2018:

Obs:

For en del år siden ble jeg alvorlig syk, og det er det denne bloggen har handlet om - leukemien og meg. Jeg ble friskmeldt i 2015, og på tross av flere senskader som preger meg og livet mitt, har jeg det heldigvis (mest) fint i dag :)

Bloggen min blir liggende her, både for min egen del, og kanskje for din? Er det noe du lurer på, eller bare vil si hei, kontakt meg gjerne på mail:

marensofie86@hotmail.com


tirsdag 18. oktober 2011

Ensom i en ukjent verden

Det er vel på tide å prøve å skyve vekk tanken om "nei-jeg-veit-ikke-hvordan-jeg-skal-formulere-meg-uansett", og dermed unngå å skrive noe her på bloggen.
Akkurat nå synes jeg livet er innmari vanskelig og tungt. Det er som om livsgnisten ble sugd ut av meg sammen med kreften, og det er med stor skam og forferdelig dårlig samvittighet, at jeg har slike følelser.

Jeg kan lett forstå om noen synes jeg er utakknemlig, at jeg bare må skjerpe meg, og tro meg; jeg prøver!

Jeg er glad og takknemlig for at jeg har kommet meg helskinnet igjennom det her, det kan jeg virkelig love. På en annen side har det blitt vanskelig å tilpasse seg "en ny hverdag som frisk". Jeg føler jeg svever utenfor alt normalt liv, og jeg sliter med å finne "min plass" blant venner, familie og samfunnet generelt. Det er ikke detta jeg skulle bli frisk til!

Da jeg var dødssyk var det lett å drømme seg til livet mitt "hvordan det burde være". Det var sol hver dag, jeg hadde mye energi og var glad hele tiden. I en salig blanding av venner, familie, hund og hyggelige aktiviteter fløt vi alle rundt på bløte, snille skyer. Alt var så lett, det var ikke slitsomt å verken leke eller løpe. Jeg "romantiserte" den friske verden noe så veldig.

Når jeg nå går denne verdenen jeg skapte i mitt eget hode i møte, så er den ikke-eksisterende. Det er jo ikke sånn for noen, og jeg har jo forsåvidt alltid visst det, men jeg hadde i det minste en ekte forestilling om at det skulle bli enklere. Så mye enklere!

All redselen min, rein skjær dødsangst, som har sitti fast i kropp og sinn de siste årene, har blitt omgjort til bitterhet. Jeg er så forbanna på kroppen min som har gjort det her mot meg. En gang forrådte den meg, og gav meg kreft! Jeg sliter med å skjønne "hvordan i helvete den kunne gjøre noe sånn mot meg?", og hver gang jeg ser meg selv i speilet, så er den der; den som ødela livet mitt!

Så går jeg til psykolog, og hun spør "men er ikke kroppen din en del av deg?"

Og "frk. Fornuftige-Maren-Sofie" tar over (hun ekstisterer nemlig et sted inni her), og jeg forstår at det ikke nytter å "hate kroppen min fordi den gav meg kreft". Jeg, i helhet, var så uheldig å få kreft en gang for lenge siden. Jeg har klart, med hjelp av medisiner og behandling, å bli bra igjen.

Foreløpig er ikke jeg og "frk. Fornuftige-Maren-Sofie" helt enige, og det er imidlertid bitterheten og selvforakten som regjerer.

Tilværelsen nå om dagen er ganske utilfredsstillende. Jeg plages med fatigue, men samtidig går hodet på høygir hele tiden. Jeg har ingen formål, ingen oppgaver som gir mening (i egne kritiske øyne), og siden jeg overhodet ikke er "venn med meg selv" har jeg vanskelig for å forstå at noen andre kan ha interesse av å være det heller. "Hvorfor ikke bare ta tak i deg selv og gå ut, gjør noe!", sier stemmen i hodet. Men depresjonen og skammen holder meg tilbake, og mest av alt; energien kommer aldri med overskudd, på grunn av fatiguen.

Det er barnslig og urealitstisk å skulle ønske verden hadde stått stille de siste fem årene, så jeg bare kunne blandes sammen med menneskene i det livet jeg en gang hadde. Men det hadde vært så mye lettere..

