You can see me

Jeg skulle gjerne hatt en usynlighetsknapp, så kunne jeg delta litt i hverdagen uten at noen så meg. Det hadde vært fint.

Men innimellom må jeg ta meg sammen og oppføre meg, sånn helt plutselig og litt ufrivillig. Som i forrige uke, for ekspempel.

Jeg trodde jeg hadde fått en ilke (?) under foten, og den ble ganske ubehagelig å tråkke på iløpet av noen få dager. Fredag var foten skikkelig hoven, og den var tydelig betent. Alt fra feberfrykt til, enda værre, GVHD-frykt slo inn. I første omgang ringte jeg mamma (sånn som alle mammajenter gjør når de lurer på noe, vel?), og etter litt overtalelse fra den fronten, ringte jeg riksen. Noen samtaler fram og tilbake, litt konferering med et par leger, og ble det avklart at jeg skulle dra til Drammen sykehus for å sjekke hva det kunne være. Jeg sa at jeg "godt kunne kjøre til riksen, det er ikke noe stress selvom det er et lite stykke!(!!!!!)" (ville jo ikke til Drammen i det hele tatt!). Men etter at en av overlegene ved riksen sa han mente det måtte gå an og fikse det på Drammen, da stolte jeg på det.

(...)

Jada, så jeg "kasta" Springsteen i bilen, og han var forøvrig sjeleglad for det. Fredag var det helsikes varmt, så litt aircondition og "vind i ørene" ble godt mottatt.
På Drammen sykehus, derimot, er det ikke så greit å bli mottatt. Labyrint, sammenlappinger av en haug med gamle bygninger, og skilter til avdelinger som ikke finnes. Ikke så rart en kan bli smårar av mindre, og ekstra plagsomt er det når jeg må halte på et vondt bein gjennom ganger, venterom og ekspedisjoner, for så å bli henvist til nok et sted som ikke finnes.
Uansett. Etter å ha fått snakka med en ny lege per telefon inne på sykehuset (!), da han jeg egentlig skulle til hadde reist for dagen med all info om hvorfor jeg var der, fikk jeg endelig lov å komme inn å la han se på foten min. Hele betennelsesgreia var kun i overflaten, og han bestemte seg for å lage et lite kutt og tømme den + gi meg en antibiotikakur på en uke.

Det var heldigvis ikke noe som antyda at det kunne være GVHD, men jeg merker at jeg er ganske "på vakt" når det gjelder det. Etter at sykepleier-J på riksen forklarte hvor farlig, for eksempel, sola er for meg, så har jeg fått ganske stor respekt for å passe på å få med meg alle mulige forandringer i huden og andre organer.

Sånn ellers er, som dere kanskje skjønte av ønsket om usynlighetsknapp, ikke psyken noe særlig god. Jeg er absolutt ikke "venn" med meg selv om dagen, og føler derfor at ingen andre kan ha noensomhelst glede av mitt selskap heller. Om jeg ikke kan være snill med meg selv, er det vanskelig å være snill med andre, synes jeg. Det er slitsomt og vondt å ha det sånn. En litt håpløs følelse. Mye av det kommer av at jeg har hatt en liten nedtur når det gjelder fatigue. Jeg trodde jeg hadde fått det ganske greit under kontroll, med en passelig balanse mellom hvile og aktivitet, men der gikk jeg på en smell. Nå kan jeg sove i timesvis, vil helst ha det mørkt, stille og være alene.

Eller, det blir jo veldig feil å skrive det sånn, for jeg "vil helst" ikke det.

Jeg vil noe så "dødskjipt" som å stå opp, gå på jobb, gå tur med vofsen, møte venner og kose meg i sommersola. Støvsuge leiligheten og bytte sengetøy, uten å måtte legge inn en tretimers hvil etterpå. Trene, spille høy musikk. Planlegge fine ferieturer, le, ha masse energi og sovne med et smil om kvelden.

Ikke ta det for gitt..