Alt som fikser seg, det er fint.

Mobilavhengig.

Nå har jeg fått skaffa meg en ny, makan til effektivitet er jeg sjeldent borti (når det gjelder meg selv, that is).
Merker at mobilen har mye å si i hverdagen. Egentlig har jeg telefonskrekk; jeg hater å snakke i tlf!
Inntil videre er jeg fornøyd bare jeg klarer å sette den på lydløs, blir helt redd av sånne tekniske duppedingser blanda med (u)logiske kortisontvangstanker. Men nå er jeg ihvertfall mulig å nå, eller..for noen.

Denna uka har vært rimelig tøff, altså. Jeg har en skikkelig reminder til meg selv nå, og det er at "sprøyteuka" i neste syklus skal være planfri! Hodet blir fullt av vas bare jeg mister en liten tanke utenfor panserhue (hodet mitt føles som et panser, tror jeg, det er så "sprengt" og oppblåst at det strammer i kinnene).
Jeg har vært på riksen hver dag, og enda skal jeg troppe opp både lørdag og søndag. Ikke noe helgefri her, nei. Blodverdiene mine har liggi altfor høyt i det siste, så vi kjører hardt nå. Fra og med neste uke regner jeg med at formen er på god vei nedover, da følger fysikken i psykens spor fra kortisonen.

Onsdag reiser jeg. Bort. Vekk. Ah.