Bad hair-day (night)!

Jeg fikk så mange innpåslitne fans etter TV-opptredenen min, måtte rett og slett barbere meg på hue for ikke å bli gjenkjent.

Haha, med fare for at det virka som jeg er veldig "høy på meg selv"; det var en spøk! Første delen altså. Jeg måtte nemlig barbere meg på hue her en natt. Det er ikke noe særlig med (ganske nøyaktig) 8 centimeter lange hår liggende i små "bunker" overalt. Da er det koseligere med litt Springsteenpels rundt forbi, han røyter en god del nå, men det er myke (mjuuuke) hår, ikke stive og døde.

Det begynner så smått å gå opp for meg, alt sammen. Skuldrene er høyt oppunder ørene, kjeven er vond og tennene verker. Jeg er så innmari anspent. Det er som om kroppen er i konstant beredskap.

Jeg er redd for å være redd. Det er en helt forferdelig følelse å være redd for livet sitt. Sist jeg virkelig kjente på den, var vel under induksjonsbehandlingen for over tre år siden, og også sist det så ut til å bli transplantasjon.

Jeg begynner å bli redd nå, redd for å dø.

Det er mange vanskelige tanker om ting jeg ikke rår over, uansett hvordan jeg vrir og vender på dem.
Tenk om jeg ikke klarer meg gjennom det her, og om det faktisk aldri hadde blitt gjennomført en BT nå, så hadde jeg levd i femti gode år til? At den vanlige behandlingen for ALL hadde vært nok allikevel? Det er det jo ingen som veit, så jeg "skal ikke tenke sånn", men det er ikke til å unngå.

Jeg klarer ikke å se meg selv som ferdigbehandlet mer. Det hadde jeg akkurat lært meg til å klare i de seineste ukene, det var jo så kort tid igjen.
Nå ser jeg ikke noe liv etter transplantasjonen, jeg klarer ikke å forestille meg noe, bare..ferdig.

I dag ringte de meg fra Kvinneklinikken på riksen. Det jeg skreiv i forrige innlegg om å operere ut noe av eggstokken (hun sa faktisk "operere ut egg", er det lov i Norge?), blir ikke aktuelt. Det er jo ikke egg der.
Jeg visste det egentlig, men det var greit å få bekreftelsen; jeg er steril, og har antakelig vært det rimelig lenge.

I stad fikk jeg horror-boka i posten. Jeg har et par eksemplarer fra før av, men det er vel en del av prosedyren at de sender den ut til "nye" pasienter. Det er en egen bok om BT. Gjennomføringen, bivirkningene og alle gledene som følger med. Jeg har lest den før, og vil helst ikke gjøre det igjen, den får ligge i fred.
Sammen med boka kom innkallelsen til utredning neste uke. Det blir på torsdag og fredag, og det er visst holdt av et rom til meg på pasienthotellet. Jeg tror jeg vil hjem på kvelden, sover bedre i min egen seng! :)

Samtalen med legen blir på torsdag, så nå samler vi troppene (pårørende) som skal være med. Under denne samtalen kan vi spørre om alt vi lurer på, får høre ting vi veit (som for eksempel når måltidene på avdelingen er) og ting vi ikke veit (som at jeg kan forvente at det begynner å gro tulipaner mellom tærne mine, ellerno. Dèt hadde forøvrig vært en helt ok bivirkning, tenk så koselig da).

Var forresten på dette showet i dag; http://www.letitrock.no, anbefales!