble det en god del andre prøver. Jeg ble sendt til MR-undersøkelse av hodet, og en masse nevrologiske greier. MR-bildene har jeg ikke fått svar på, men regner med at jeg hadde hørt noe om de viste urovekkende saker (kanskje de rett og slett var blanke? Hahaa, tog du'ann?) :D

Kvelden og natta var forholdsvis rolig, jeg fikk ingen flere kramper (hadde hatt en god del iløpet av dagen). Mandag morgen var jeg veldig klar for å dra hjem, men det var visst ikke helt greit for legen min. Han ville gjerne foreta en spinalpunksjon, "bare for å være på den sikre siden, at det ikke er noen leukemiceller i spinalvæsken". Jeg er mester i å bevare roen, men inni meg så smalt det og hylte som verst. Jeg hater nål i ryggmargen. Det er nemli' vondt!
Det gikk veldig bra da, han traff på første forsøk, og jeg takka pent når han gikk. Hehe.
Etter en sånn undersøkelse må man ligge flatt, på ryggen, i fire timer etterpå (bra jeg hadde tømt nedpå et par liter med vann før jeg visste at de skulle ta sånn sprøyte på meg da, men jeg klarte å holde meg :p).
Iløpet av de fire timene, gikk det sakte men sikkert opp for meg; det her er jo egentlig en litt for spennende prøve å ta sånn på sparket! Hva med prøvesvarene?! Det er nemlig mulig at leukemicellene kan blusse opp igjen i spinalvæsken, og det ville jo vært max tragisk i min verden nå. Det er godt over et år siden en sånn prøve ble tatt av meg sist, og hva som helst kunne jo ha skjedd på den tida.

På arket mitt med "orientering til pasient ved utskrivning", står det; Spinalvæske uten tegn til leukemiceller eller betennelse. Yes, jeg ble et par kilo lettere da gitt. Var ganske urolig en stund.

Da gjenstår bare "det vanlige" da, jeg venter fortsatt svar på den siste beinmargsprøven. Hadde jo vært litt "ålreit" å være kreftfri nå?

Angående slutten på historien om krampene, det er visst "bare" nok en mystifistisk ting som skjer med meg.. "Ingen sikker forklaring på dette."
Neivel. Jeg føler det sitatet egentlig burde være det eneste som står i hele journalen min, etter snart tre år som kreftpasient.

Jeg vil og si tusen takk til min gode venninne Katrine, som alltid hjelper og trøster meg. Glad i deg :D

6 kommentarer:

  1. Du verden som jeg beundrer deg. Har fulgt bloggen din en stund, har vært i gjennnom noe av det samme selv; kirurgi, cellegift, stråling, piller. Men det var liksom unnagjort i løpet av et knapt år, borsett fra pillene. Men når det gjelder mot og stayer-evne rekker jeg deg ikke til knærne om jeg så står på stige. Håper svineriet har herjet ferdig i deg snart, og du kan ta fatt på livet for fullt. Varme, gode ønsker fra en som skjelver med deg og dine når det gjelder prøvesvar, og som gleder seg over gode svar. Nella

    SvarSlett
  2. Kjære Maren-Sofie!
    Du er bare helt utrolig! Midt oppi alle elendighetene dine, - smertefulle hender, følelse av at du er gal i hodet, kramper osv. har du en humor som gjør at jeg må trekke smilebåndet:) Hvor tar du det fra? Og hvor får du denne styrken fra? Godt å lese at du orker å dra på turer osv. Jeg ønsker deg alt godt og lykke til med neste prøvesvar!!!
    Vennlig hilsen Britt

    SvarSlett
  3. <3
    Du er jo søt da!

    Glad i deg OG =)

    SvarSlett
  4. Hei Maren Sofie!
    En god stund siden jeg har kommentert nå....sommern går mot slutten og hverdagen innhenter oss...-en epoke er over....
    -Slik vil det være for deg den dagen du avslutter behandlingen-for nå nærmer det seg vel slutten på behandlinga? Da vil nok bivirkningene avta og du kan smått gjennoppta livet ditt....

    Må si meg enig i at midt oppi det du går gjennom har du - sånn jeg opplever det, en flott sans for humor:-))
    Hilsen Anne

    SvarSlett
  5. Hei tragikomisk, du skriver så bra, det blir som en tegneserie inni hodet mitt. Skjønner veldig godt at du ble redd på båten når dette skjedde. Lykke til og klem til deg fra ukjent bloggvenn

    SvarSlett
  6. Heisann! Her hadde det skjedd saker og ting, ja! Dramaqueeeeeeen<3
    Store planer i nærmeste fremtid? For ellers KUNNE det jo være en mulighet for supre prøvesvar? haha! Vesle<3

    Gla i deg!

    SvarSlett