13.03.08 - jeg er i gang

Etter induksjonsbehandlingen for akutt lymfatisk leukemi, går man over på en vedlikeholdskur. Vedlikeholdskuren er delt i 13 sykluser, som alle varer i tre måneder. Når en syklus er ferdig, begynner man på nytt på en ny igjen. I disse drøye tre åra, er man konstant "på cellegift", og for meg er ihvertfall ca. de 4-5 første ukene av hver syklus, de ukene jeg er dårligst.

For litt i overkant av to uker siden var jeg ferdig med syklus nummer fire, og det ble usikkert om jeg skulle starte på en ny en før eventuell transplantasjon. Jeg håpet egentlig å få slippe det, å heller få gå på litt "snille" cellegiftpiller fram til det skulle skje. Jeg ville nemlig ha det så bra som mulig i tiden fram til helvete var løs, igjen.
Men neida, jeg begynte på syklus nummer fem i dag, og transplantasjon er antatt å skje i april/mai. Rekker akkurat de verste ukene av syklusen før jeg gyver løs på forbehandling med cellegift, som skal drepe den gamle beinmargen min, før transplantasjon.

Folkens; vi er i gang.

Sånn kan det ihvertfall se ut, men er det noe jeg har lært av detta, så er det å aldri være for sikker på noe, ikke ta noe for gitt. Men jeg er "klar" nå, kan like godt bare hoppe utfor og håpe jeg lander på begge beina (egentlig kan landingen være så hard den bare vil, så lenge jeg får livet mitt tilbake etterpå).
Jeg sliter litt med akkurat det, "å se meg selv etterpå". Det er også en av grunnene til at jeg ikke ville begynne på ny syklus før transplantasjonen, for å kunne leve så bra som mulig "den siste tiden". Jeg veit liksom ikke om transplantasjonen er starten på livet som frisk, eller fortsettelsen på slutten, deretter slutt.

Men en ting veit jeg; jeg hadde ikke blitt anbefalt denne behandlingsmåten om ikke legene trodde det var det rette alternativet. Gjennomfører jeg ikke detta, er det stor mulighet for at jeg i nærmeste framtid vil få et tilbakefall av kreften, som kan være veldig vanskelig å behandle.

Utredning

Mandag og tirsdag i forrige uke, var jeg til utredning på riksen. Der tar de prøver og undersøker alt fra topp til tå, for å være helt sikre på at kroppen min tåler den tøffe påkjenningen. Jeg har ikke fått noe svar enda, men jeg regner med at det meste skulle være i orden, eller ihvertfall så "i orden" den kan være etter halvannet år med cellegift ;) Eneste jeg har hørt til nå er at jeg må trekke visdomstennene før transplantasjonen! MEN I ALL VERDEN DA! Alle fire visdomstennene skal opereres ut rett etter påske, og jeg gleder meg jo voldsomt, jeg er nemlig så glad i å være hos tannlegen! (VEL..)
Romantiske solskinnshistorier om å fjerne visdomstenner, mottas med takk! >:)

Iløpet av utredningen hadde vi (jeg og pårørende) også en informasjonssamtale med en av legene. Der fikk vi høre alle fakta, alt fra forløpet, ventede komplikasjoner, uventede komplikasjoner, bivirkninger, risikoer, noen ålreite ting, og om hvordan de pårørende skal forholde seg til meg osv., leksa er lang. Jeg synes det var en veldig ålreit samtale, det var egentlig ikke noe spesielt jeg ikke hadde lest meg til eller hørt fra før av, men det var greit å få det fra en av legene som er med på behandlingen min. Nå veit jeg alt JEG trenger å vite, så lar jeg de flinke legene og ekspertene som de er, ta seg av alt det andre.
Skal ikke nekte for at det er skremmende å høre alt det fæle som kan skje med kroppen min, og det var ganske tøft å tenke over all informasjonen.. Nå føler jeg liksom at jeg allerede har begynt, siden jeg veit jeg kommer til å ha en tøff periode helt fram til det skjer.

En dag om gangen.

Også gjelder det bare å gjøre det beste ut av hver av de dagene..