2018:

Obs:

For en del år siden ble jeg alvorlig syk, og det er det denne bloggen har handlet om - leukemien og meg. Jeg ble friskmeldt i 2015, og på tross av flere senskader som preger meg og livet mitt, har jeg det heldigvis (mest) fint i dag :)

Bloggen min blir liggende her, både for min egen del, og kanskje for din? Er det noe du lurer på, eller bare vil si hei, kontakt meg gjerne på mail:

marensofie86@hotmail.com


onsdag 13. april 2011

Verdensmester

At jeg er verdensmester i å få sjeldne bivirkninger, nye reaksjoner og "ting som aldri skjer", veit vi jo godt etter noen år i gamet. Det har vært til bekymring, ført til mye unødvendige smerter og til tider vært helt tragisk. Nå som jeg er såpass "ovenpå" i hue, altså at jeg ikke går rundt og er redd for hva som kan skje med meg 24/7, gjør det at det siste som har "truffet" meg egentlig blir litt latterlig. Tragikomisk, kanskje.

I går var jeg på riksen for å få Kiovig (?), som jeg tror det heter. Jeg velger å kalle det for noe som styrker immunforsvaret mitt, så jeg skal unngå å bli syk bare noen nyser i samme hus som meg. Sist jeg fikk denne tilførselen førte det jo til ganske mye smerte (som også visstnok var ganske sjeldent, "overraskende" nok), så jeg var jo litt spent i går, jeg ville helst unngå de verste smertetoppene.
Men, huff, jeg måtte stå over Kiovigen i går, og det var jo egentlig bare fint (synes jeg), hadde det bare ikke vært en så teit (!!) grunn; jeg har fått helvetesild!

Ja, jeg hadde hatt litt utslett på siden av magen siden søndag kveld, men jeg trodde det var..nei, jeg veit egentlig ikke. Det var rødt, så jeg antok at jeg kanskje hadde dulta borti noe og slått meg litt. På mandag begynte det å verke litt i siden, en litt brennende følelse på "vranga" av huden, og det bekrefta egentlig bare at jeg virkelig hadde slått meg.
I går, derimot, var det blitt litt blemmelignende detta utslettet, og jeg følte for å vise det fram til legen. "Dette er vannkopper!", sier han, og omdøpte det raskt til helvetesild. Jeg skjønner begrepet, for å si det sånn, det er jo helvetes vondt innimellom?!

Nå går jeg på en pillekur over en drøy ukes tid, så jeg håper det tar knekken på det hele. Antakeligvis oppdaget jeg det tidsnok til at virusdrepende midler skal hjelpe, men makan da; er'e mulig, sier jeg bare.

Ellers har jeg jo testa svømmedrakta mi, og følte meg svært så aktiv i svømmehallen den første gangen jeg prøvde. Det var derimot helt til mamma nesten jubla litt over at jeg hadde "svømt hele 300 meter". HVA? 300 METER? Her hadde jeg svømt fram og tilbake, inn i evigheten og ut igjen, også hadde jeg bare svømt 300 METER?
Jeg ble litt paff, jeg som alltid har vært som "fisken i vannet", svømt og herja i det våte element siden jeg var bitteliten. Nå hadde jeg altså sliti meg gjennom 300 meter, og i tillegg hadde jeg gelèknær når jeg kom opp på land. Her må det svømmes og trenes, det trengs!
Neste gang ble det 500 meter, og da var jeg heller ikke helt ødelagt etterpå, så jeg ser framgang! Torsdager er heretter fast svømmedag, og i morgen skulle jeg gjerne slått min nye rekord, men vi får se an formen med denna helvetes(!)ilden da.

Jeg prøver å gå en liten tur hver dag for å holde beinmusklene "våkne" og, sakte men sikkert, få litt mer styrke. I Svelvik, her jeg bor, er det en god del oppoverbakker. Nedoverbakker er det heller dårlig med.
En av de verste bakkene er strategisk plassert rett foran (bak?) huset jeg bor i, og bare tanken på den loddrette asfalten kan gjøre hvem som helst (les: meg) utslitt.
På mandag skulle jeg prøve meg på denna bakken da, og jeg har faktisk gått den et par ganger etter jeg har blitt noe sprekere, men det er kun i det siste jeg har klart å gå til topps uten stopp. Denna bakken er av typen "hvorfor-i-all-verden-gjør-jeg-det-her-mot-meg-selv?!", og når jeg er halvveis er jeg egentlig ferdig til å hyle ut mine sorger og spytte blod, men viljen er sterkere enn beina. Toppen skal nås!

