Det er slitsomt. Den ene dagen sitter jeg på kafè og føler meg ganske ok, den neste ligger jeg pal på sofaen og griner. I dag er en ikke-dag, den kan ikke bli ferdig fort nok. Alt jeg vil er å sovne og våkne til en ny dag, en ny dag uten vonde tanker og tårer.
Noen ganger får jeg så forferdelig vondt inni meg, alt blir bare håpløst. Jeg er veldig, veldig ensom, bitter og lei meg på en gang.
Ensomheten er vanskelig, for de fleste vil jo råde meg til å besøke den eller den, invitere noen hjem eller bare komme meg ut å se litt folk. Hadde det bare vært så enkelt! Ensomheten er inni meg, uansett om jeg er sammen med noen. Jeg er ensom i sånn tilværelsen er, ensom i sykdommen min og ensom i følelsene. Selv om jeg er sammen med verdens hyggeligste personer, så er jeg liksom helt alene inni meg. Det er så vondt, så veldig vondt.
Jeg forventer ikke at noen skal forstå, for det gjør man jo virkelig ikke, om man ikke kjenner det på kroppen selv. Det hender jeg snakker litt om disse tingene til verdens-beste-sykepleier på riksen, og til og med hun, som har jobbet med pasienter som meg i mange år, sier hun aldri kan forstå ordentlig. Hun forstår nok på et annet nivå enn mange andre, men det er jo sant; selv de som jobber med dette, og ser krefttilfeller hver dag, kan ikke sette seg fullstendig inn i situasjonen til pasienten.
Det at det har gått så bra denne syklusen, blir også et "press" på meg på dager som denna. Jeg tenker at siden jeg egentlig er i god form, så burde jeg jo bruke dagen min til noe gøy, fylle den med noe jeg har lyst til. Den dårlige samvittigheten gnager når jeg ikke klarer å reise meg fra sofaen, ikke klarer å svare på tekstmeldinger, eller ikke er ute for å bevege meg litt. Jeg burde jo kunne klare dèt, nå når jeg først er i såpass god form.
Men så ligger jeg her da. Gråter for at jeg er syk, gråter for alt jeg går glipp av i livet. Gråter fordi jeg er ensom.
Ingen, virkelig ingen, fortjener å få kreft.
Husk at det kommer bedre og lysere dager enn de aller mørkeste og mest slitsomme, jenta mi - også dager hvor den indre ensomheten ikke er så påtrengende.
SvarSlettDa dr. Geir for nesten to og et halvt år siden sa at tålmodigheten din kom til "å få virkelig kjørt seg" gjennom behandlingsperioden, ante vi ikke på hvilke måter. Men kanskje de tøffeste periodene for tålmodigheten er nettopp når du har de beste periodene i forhold til smerte-bivirkningene. Det er jo naturlig at du lengter etter å kunne delta i vanlige ungdomsopplevelser - og så blir du altså hindret fordi du er både fysisk og psykisk utmattet av den intense og langvarige cellegiftbehandlingen.
Men da trenger kroppen din rolige dager på sofaen, og psyken har nok godt av at du gråter ut både fortvilelse og bitterhet. Det kreves stoooor tålmodighet i slike perioder, Maren-Sofie. Du viser stort mot og en kjempegod selvinnsikt når du skriver om opplevelsene dine slik du gjør. Jeg tror du driver en sunn og flott form for selvterapi - og vet at du hjelper mange andre som strir når du setter ord på følelsene dine på denne måten.
Jeg synes det er flott med vinter, men håper at våren snart kommer for fullt - jeg tror at tilværelsen blir både enklere og lysere da.