Jeg har ingen jobb å falle tilbake på, ettersom den forsvant mens jeg var syk. Jeg har flytta tre ganger iløpet av sykdomsperioden, mista venner, fått venner, slitt med å holde kontakten på grunn den elendige formen. De som en gang var like gamle som meg har "plutselig" blitt eldre, utdannet seg, fått barn og blitt gift. Livets naturlige gang. De har sin egen plass.
Nå som jeg er i form nok til å forstå alt jeg har gått glipp av, sliter jeg veldig med å finne meningen med MITT liv. Hvor skal jeg begynne? Hvordan skal jeg finne ut hvem jeg er og hva/hvor jeg skal være?

Det er lett å være etterpåklok, si at jeg skulle gjort ditt og datt for da ville alt vært mye lettere nå. Men helt ærlig; når jeg tenker tilbake så er det ikke særlig stort jeg kunne gjort annerledes, jeg var virkelig så kjørt at jeg ikke hadde "klart å ha besøk litt oftere" eller "ringt og slått av en prat med den og den".

Så da sitter jeg igjen her og føler jeg har mista så uendelig mye, uten å engang helt vite hva det er, for jeg kommer alltid til å lure på hvordan livet mitt hadde vært om jeg ikke fikk en så utrolig kronglete vei å gå..

34 kommentarer:

  1. Kjære deg som jeg jo tross alt ikke kjenner
    du har jo egentlig ikke vært heldig som har overlevd kreften
    du har vært kjempeuheldig som har holdt på å dø av kreft! Klart du har lov å føle som du gjør.
    Håper livsgleden kommer tilbake snart, men ikke plag deg selv med dårlig samvittighet fordi du føler som du gjør.
    Du har vært en ufrivillig helt i årevis nå, også helter blir slitne.

    God bedring! Håper du får det godt igjen snart.

    SvarSlett
  2. Hei ukjente venn!
    Jeg vet akkurat hva du snakker om,- for jeg har vært i samme situasjon selv. Da all behandling var over gikk jeg rett i kjelleren og ble der en lang stund. Hvorfor ble det sånn? Nå skulle jeg være glad, men jeg var det ikke, jeg var lei meg,deprimert, sint og hadde skikkelig dødsangst.
    Helsevesenet har foreløpig ikke vært flinke nok til å gi sånne som oss det vi trenger. Det nærmeste jeg har kommet er et mestringskurs som ga meg noen teknikker for å lære meg å leve i nuet.... Det var greit nok det - men jobben må jeg gjøre selv. Jeg tror det jeg sleit med var rett og slett eksistensielle tanker, som feks: Hva er vitsen med dette livet.
    Jeg hadde nytte av Per Fugelli's bok Døden, skal vi danse?. Den satte ord på mange av mine følelser. Jeg kan ikke si noe klokt om det du beskriver, annet enn at du er ikke alene om disse tankene,- og : Det går over etterhvert.Men det kan ta litt tid. Stor klem!

    SvarSlett
  3. Jeg slet også med det samme etter forrige runde. Heldigvis ble det gradvis bedre. Jeg vet ikke helt hva som gjorde det. Tror allikevel hovedgrunnen var tid. Man er i sjokk og sorg etter å ha gjennomgått noe så dramatisk. Kroppen trenger tid til å bearbeide det og finne seg selv igjen. Det er jo maks irriterende siden kreftpasienter ikke gjør noe annet enn å vente. Allikevel sier jeg som Anbjørg på TV3: det blir bedre! Bare hold ut. Heier så inderlig på deg. Håper vi snart møtes en gang, kanskje gjennom ug? Hadde vært veldig hyggelig å hilse på deg. Må bare bli ferdig med mitt eget lille helvete først;)

    SvarSlett
  4. Så fint å høre fra deg igjen.
    Jeg syns ikke det er det minste rart at du føler som du gjør. Det er ikke småtteri det du har vært gjennom de siste årene.Ting kommer til å gå bedre etter hvert skal du se.
    God bedring, jeg heier på deg.
    Ikke vær alt for streng med deg selv.

    Hilsen Wenche

    SvarSlett
  5. Hei!
    Vet du, jeg syns ikke det er rart at du tenker slike tanker. Kroppen og hodet må få lov til å være sjokkert og lei seg etter det vonde du har vært igjennom, reagere skikkelig. Når det stod på som verst hadde du nok mer enn nok med bare å overleve - og nå som du virkelig har tid og anledning tar nok kroppen igjen alt av reaksjoner, sinne og fortrengte følelser. Tillat deg selv å føle dette, før du igjen kan føle på livsglede og mestring.

