Roligheten sjæl (?)

Jeg burde vel lagt meg til å sove for lengst, men jeg har ikke hatt verken ro eller lyst til det. Når jeg endelig sovner ordentlig, drømmer jeg så mye rart, bare mye surr og hektiske greier. Blir jo reint sliten av å sove.

Sånn egentlig-egentlig er jeg overraskende rolig. Manisk rolig, sa pappa i stad. Det kan stemme. Jeg er litt gira, men samtidig slapp og orker ikke noe særlig. Transplantasjonen og alt det fæle er der "foran meg et sted", og jeg klarer ikke helt å forstå eller sette meg inn i det enda. Eller, vel.."sette meg inn i".. Jeg veit jo godt hva det går ut på. Jeg har gjennomgått alle forberedelsene før, hatt alle de nødvendige undersøkelsene, og vært på det obligatoriske møtet hvor legen er plikta til å fortelle hvilken risiko denne behandlingsformen er.
Men altså, jeg er foreløpig rolig.

Gjennom hele sykdomsforløpet mitt har jeg innerst inne visst at jeg èn gang i livet var nødt til å gjennomgå en transplantasjon, for å kunne få et langt liv. Det jeg så for meg da, var at jeg fikk et tilbakefall lenge etter endt behandling. Jeg hadde virkelig ikke venta det her nå.

Hvis jeg skal gå skikkelig i detalj rundt hva som er årsaken, blir det et helsikes langt innlegg, så jeg tar det sånn passe kort/langt (vi får se).

Blablabla, også ditt og datt og MRD (minimal restsykdom) og blabla og en goood del ukjente plager og bivirkninger. Blabla, høyrisikogruppe! Også mye greier og saker, og plutselig nå da, midt i fleisen på en mandagsmorgen; positivt utslag på beinmargsprøven (altså negativt, ikke bra).

Jeg synes det er viktig å få med at dette er snakk om utrolig små verdier, som ikke kan sees på noe annet enn super-duper-hyper-nøye undersøkelser av margen min. Det som er grunnlaget for at det er BT som er utveien (eller løsningen, som mamma sier til stadighet. Om det er for å overbevise seg selv eller meg er uvisst, men det hjelper å høre det uansett), er at når det nå ser ut til at det går "den veien" (rett til helv..), med positive utslag på detta tidspunket i behandlinga, da er jeg omtrent sikra et tilbakefall snart. Det ville vært for ille, da blir det straks mye vanskeligere å få under kontroll.

"Om du så var min egen datter, ville jeg ikke vært i tvil om at dette var riktig å gjennomføre nå."

Når legen min sier det, da er det jo bare å kjøre på.

Planen framover er omtrent som følgende:

- donorsøket er allerede satt i gang. Jeg har forhåpentligvis match etter sist gang det var snakk om BT, men det er ikke avklart enda.

- jeg skal til utredning på torsdag og fredag i neste uke. Da er det utallige tester; alt fra gynekolog til tannlege og lungeundersøkelser. Før- og etter-bilder skal også tas (nei, ikke av lungene, men av fjeset mitt, faktisk!).

- en dag, som ikke er bestemt enda, skal det opereres ut en del av eggstokken min til nedfrysing. Ikke at det er særlig håp for den nå mer uansett, men det er bedre å gjøre det, enn å angre seinere.

- jeg har bedt om å få operert inn CVK igjen, så fort som mulig. Det blir mye blodprøver og venfloner framover, og siden jeg er ganske kjip å stikke (både for helsepersonellet og min egen del) er det greit å få satt det inn med en gang.

Så er det "bare" å vente til alle prøvesvar og greier er klart, så setter vi i gang..men, jeg er fortsatt rolig da.