Jeg veit ikke helt hva jeg skal skrive, egentlig. Dagene er tunge, virkelig, virkelig tunge. På en måte har jeg veldig mye jeg vil si og skrive, men jeg klarer ikke å formidle det på en riktig måte nå. Det er veldig vanskelig å beskrive situasjonen min, men jeg skal ikke legge skjul på at jeg har glidd godt inn i en depresiv tankegang igjen.
Som vanlig får jeg god hjelp av familie og venner, men denne gangen er nok ikke riksen like godt informert om hvor ille jeg faktisk reagerer på kortison-pillene. Jeg skal nok få forklart det på en eller annen måte, jeg må bare finne ut hvordan. Akkurat nå veit jeg knapt opp-ned på meg selv og mine egne tanker, så det får jeg bare gi litt tid. Men jeg skjønner vel at.. Hm, nei, det kan ihvertfall ikke være sånn her. Jeg blir jo faktisk redd for hva jeg kan finne på å gjøre, eller ikke gjøre.
Ellers går oppstarten sin gang. Var inne og fikk intravenøs cellegift i går, det gikk greit nok. Neste mandag håper jeg kanskje å få litt mer svar på beinmargsprøven. Den skal være superfin, det har jeg bestemt!
Får vel kanskje si på slutten her at, JA, ting er ille nå. Psykisk. Men jeg skrev ikke detta innlegget for at noen skulle bekymre seg. Jeg blir tatt vare på.
Kjære deg. Tilfeldig at jeg kom over bloggen din, og er rørt. Du har sikkert hørt det før, man jeg også synes at det er urettferdig at unge mennesker skal slite med kreft!! krysser mine fingrer for deg- og oversender en superklem
SvarSlettHei Maren-Sofie!
SvarSlettJeg er ikke så flink med ord, men skal prøve så godt jeg kan.. Jeg er ofte innom for å lese hvordan det går med deg, og historien din rører meg så utrolig. Og som personen over meg skriver, det er så ufattelig urettferdig at unge mennesker skal bli rammet av kreft. Jeg blir så rørt av måten du forteller på, og hvordan du viser styrke og evne til å se på ting på den måten du gjør!
Krysser alle fingre og tær for deg, og sender deg gode tanker!
Hei Maren-Sofie.
SvarSlettHar fulgt med deg lenge men aldri skrevet her før.
Føler med deg å tenker mye på deg.
Veldig flott at du skriver blogg.
Har selv vært igjennom kreftsykdom men var jo 40 år da jeg ble syk å synes som de andre her at det er for j... at unge som deg får denne dritt sykdommen.
Men stå på videre. Dette klarer du.
Varm klem fra Eva
Hei Maren-Sofie!
SvarSlettJeg prøver å sette meg inn i din situasjon, samtidig som jeg prøver å huske tilbake. Kanskje har vi hatt mange av de samme tankene?
Kanskje er det slik at vi føler det som en endeløs bratt oppoverbakke, som krever så mye pust av oss at vi holder på å kveles?
Vi har ikke en eneste energicelle igjen i kroppen, men fortsatt må vi løpe, løpe, løpe, og kjempe oss videre oppover. Allerede på dette punktet har vi lyst til å kaste inn håndkleet, og si at vi ikke klarer mer.
Dette høres ille ut i seg selv, men det verste av alt er at det er mer. For i tillegg er kroppen så vond, så fryktelig vond. Ikke virker kroppen heller, det er så mange tilleggsplager også. Alt er smerte. Hva har vi gjort for å fortjene denne straffen!!??
Og så er vi redd, egentlig jævlig redd. Det uunngåelige spørsmålet om dette virkelig er slutten, melder seg. Vi ser for oss og planlegger begravelsen vår, og gråter når vi tenker på det.
Ikke så mye av selvmedlidenhet, men fordi vi ser for oss alle de triste fjesene til de menneskene som betyr så mye for oss. Vi prøver å ta oss sammen, men velger bare å la tårene flomme fordi det umulig kan gjøre situasjonen verre.