    Kanskje du kunne hatt glede av å være med på et kurs eller to? Ofte arrangerer NAV og/eller kommunen forskjellige kurs i alt fra kunstmaling til mestring av angst og depresjoner. Kurs er ikke så "forpliktende" som jobb eller skole heller, de jeg har gått på hittil har jeg gått på når jeg hadde ork og overskudd til det.
    Vil anbefale deg å sjekke det ut ihvertfall :) Lurt å "komme i gang" litt igjen, med små steg, for å få nye tanker og inntrykk. Det er det beste jeg gjør når jeg selv er deprimert ihvertfall :)

    Ønsker deg god bedring og masse lykke til videre.

    Klem fra en fast leser

    SvarSlett
  6. Kjære Maren Sofie:)
    Har fulgt bloggen din lenge..Synes du er ein tøffing og det er ikke rart at du får reaksjoner på alt du har vært igjennom.At du føler at du er litt utenfor livet er nok ganske normalt vil jeg tro. Siterer ein hilsen fra min 24 årige sønn som ikke klarte det du har.Han fulgte også med på bloggen din og syntes du satte ord på sykdommen slik han ville gjort.Du har vært forbanna,lei deg og sagt det som det var.
    "Det er ikke det hinder du ikke kan overkomme,
    Den utfordring du ikke kan møte.
    Den frykt du ikke kan overvinne,
    uannsett hvor umulig de noen ganger det noen gang kan se ut..."
    Om du skulle trenge ein prat er det bare og ta kontakt.
    Klem fra meg:))

    SvarSlett
  7. Hei,
    Du er vel bare et menneske. Du har vært syk så lenge at normal ikke er din hverdag, og nå får du tid til å reflektere over livet. Når man er døden nær tenker man sikkert mest på å overleve. Når man lever innhenter hverdagen oss med alle våre små og store problemer.
    Ikke føl dårlig samvittighet fordi du føler slik eller slik, ingen vet hva du har opplevd og overlevd, det er lov å være bitter eller sint eller lei.
    Bare du kan påvirke det du kan påvirke. Ingen fortjener å være så syk, ingen skulle måtte oppleve så vonde ting. Desverre vet ingen hvorfor. Det eneste man kan gjøre er det beste av sin kronglete vei i livet. Jeg håper ting blir bra for deg. Jeg tror det vil være mye positivt og bra i vente.

    SvarSlett
  8. Hei Maren-Sofie!
    Jeg ble glad for å se at du blogger igjen :) Men samtidig litt trist av å høre at du sliter med tunge dager. Jeg har ikke selv vært alvorlig syk, knapt nok syk i det hele tatt. Likevel har jeg litt grå tanker av og til. Har en datter som jeg fikk relativt ung. En stor gave vil de fleste tro. Ja, sant det, men likevel føler jeg at jeg har gått glipp av mye. Ikke hadde jeg anledning til å reise backpacker rundt jorda, ikke dro jeg på fest i hytt og pine. Dette holdt på å koste meg flere vennskap, jeg klarte ikke høre om det kule livet de levde, mens jeg følte meg som ei oppvridd vaskefille som levde i et annet univers i forhold til de. Jeg følte meg alene som alenemamma i en liten by langt fra familie og venner. Bagateller i forhold til hva du har gått i gjennom. Håper og tror at dagene dine blir bedre, og at du finner mening og glede i de små og store tingene her i livet! Klem

    SvarSlett
  9. Kjære Maren-Sofie. Jeg vet ingen som klarer å beskrive hverdagen så godt som deg. Og jeg, som sitter her og er så uendelig takknemlig for at du beit deg fast og ikke lot verken kreften eller giften ta fra deg livet, kan ikke annet enn å fortsette og krysse armer og ben for at du finner deg selv igjen uten skam og dårlig samvittighet. Det kan du jo ikke bruke til noe som helst morsomt, og litt morosamt trenger man å ha hver eneste dag. Stor klem fra Marianne M.

    SvarSlett
  10. Hei du:)
    Den dårlige samvittigheta kan du bare blåse på sjøen.
    Etter kva eg har høyrt og lest, så er det heilt vanlig å havne ned i depresjon etter ein sånn lang og alvorlig sjukdom. Alle andre er så lade for at du er frisk, men du greier ikkje vera den glade personen sjøl (og får dårlig samvittighet) Ting tar tid. Du må jo bygge opp deg og livet ditt på nytt, det kan ikke vera enkelt i det heile tatt. Du er på ein annan plass, ingenting er lenger det samme. Ikkje du heller, sant vel?