Tusen gode mammaklemmer
Hei : ) Følger med på bloggen din og tenker masse på deg. Du er utrolig tapper!!! Skulle ønske jeg hadde like stort mot som det du har! Håper du får en bedre dag i morgen : ) KLEM
SvarSlettMaren,søte deg!:) Du har med all rett lov til å ligge på sofaen og gråte om du vil.. Jeg skulle så gjerne ønske at det var noe jeg kunne gjort for å hjelpe på noen som helst måte.. Men jeg syns du er utrolig sterk, og du er veldig flink til å forklare og beskrive følelsene i bloggen.. Jeg blir så rørt! Utrolig koselig at du kom til Tina forrige helg:)
SvarSlettJeg elsket at jeg tilfeldigvis møtte deg når vi begge var på "ikke-shopping-for-det-går-ut-over-budsjettet"! Så nå er jeg brunette :)
Har ett kort som står ved senga som jeg ser på hver morgen:
*Tenk positive tanker, si positive ord. Gjør positive handlinger, og det positive gror* :)
Jeg tenker på deg, og sender deg masse varme tanker!:)
Mange klemmer fra Vigdis
Kjære Maren-Sofie. Det er vondt å høre at du føler deg ensom. Det er absolutt ikke enkelt å ikke ha de samme mulighetene som de andre i vennekretsen. Og man har jo så gjerne lyst til å gjøre så mye, men den fysiske formen er et hinder.
SvarSlettBare si fra om du ønsker å prate med noen(som forstår).
-Regine
Så sant Maren Sofie, ingen fortjener å få kreft.. ønsker og håper at du får en bedre dag i morgen.. og at den indre ensomheten ikke er så sterk..
SvarSlettTrøste klemmer
Ukjent Anne
Du beskriver ensomhetsfølelsen så godt! Jeg er ikke syk, men av og til er jeg utrolig ensom, selv med verdens beste mennesker rundt meg.
SvarSlettStå på, Maren-Sofie! Du er sterk!
Klem fra ukjent Ellen.
Kjære Maren-Sofie.
SvarSlettJeg har vært innom bloggen din fra tid til annen..det er noe ved deg som fenger meg og jeg syns du er litt av en jente.Du er utrolig dyktig til å uttrykke deg og sette ord på det du føler og går gjennom. Det er så innmarig trist det du går gjennom.Jeg har flere ganger hatt lyst til å skrive noen ord,men jeg har ikke våget.Det er så fælt å lese om ensomheten din...jeg vet godt hvordan du føler det og kan si det er ingen andre enn de som selv går gjennom lignende som kan forstå dine føleser.
Jeg vil gjerne fortelle at det finnes ett liv etter kreften..et godt liv.Veien ditt er tung og lang og den vil prege deg som menneske ..
Jeg selv fikk lymfekreft med spredning i 1976 da jeg var ni år gammel, selv om det ikke er helt den samme sykdommen så er nok opplevelsen ganske lik.
Jeg har greid meg ganske bra siden jeg ble frisk, tre jenter har jeg også fått, som idag er 18, 13 og 10, noe de ikke trodde var mulig.
Selv om jeg er en del redusert , tror jeg at jeg har et rikere og meningsfult liv enn mange andre som aldri har følt sykdom på kroppen.
Jeg håper du finner styrke i vanskelige dager og kjemper for å bli frisk.Selv om jeg ikke kjenner deg , opplever jeg deg som en utrolig fantastisk person.
Med hilsen Anne Karin Fjellheim.
Du har helt rett, INGEN fortjener å få kreft. Det er en forferdelig sykdom.
SvarSlettLei meg for at du føler deg ensom! *trøsteklem*
Håper du føler deg bedre snart!
Klemmer fra Jona
Hei på deg snuppa mi!
SvarSlettJeg vet akkurat hvordan du har det..Man er omgitt av hyggelige mennesker og oppmuntrende ord, men ensomheten er der! - men det er som mamma Grethe sier - vi ANTE gudsjelov ikke hva dr.Geir mente da han sa til oss at tålmodigheten vår kom til å "få kjørt seg" og takk for det!Bare husk en ting! Det kommer bedre dager etter dette!!Vi skal få hår igjen, kjenne oss igjen i speilen, og vi skal få en "normal" hverdag - og vi skal KOSE oss de dagene som er bra frem til den dagen kommer! Stoor klem fra Elisabeth på Tranby!