Maren-Sofie, jeg skulle ønske at jeg og andre kunne byttet på å bære deg oppover den bakken som du nå kjemper i. Men samtidig vet jeg jo at det ikke går an. Det vi på utsiden kan gjøre er å tenke på deg, krysse fingrene for deg og håpe for deg. Tror det er mange som gjør det! :-)
Jeg fortalte om deg på jobben i dag, og alle var enig om at de ikke kjente til noen som var så utholdende, standhaftig, sterk og modig som deg.
Dette er honnørord som du virkelig fortjener. I Nord-Norge ville de sunget ut: "Førr ei dame!"
I Trøndelag har vi et litt annet språk og er ganske glad i understatements: "Hu e itj så verst", vil vel en gjennomsnittstrønder si :-)
Ønsker deg en mest mulig smertefri ukeslutt og helg.
Beklager at jeg skrev så langt, men jeg tror ikke jeg ville klart å sove i natt hvis jeg ikke skrev hvert eneste ord :-)
Natta!
Kjære flotte, vakre, tapre, modige Fia mi - jeg holder hånden din godt og trygt i min. Så rusler vi pent og rolig oppover bakken, og hviler når det trengs. Du skal se vi snart når en bakketopp hvor utsikten er så vakker, og veien igjen blir mye enklere å vandre - jeg tror vi faktisk danser litt videre til musikken til Bruce, (eller kan det være Metallica?) - akkompagnert av noen muntre hundebjeff... Tusen sene mammaklemmer :-)
SvarSlettKjaere Maren. Vil sende deg noen gode tanker. Jeg vet ikke hvordan du har det, men kan se (lese) at det er vanskelig. Din historie og din kamp roerer meg og jeg beundrer motet ditt.
SvarSlettHaaper du snart naar en bakketopp hvor du kan puste ut og LEVE igjen. Og at turen opp til toppen kan bli litt lettere enn den har vaert til naa..
Maren, husker du det jeg sa?
SvarSlettDet positive som jeg fortalte deg om. All den styrke og energi du kan samle opp inni deg, ved sånne fine, fine ord som alle sender deg? Det hjelper kanskje ikke så mye på kroppen din, men i sinnet ditt kanskje, at så mange tenker på deg og vil deg alt godt.
Viss du samler alt det positive et sted inne i hodet ditt, så du kan ta det fram når det virkelig er som verst og tankene blir mørke?
Husk at vi er så glad i deg alle sammen søta mi <3
Først og fremst: så fin kommentaren fra mammaen din var. Hun skriver fint! :)
SvarSlettHåper det blir lysere fremover!
Klem fra Drea.
De tunge dagene kommer alltids i ny og ned - og det er tungt. Vi har mange rundt oss som forteller oss at vi er sterke og at vi må holde motet oppe. Det er ikke alltid så lett! Prosessen vi er igjennom består av masse nedturer, men heldigvis noen oppturer også. De kan komme når vi minst venter det.
SvarSlettJeg syns det var veldig flott det Bengt skrev. Kjenner meg veldig igjen i det også. Jeg håper det går bedre med deg snart, og at benmargen er helt fin. Det er den helt sikkert! Stå på videre!
Hei Maren-Sofie.
SvarSlettJeg vil bare si at jeg er innom her ofte for å se hvordan du har det. Tenker masse på deg. og kryssr fingrer og tær for deg.
*Stor klem fra Sivi*
Trist at du har det tungt nå, men godt at du blir tatt vare på hvertfall. Mange som skriver så pent til deg her og! :)
SvarSlettDet er ikke lett å se framover når det er som værst, men det vil bli bedre denne gangen og. Snart... Også har du jo mamma'n din som hjelper deg opp bakken *rørt*
Jeg vet det ikke hjelper så mye, men jeg tenker masse på deg, og sender mange varme klemmer!
