Det har blitt mye tanker de siste dagene. Jeg dytter automatisk flere av de litt unna, tror det er en slags "takle-mekanisme" jeg har utvikla de siste årene. Hvis jeg lar de slippe ordentlig inn, er jeg nemlig ikke sikker på om jeg egentlig takler verken de eller virkeligheten..
Selv etter noen reale doser med gift, ganske mye større enn vanlig, er fortsatt blodverdiene mine for høye. Hvorfor veit jeg ikke, men jeg er egentlig ikke så bekymra. Det som er kjipt er at større doser med cellegift, betyr mer plager og bivirkninger. Jeg er så innmari sliten og trøtt hele tida. Det er jo heldigvis ikke vondt, men det er en sånn ubeskrivelig måte å være sliten på.. Utmatta.
Jeg trodde egentlig at jeg hadde fått kontroll på det, men nå merker jeg at det er veldig vanskelig å finne balansen mellom hvile og aktivitet igjen. Det er nesten ingenting som skal til før jeg trenger ro og hvile, men samtidig har jeg som regel ork til å gjøre det jeg vil eller burde. Da er det ikke så lett å skulle bestemme om det jeg vil/burde gjøre, faktisk er verdt å gjennomføre, enten det er noe lysbetont eller noe "kjedelig". Kommer jeg til å måtte "melde meg ut" hele neste dag, liksom? Jeg veit aldri, det er så uforutsigbart.
I dag var jeg på riksen. Det blir litt prat om tanker og livet, det å leve.
De som jobber med kreftsyke har nok sett såpass at de evner å sette pris på livet på en helt spesiell måte. Vi snakker om hvor viktig det er å leve i nuet. Ja, det er en klisjè, en kunst, men også veldig, veldig sant.
En kan ikke leve verken i framtid eller fortid. Vi er, akkurat nå.
Alle disse dager som kom og gikk, ikke visste jeg at de var selve livet
Det er viktig å leve i nåtiden ja, for få glemmer det. "Lev i øyeblikket,
SvarSletthusk fortiden,
og frykt ikke fremtiden,
for den eksisterer ikke
og kommer aldri til å gjøre det.
Øyeblikket er det eneste vi har"
Det er fra ei bok, syns det er bra sagt!
John Lennon :)
SvarSlettSant som du sier..
SvarSlett<((((((((((((((((◕‿◕)⊰
Det er svært få mennesker som virkelig lever i dag - de fleste forbereder seg på å leve i morgen.
Dosene blir høyere jo mer vi nærmer oss slutten på behandlingen, ikke skjønner jeg hvorfor heller - går med kvalmen konstant i halsen om dagen....Prøver i alle fall å fylle dagen med noe som for meg gir mening behøver ikke være mer en en liten tur ut, og har blitt mye flinkere til å fortelle de rundt meg at jeg er gla i dem! Gla i deg også!Stoor klem fra meg :-)
SvarSlettDet du skriver er helt sant. Tok meg 29 år å finne ut.. Ha en fin dag Maren-Sofie - du er ei velreflektert og flott jente! :)
SvarSlettDette MÅ være skjebnen..... Jeg har vært to dager på kurs i oppmerksomhetstrening. Oppmerksomhetstrening (eller mindfulness) baserer seg på meditasjon der man nettopp trener seg på å være i nuet. Nuet ligger mellom fortid og fremtid, og det er egentlig alt vi har selv om vi sjelden er oss det bevisst. Det handler om å være oppmerksomt nærværende UTEN å vurdere, bedømme, kommentere; kun VÆRE. Dette bare MÅ vi prate om, kjære søster. Jeg har kjøpt bok og cd. Det mest fantastiske er at man kun ved litt trening og små øvelser kan inkorporere dette i dagliglivet slik at livet blir mer nært, blir tydeligere og mer levende. Jeg er allerede i gang og har faktisk fått Morten interessert. heyhey!
SvarSlettOg så må du si til legene på hospitalet at du må være i form til jul :-)
Klemmeklem
Så fint nytt bilde!!
SvarSlettDet rare er at vi som lever rundt dere må gjøre det samme - leve i dag. Og etter en stund synes jeg man erfarer at det er så fint at man ikke vil endre det...
Ække det rart?
Hils mamma'n!
Stor klem fra Ina-mamma'n som synes du er en flott jente:-)
Kjære Maren-Sofie. Tenker ofte på deg, og håper du snart føler deg bedre. 'Kurs-jentene' skal møtes igjen i januar, og da håper vi du er med. Ønsker deg en fin jul, og alt godt i det nye året. Klem fra ho Marit
SvarSlettHei søta! ;)
SvarSlettVille bare skrive en kommentar for å vise deg at jeg leser det du skriver :) Mange tanker og følelser som dukker opp hos meg selv, og jeg setter stor pris på ærligheten og åpenheten du viser gjennom det du skriver.
Klem! Alex