Ah, da var månedens festligheter unnagjort, og jeg kan begynne på "hverdagen" igjen.
Misforstå meg rett; jeg er veldig glad i å feire bursdag, dra på interessante kurs, oppleve ting i Oslo Spektrum og være på farta, men det ble mye på en gang de siste par ukene. Som resultat av all denna flyinga, sov jeg tungt og lenge gjennom barnetog, pølser, is og brus i går. Med gratulerer med vel overstått, Norge!
I forrige uke var jeg på kurs på Vardesenteret. Det var for stamcelletransplanterte, i regi av Seksjon for blodsykdommer. Kurset var både interessant og inspirerende. Vi fikk mulighet til å "stille legen til veggs" (haha, neida, han svarte på de spørsmålene vi eventuelt måtte ha), og ikke minst, snakke oss pasienter i mellom (eller "ikke pårørende", som vi også ble kalt, det er da måte på til lenge vi skal være pasienter).
Det var fint å møte andre som har gjennomgått noe av det samme, da det ikke er så mange av oss, men uansett blir det forskjellige opplevelser og erfaringer fra forløpene.
"På seg selv kjenner man ingen andre"! (Og, nei.. Jeg har ikke lest boka, bare hengt meg opp i tittelen. Det er jo så sant).
I morgen har jeg 9-månederskontroll på riksen, og utapå går det helt greit. Inni meg er det bare kaos. "Tenk om, hva om..". Vi snakka litt om det på kurset også, om hvordan vi takler alt vi blir utsatt for. Det går så opp og ned i blodverdier, plutselig får vi en infeksjon, så er det leveren som nekter og plutselig kommer angsten.
Jeg synes det er så rart, for akkurat sånn det er nå, så kan jeg tenke at om jeg får en dårlig beskjed etter denna kontrollen (tilbakefall etc.), da takker jeg for meg og gir opp. Da er det nok, og jeg vil tro det egentlig ikke det er meninga jeg skal drive og kjempe en evig kamp mot noe som bare vil ta knekken på meg uansett.
Men så, erfaringsmessig, kommer jeg allikevel til å takle den dårlige beskjeden. Jeg veit det, innerst inne. Ja, det er forferdelig vondt, og jeg kommer til å "forsvinne" inn i skallet mitt igjen, men jeg takler den, og jeg takler det som kommer.
Hvordan kan det være sånn, egentlig?
Det er ingen indikasjoner på at jeg skal ha fått tilbakefall, men redselen henger over meg som en skygge. Hele tiden.
Det eneste jeg tror kan være litt problematisk av sånne innvendige ting framover, er nok leveren min. Jeg er redd for hva som egentlig er galt med den, og jeg er redd for om den noen gang vil bli bra igjen. I det siste har jeg trappa ned en del på medisinene mine, og samtidig har jeg også begynt å "kjenne" leveren innimellom. Det er ikke vondt, men det er en litt ekkel følelse, for vi veit jo allerede at det ikke er noen frisk lever i denna kroppen. Jeg frykter også at jeg aldri vil "komme av" medisinene, og det vil jeg jo helst, bivirkningene er ikke så trivelige akkurat.
Prøvesvarene pleier å ta litt tid, men jeg skal selvfølgelig holde dere oppdatert!
:)
Det er helt utrolig hva vi mennesker kan tåle av motgang, smerter og fortvilelse. Vi har en styrke som viser seg når vi som aller mest trenger den, og godt er det :) Angsten din for tilbakefall er jo selvklart, men tenk også fremover til den dagen du kan skrive at du er frisk, og virkelig kan føle det! Ah, det unner jeg deg så utrolig mye Maren-Sofie! Dette går din vei!
SvarSlettGoe klemma fra Veronica :)
hei du er som jeg mange ganger tidligere har sagt utrolig jente. det du sier tenk tenk hvis det skjer osv forstår deg i høyeste grad...jeg har hatt lite i forhold til deg men allikevell har jeg samme tanken hvis så hvis da?? men må prøve og ikke tenke slik for ingen vet morgendagen.. lett og si jeg klarer ikke la være og tenke slik..men slik går nå dagene får håpe det beste. klem fra ukjent dame w takk for oppdateringen tenker du deg.!!!
SvarSlettLykke til, Maren-Sofie! Føler med deg i det innvendige kaoset! Du er bare utrolig flott!
SvarSlettVennlig hilsen Britt
Tenk at hjernen er sånn laget at man takler sånne prøvelser som du har overlevd. Jeg tenker selv at jeg ikke hadde vært psykisk sterk nok om det ble "min tur", men man greier det utroligste. Sånn som du. Jeg er full av respekt for deg.
SvarSlettKrysser alle fingre og alt som er, og håper at prøvene er så bra som de bare kan være *klem*
Jeg krysser fingrene for at den gode magefølelsen jeg har stemmer, Maren-Sofie! Lykke til!
SvarSlettTakk for oppdatering! Du er en stor inspirator, Maren-Sofie. Tøffere jente enn deg skal man lete lenge etter. Og lykke til med kontrollen! Det er ikke rart at du er redd etter alt det du har gjennomgått. Etter hvert som tiden går, vil forhåpentligvis angsten komme litt mer i bakgrunnen. Krysser fingrene for deg! Klem fra Mona
SvarSlettMasse lykke til.
SvarSlettTvi Tvi!!!
Hei Maren
SvarSlettLeveren er vel noe vi ikke greier oss uten, men det er vel også, så vidt jeg vet, det organet med størst evne til å reparere seg selv.
Skjønner godt du er litt nervøs for prøvesvarene. Du har jo vært igjennom mer enn de fleste, og vi andre var jo nervøse i starten også, men trøst deg med at nervøsiteten avtar litt hver gang.
I hvert fall føler jeg det sånn.
Også er det vel slik at etter et slikt kurs, så får du det hele liksom opp i fanget igjen, og tankene begynner å kverne rundt.
Vi satser på at det går nok bra denne gangen også, men du må la kroppen din få lov til å bruke litt tid på å restituere seg. Husk på at den er blitt herja med i mange år, og da skal man ikke forvente at den skal være på hugget igjen på noen få måneder.
Vi krysser fingrene, og du må ha en kjempesommer..
Sommerklem
ole jonny
kjære maren-sofie...skjønner så altfor godt alt du tenker og skriver...angående lemen etc...ja man blir ganske ødelagt i denne bransjen, vi får bare håpe omgivelsene holder ut med oss...stor klem fra meg
SvarSlettDu er utroliug tøff, har fulgt bloggen din opp og ned, mye ned, men nå bare oppover:) Herlig å lese! FDu er veldig pen på bildet til høyre:-)
SvarSlett