Tenker på deg Maren Sofie! Gry
SvarSlettSender en stor, varm og lang bjørneklem. Jeg tenker på deg, du virker så tapper, og så menneskelig.. Livet er fullt av opp og nedturer, håper du blir bedre snrt. I mellomtiden, støtt deg på dem som er der for deg! Vi er mange som tenker på deg<3
SvarSlettKjære deg. Kom over bloggen din. Sitter her og tenker mye nå. Vi har en 2,5 år gammel sønn som fikk ALL august -07. Står på vedlikehold nå og vi er ferdig i august igjen. Jeg bare tenker på alle dine tanker rundt dette. Vår gutt er alltid positiv, blid og fornøyd. Og all den dritten han har fått i seg i løpet av denne perioden. Ser at han er sterk og skjønner du er det og. Helt uvirkelig hva dere klarer, hva kroppen klarer.
SvarSlettStå på videre :-)
Mange gode tanker fra Lene,Tranby (http://www.familienbache.com/)
Hei Maren-Sofie! Jeg er bare en ukjent leser av bloggen din, men syntes det var på tide å ønske deg masse lykke til, og si at jeg håper det går bedre med deg snart!
SvarSlettJeg er stadig innom bloggen din, og du skriver utrolig godt og rørende. Du gir oss som aldri har opplevd noe av det du nå går gjennom, en skikkelig tankevekker. Takk for at du deler tankene dine med oss.
Du virker utrolig tøff og sterk, og jeg håper at du bare blir tøffere og sterkere fremover! Lykke til!
Hilsen jente, 20.
Håper det går bra med deg, Maren-Sofie. Tenker masse på deg!
SvarSlettKlemmer fra meg :)
Ord blir fattige og vet ikke helt hvorfor jeg skriver her akkurat nå, men jeg tror det er underbevistheten min som får meg til å gjøre det.
SvarSlettJeg er 22 år og har kreft selv, din blogg er utrolig sterk å lese siden jeg kjenner igjen mange av de følelsene du har !
Akkurat nå ligger jeg her på Radiumhospitalet og funderer på noe klokt jeg kan skrive men kommer ikke på noe bortsett fra at jeg vil følge med deg i bloggen din.
Du er for øvrig den personen som har fått meg til å melde meg inn i UG etter mange måneder med fundering, takk for at du ga meg et skikkelig ”passivt rævspark” !
Du er ikke alene om dette her og nå har du fått enda en tilhenger, stå på videre :)
Lykke til! JEg sender mine beste tanker til deg..
SvarSlettIdag kom jeg bare tilfeldigvis over bloggen din, men den gikk veldig inn på meg. Først tenkte jeg at jeg ikke skulle mase på deg ved å fortelle hvor inderlig synd jeg syns på deg, og hvor inderlig mye jeg håper du klarer deg. Men så tenkte jeg at hvis det hadde vært meg, ville jeg vært glad for hver eneste lille støtte jeg fikk. Så selv om det kanskje ikke betyr noe, må du huske at i Bergen sitter en jente du aldri har møtt før, og antageligvis aldri kommer til å møte eller høre mer om, og krysser fingrene sine for deg.
SvarSlettJeg kommer til å besøke bloggen din igjen, best for deg at du skriver, ellers blir jeg bekymret her ;') ... Dette er rart, føles nesten som om jeg kjenner deg... sorry at jeg skrev så mye, nå maste jeg vel litt likevel!
Har aldri skrevet kommentar til deg før, men sjekker bloggen din hver dag. Bekymrer meg at du ikke har skrevet på lenge. Men det er jo sikkert fordi du går gjennom et helvete nå. Syns så utolig synd på deg og krysser armer og ben for at du snart blir frisk. Har en god følelse på at du kommer til en nedoverbakke snart:) Har vært alfor mye oppover for deg nå... Mange gode klemmer fra Nina
SvarSlettHåper det går bra med deg:)
SvarSlettØnsker deg masse lykke til videre!
klem
Tusen takk til alle som skriver så flotte kommentarer - de er så verdifulle! God bedring og lykke til med behandling til dere som strir og vet bedre enn noen av oss andre hva dette dreier seg om.
SvarSlettOg tusen takk til Maren-Sofie'n min som lar meg få være så nær også i de vanskeligste periodene!
Maren-Sofie kommer helt sikkert tilbake på bloggen snart - må nok bare samle litt mer mentale krefter og konsentrasjon først.
Mammaklemmer :-)