Det er vår og jeg har'ke hår

Jeg har hatt noen gode dager i det siste. Christian har hatt fri (lastebilen har vært til reperasjon), så vi har fått vært litt sammen, det er godt. Har også fått gjort litt mer i leiligheten, kjøpt noen skap vi mangla og til og med hengt opp noen få bilder. Det er ikke verst til å være oss, altså..! Lenge leve latskapen! (Neida, det skal sies at Christian jobber veldig hardt og mye, og jeg kan jo ikke akkurat skryte av å være den friskeste i gata om dagen).

Jeg har vært litt hos Stine, vi er drevne på skravlinga, og vi har også hatt endel besøk her hjemme med spill og prat, sånne ting er så koselig :)

Det er en kjempeutfordring å skulle være par i en sånn situasjon. Dette er jo noe helt nytt for oss begge, og vi har aldri forestilt oss å komme i en sånn situasjon før, for det er sånt som "ikke skjer oss". Men så er det da en gang sånn, at vi er midt oppi en slags livskrise. Ingen av oss aner hvordan dette egentlig skal takles, for det finnes ingen fasit. Det kan være veldig vanskelig. Vi er slitne, både fysisk og psykisk, og da kan det være lett å misforstå hverandre eller ikke se hverandres behov. Vi lærer hele tida, og nå synes jeg vi takler det godt, på vår egen måte, både sammen og hver for oss.

Noen ganger kan jeg tenke at jeg er "glad" det er jeg som er den syke. Jeg kjenner det på kroppen, og jeg veit (som oftest) hva som må gjøres for at det skal bli bedre. Det har ihvertfall vært sånn, for det meste, men i det siste har jeg følt at jeg står og "stamper" litt i det samme hele tida når det gjelder den psykiske delen. Jeg tenker da hvor tøft det må være å skulle stå "på utsiden", være kjæreste og samboer med en som er dødssyk, hvor hjelpesløs Christian må føle seg til tider.

Åh, så mye tanker, men det er godt å kunne skrive de ned..

..og Christian? Gla' i deg ;)

Ellers er formen ganske ok om dagen, er litt sår i munnen av noen piller, men mye mindre enn vanlig egentlig. Har akkurat bytta piller nå, så er over på de "snille" cellegiftpillene, og det er ganske ålreit! Eneste som er litt kjedelig med de, er at jeg kan bli veldig trøtt og sovner lett (ikke minst; gjesper fælt, ofte.. Men dere er ikke kjedelige av den grunn!)

I går var jeg på riksen igjen, fjerna stingene etter den lille "tannoperasjonen", og jeg må nesten innrømme at det faktisk var verre å fjerne de, enn å trekke tenna..! Nå er det greit da, ble mye bedre etter at stingene var borte, for jeg tror de har irritert litt. Kanskje hevelsen går litt ned også, føler meg fortsatt litt skjeiv i fjeset :D

I dag startet jeg dagen med å barbere hodet (haha, nok en normal dag liksom :p), håret hadde begynt å løsne veldig, så isteden for å finne hårdotter overalt tar jeg like godt alt vekk. Dette er femte eller sjette gangen jeg mister håret, så det er jo egentlig ikke noe nytt, men det ble en ganske rar følelse i dag. Etter en transplantasjon er det ingen garantier for at man noen gang får tilbake håret (sjeldne tilfeller), og jeg tenkte at dette kanskje er siste gang jeg noensinne har hår? Uææh, merkelig. Men der igjen; det er en av de mindre prisene å betale, for å beholde livet.