<3
SvarSlettHåper det går greit med deg, Maren-Sofie. Tenker mye på deg!
SvarSlettKlemmer fra Jona
Heihei:)
SvarSlettFor en flott blogg du har! Håper du vet hvor mye din tanker hjelper andre..:)
Du virker som en fantastisk sterk jente, og husk at etter de tunge dagene kommer det alltid en sol-dag. Vet det er vanskelig å se sånn på det når man har det tungt. Alle som sier "men tenk så flott at du klarte å dra på kafe EN dag!" (ja, men jeg vil klare å gå på kafe hveeeer dag ;) )
Håper du har hatt noen gode dager nå:) Husk at man kan ha en "god" dag i sofan og;)selv om jeg skjønner så alt for godt hva du mener. Har en uke før jeg skal tilbake til sykehuset (og være der en stund) , og jeg har så mye jeg vil gjøre denne uka. Shoppe, gå på kino, kafe, besøke venner, sitte i sola.. men sofan kaller..
Jeg er syk, men har ikke kreft så kan nok ikke skjønne helt hvordan du har det. Men husk at du ikke er alene, selv om det føles sånn..
Send meg en mail hvis du vil "få ut litt" agrasjon, fortivlelse eller glede:)hjaof@hotmai.com. Av og til kan det hjelpe..:)
Hilsen fa en Hanne:)
hanne igjen:) hajof@hotmail.com var det visst;)
SvarSlettSå fint du skriver Maren-Sofie, jeg begynner å gråte jeg. Jeg synes du er utrolig tapper, og flink som holder ut det der. Jeg vet ikke hvordan det er å ha leukemi, men jeg har lest to bøker om det (Før jeg dør, og Ida's dans) og synes det høres forferdelig ut. Jeg håper så inderlig at alt ordner seg for deg, og at du blir frisk så fort som mulig. Klem fra Julie
SvarSlettHei. Jeg vil bare sende deg en sympatiklem. Selv om jeg ikke kjenner deg, får jeg bare lyst til å holde rundt deg om si at alt vil bli bra. Du er tydelig hudløs nå, og det skjønner jeg godt. Hvem som helst kan vel føle at livet butter imot når man er syk over så lang tid. Jeg håper du får noen gode dager nå, slik at du får hentet deg inn igjen.
SvarSlettJeg syns også det skinner igjennom at du har en fantastisk mamma som står bak deg og støtter deg i ett og alt. Jeg sier som henne; tilvørelsen blir nok både enklere og lysere til våren! Og våren er jo her rett rundt hjørnet, hipp hurra!!
Stor klem
Håper det går bra med deg. Tenker mye på deg,selv om jeg ikke kjenner deg. Som du sier; ingen fortjener dette!
SvarSlettVarme klemmer fra meg.
Cathrine Bjøru
Hei alle sammen :)
SvarSlettTusen takk for gode kommentarer! Nå har jeg skrevet denne kommentaren mange, mange ganger, men den blir aldri "riktig", så jeg tar den vekk igjen. Får ikke uttrykt hvor utrolig jeg synes det er, at vilt fremmede mennesker kan ta seg tid til å skrive noen trøstende ord til meg. Jeg har sagt det mange ganger før, men jeg mener det like mye hver gang; det betyr så mye! Noen dager betyr det faktisk ALT!
Det ble ikke helt riktig denne gangen heller, men jeg må jo nesten få skrevet denna kommentaren snart. Hehe.. Igjen; tusen takk :)
Jeg håper dere alle har gode dager!
Mange, mange klemmer fra Maren-Sofie
Hanne: Ønsker deg lykke til på sykehuset, du skal nok ikke se bort i fra at jeg sender deg en mail en dag :)
Og til alle som synes mamma'n min virker ganske så utrolig; det er ihvertfall sikkert og visst! <3
Hei Maren Sofie
SvarSlettDu kjenner ikke meg, men jeg har lest en del i bloggen din nå idag og har bare lyst til å fortelle deg at jeg synes du er vakker...
Hilsen
Tor