Det er hus på begge sider, og stadig vekk sitter det noen og koser seg i sola på terassene sine, derfor prøver jeg å spare den verste pesinga til jeg er på toppen, hvor jeg kan skjule at jeg ikke er verdensmester i bakkegåing også.
På mandag så jeg endelig toppen, og melkesyra holdt på å etse hull i lårene mine da jeg var veldig klar til å kunne puste, pese, grine og snyte meg (!). Bare noen meter igjen.. Jeg teller de siste skrittene høyt for meg selv, og da jeg skulle til å slippe helvete løs, tror dere ikke det sto noen mannebein fra GET og gravde kabler (det er uvisst, synet var på detta tidspunket ganske uklart) på toppen av bakken da?! Hva i all verden! Også midt på dagen, på en mandag, i bakken min, på stedet der jeg skulle utfolde mine svakheter? (I mitt hode var det vilt ulogisk der og da, på en mandag'a gitt). Jeg ble så irritert at jeg trava videre, holdt pusten og smilte et anstrengende smil (det var jo tross alt noen grepa karer som sto der, tror jeg). Det var bare å gå på, bevise den gode formen og nyte (den da forbanna sterke) sola. Jeg marsjerte nedover en svær plen, og bak et tre hiksta jeg ut mine sorger i smerte. Men, herregud, jeg vant, og GET-mennene tror jeg er sprek.

21 kommentarer:

  1. Hoho! Jeg lo litt for meg selv jeg nå assa :P Du er så flink til å skrive, er så levende når jeg leser:) Super tøff er du! Og JA de Get mennene så nok etter deg der du gikk videre ;) SØTA:D

    SvarSlett
  2. Du forteller fint om oppoverbakken din! Helvetesilden må forsvinne, den trenger du ikke. Bortvekk husj.
    Uansett, ingen kan stoppe deg. Vil bare si at jeg synes du er verdensmester allerede. Klemmer fra Tine

    SvarSlett
  3. ...kjære maren! takk for nytt innlegg, godt å høre at det etter omstendighetene går så bra-kjempeglad for det...
    så vil jeg bare si at alle de jeg kjenner som er beinmargstranplantert har fått helvetesild, ekkelt når det står på, men det er over snart...
    tenker mye og ofte både på deg og mammaen din...tvi, tvi videre:-)

    SvarSlett
  4. Hei på deg du spreke endelig FRISKE Maren!! - JA, bortsett fra helvetesilden da, herregud - du måtte jo få det også! :-(( - MEN takk for kjempebra innlegg - ler mer skakk over din bemerkning over gutta fra GET - DET er såååå bra du ser på gutta!!!Hvor svømmer du?Send meg sms om du vil ha med en svømmevenn - vi har nok samme tempo....Uansett, vi MÅ treffes snart!!Blir det bilde av HÅRET snart eller???Stooor DrageKlem :-)

    SvarSlett
  5. hei hei Maren godt og se deg igjen...ikke ord for alt du får helv.........jeg banner ikke har du fått det og. men det blir du snart frisk av.
    og heldigvis ser jeg at nå går bare frem over med deg..
    såååå bra ønske deg en fin dag imårrå og god påske kansje jeg ser deg igjen i påsken. smil...klem fra ukjent dame w

    SvarSlett
  6. Hehe! du er virkelig en flink skribent! Måtte le litt gjennom dette inlegget. Du får virkelig sagt de rette ordene. Stå på vidre Maren du er en flott jente! Får nesten håpe de GET gutta er der neste gang også så kommer du til å bli super sprek før du vet ordet av det hehe;)

    SvarSlett
  7. Hei på deg!
    Skal si du har kommet deg!!Snakk om oppmuntrende lesing!!!Nå går det bare en vei,vettu,-opp og frem!
    Ønsker deg en fortreffelig påske!Fortsett med dine gåturer,-de hjalp meg også det året jeg hadde kreft!Energien kommer sakte men sikkert tilbake!:)

    Tove

    SvarSlett
  8. Jeg er så imponert over deg!! Over ærligheten din og viljen din! Du har all grunn i verden til å være stolt av deg selv. De Get gutta ante nok ikke at landets flotteste jente marsjet forbi den mandagen. Der gikk de glipp av noe!

    SvarSlett
  9. Hei Maren

    Er ikke noe rart at du får helvetesild.Når du kan finne på noe så idiotisk å gå oppover bratte motbakker som du egentlig ikke orker å gå. Du burde jo smøre bena så de ikke blir såre av all melkesyra som brenner gjennom huden. Alle vet at syrer brenner, og brannsår må smøres, og alle vet også at varmen stiger, og da er det ikke noe rart at den brente syrevarmen har steget opp til midtpartiet på kroppen din og brent seg fast der.
    Den helvetesilden er altså et resultat av melkesyrebrenning som har brent seg fast i dine mer midtre regioner, noe som igjen er et resultat av en uforbederlig opptimisme for hva du kan utrette (i motbakker).
    Ellers så syns jeg at jeg kjente igjen svømmeferdighetene, bare at jeg tror jeg fikk krampe. Men fortsett å svømme du. Det er sundt å svømme (spør alle fiskene) og skulle det bli noe melkesyreutslipp, så ville det straks bli uttynnet i alt vannet, og ikke gjøre så mye skade.

    Selv har jeg aldri (så vidt jeg vet) hatt helevetsild, men da jeg var på sykehuset i forbindelse med noe feberopplegg under behandlingen, så viste jeg fram noen utslett som ikke var akkurat gode, og doktoren kalte dem "herpes". Hjelpe meg tenkte jeg.
    Jeg har alltid hørt om herpes som en kjønns-sykdom, og jeg hadde da ikke vært med på noen sånne utskeielser. I alle fall ikke på det tidspunktet. Er det noe rart jeg ble skremt. Man får da ikke herpes på hendene av doseter heller.
    Ikke visste jeg at vi stort sett alle sammen har disse "basillene" i kroppen, og at de bare venter på en sjanse til å finne på noe tull.
    Men det meste går over med noen piller. Heldigvis.

    Ellers så er du vel både ung og sprek? Selv om du kanskje ikke akkurat er i form til å løpe maraton, og kanskje fremdeles er litt mager om bena, så kan du jo være sprek for det. Kanskje var det noen av GET-gutta som var virkelig kjekke. Kanskje du må prøve den bakken igjen...????
    Lykke til....

    klem
    ole jonny

    SvarSlett
  10. *ler* Du får sannelig fortalt!
    God bedring av helvetes ilden, er ikkje for ingeting den har fått navnet ...

    SvarSlett
  11. Maren! Jeg beundrer deg og motet ditt! Du ER virkelig tøffere enn toget=)
    Å jeg lover deg, alle peser opp den bakken! Så noen ganger til,så er du en av de sprekere som løper opp der;)

    Vår klemmer=)

    SvarSlett
  12. Hahaha...nei man kan da ikke la kjekke GET men tro at man ikke er supersprek ;) hihi. Du er jo helt RÅ!
    Håper den helvetesillen går relativt raskt bort, for det hørtes ikke så fristende ut å ha :( også må du jo komme deg tilbake i svømmehallen!
    Klem Lene

    SvarSlett
  13. Hei Maren Sofie.Jeg har vert i samme situasjonen selv,pusten går fort å melkesyra kommer i beina.min erfaring var at det normaltserte seg mer og mer ettersom blodverdiene steg.Hyggelig å lese at håret kommer tilbake og hicmanslangen er ute.Skynd deg sakte.Lykke til.

    SvarSlett
  14. Hei Maren Sofie.Jeg har vert i samme situasjonen selv,pusten går fort å melkesyra kommer i beina.min erfaring var at det normaltserte seg mer og mer ettersom blodverdiene steg.Hyggelig å lese at håret kommer tilbake og hicmanslangen er ute.Skynd deg sakte.Lykke til.

    SvarSlett
  15. Du er jamen en kløpper til å beskrive ting, Maren Sofie! Jeg satte særlig pris på kommentaren om at melkesyra holdt på å etse hull i lårene dine... Gjett om jeg kjente meg igjen! Jeg er lei for at du har fått enda en ting å slite med, men når du har overskudd til så mye galgenhumor som du viser i ditt siste innlegg, står det til liv. God påske til deg og alle rundt deg. Stå på!

    Hilsen "tante" Liv

    SvarSlett
  16. Hehehehe!!! Du er så søt, lo meg fillete!
    Hilsen Carina

    SvarSlett
  17. Du skriver fantastisk bra!

    SvarSlett
  18. HVORFOR SLETTER DU KOMMENTARENE MINE MAREN SOFIE?JEG ER EN JENTE SOM ØNSKER DEG ALT GODT,JEG VIL DEG IKKE NOE VONDT,JEG SYNS DU ER MODIG OG FLINK,JEG SYNS AT JEG OG MÅ FÅ SKRIVE KOMMENTARER HER SOM ANDRE,SÅ HVORFOR SLETTER DU DE?aLT GODT TIL DEG MAREN SOFIE,OG VÆR SÅ SNILL IKKE SLETT MINE KOMMENTARER JEG HAR DA IKKE SAGT NOE GALT VEL.LYKKE TIL VIDERE OG GOD BEDRING MED HELVETESILDEN.KLEM FRA ANNE.

    SvarSlett
  19. Du skrev dette innlegget 13. april! Det var ett år siden jeg fikk ALL!

    Jeg har ikke hatt antydning til kreft siden første cellegiftkur, og selv om jeg selv har vært uheldig med bivirkninger (pankreas, lungeinflmasjon...) så høres det ut som flisespikkeri i forhold til hva du har vært gjennom, og det er jeg sikker på det er også. Så mange år du har klart deg...

    Jeg er kjempe glad for at du kommer deg, og jeg kjenner meg veldig igjen i følelsene dine (som å gå blant folk, opp bakker, være redd 24/7 osv). Jeg har omtrent fulgt deg siden jeg selv fikk ALL, og det å lese hvordan du klarer deg tror jeg har gjort meg sterkere også! Takk og lov for at vi er friske begge to!

    SvarSlett
  20. Jeg kom nettopp over bloggen din og ble sittende og lese og lese! Jeg følte jeg måtte legge igjen en kommentar for å si: du har klart mesterstykket å gjøre en blogg om livet med kreft underholdende, ja, til og med humoristisk og sjarmerende! Du er virkelig flink til å skrive. Inspirerende.

    Sender deg gode tanker

    SvarSlett