    Eg trur og håpar at depresjonen vil avta etterkvart som du begynnar å ta livet tilbake og fylle det med ditt nye "jeg". Men la den dårlige samvittigheta seila sin eigen sjø.
    Eg er nå mest bekymra for den bitterheten du kjenner på, men håpar du kan få sparka den midtfjords og.
    Ikkje stress med alt du ikkje greier sånn med ein gong. Det tar tid å bli sjuk, det tar tid å bli frisk.
    Fornuftige Maren-Sofie dukkar opp når ho skal, er bare enkelte fasar som må gå sin gong først....trur eg:)

    Masse gode klemmar og gode tankar på veien
    Klem frå Trultemor

    SvarSlett
  11. Hei Maren-Sofie!
    Så bra at du blogger litt igjen, du formulerer deg veldig mye bedre enn det virker som du tror :D Og jeg kjenner igjen følelsene du skriver om. Jeg må bare si meg enig med hva Anniken skriver til deg - det tar tid, men det blir bedre!
    Heia-bølgen sendes over fjorden fra meg og min nye firbente venn Mira til deg! Klem til både deg og Springsteen fra Mira & Siri

    SvarSlett
  12. HEI har vært innom titt og ofte...og tenk heldigvis nå er Maren blitt frisk..det beste som kunne skje. men ser nå at du sliter. trist !!! men noen oppskrift er det nok ikke..men som andre skriver her hver dag hjelper til og komme seg videre og du er jo ung Maren og sikkert finner mange mange gleder..men det er jo få som kommer og sier at i dag skal vi ha det kjekt..må prøve selv og det er ikke lett for noen.MANGE detter ned i kjelleren av mye mindre enn det du har opplevd. så maren prøvd og finn småting og gjør for og komme seg ut. så blir det bedre skal du se. klem fra ukjent dame

    SvarSlett
  13. Hei Maren-Sofie

    Hyggelig å høre fra deg igjen, selv om det kanskje ikke var den mest muntre lesning.

    Jeg er ikke så sikker på om det var kroppen din som ga deg kreften.. Det kan godt ha vært noe annet som vi desverre ikke vet hva er. Forskningen har desverre enda ikke funnet helt ut hva sånt kommer av..
    Men du kan jo kanskje prøve å se det på en annen måte: Det var faktisk den fantastiske kroppen din som greide å bære deg igjennom den tøffe kreftbehandlingen. Mange andre ville kanskje ha bukket under.. Men du gjorde ikke det, fordi kroppen din ikke tillot deg det..
    Jeg kan forstå at du ikke fungerer helt på grunn av fatiquen. Men prøv å akseptere at det er slik, og ikke prøve å leve som du gjorde før sykdommen.. Det må bare ta litt tid. Det har vært en tøff påkjenning, og jeg er nesten forundret og i hvert fall imponert over at du i det hele tatt er oppegående..
    Du bør kanskje prøve å komme deg ut litt.. Jeg vet det kan være tungt, men prøv i små porsjoner.. Treffe litt nye mennesker, skape noen nye kontakter...
    Dansekurs hadde vært helt topp, men det blir vel kanskje litt strevsom. Men noe annet litt "selskapelig" som du liker, med andre mennesker på din egen alder.. Jeg tror du ville hatt veldig godt av å komme deg ut litt... Det er mange andre der ute som heller ikke har giftet seg og fått barn og familie..
    Frk. fornuftige-Maren-Sofie får nok overtaket etter hvert. Det er "bare" den "grå" hverdagen som har kommet og tatt deg..

    Den fantastiske helt vanlige "grå" hverdagen.. Jeg husker jeg så fram til den helt vanlige dagen.. Den har kommet og tatt meg også, og jeg nyter det....

    Lykke til videre Maren-Sofie..

    Stor klem

    hilsen
    ole jonny

    SvarSlett
  14. Hei du!

    Godt å se et nytt innlegg fra deg. Selv om det kanskje ikke var det hyggeligste. Jeg føler sånn med deg at det svir i hjertet, og på en måte forstår jeg deg også, selv om jeg aldri har vært syk selv. Jeg har dog møtt mange som føler og FØLTE det samme som deg i jobben min. Og selv om det kanskje er old news og kan føles meningsløst for deg at jeg sier det, så må det ut: Du er ikke alene om å føle det sånn OG det kan faktisk bare bli bedre. Du har vært/er på bunnen, nå må du "bare" klatre deg opp igjen. (lettere sagt enn gjort, det skjønner jeg) Men sånn som jeg ser det og ut i fra mine erfaringer, så kan det jo faktisk bare gå oppover, uansett om det tar 2 eller 10 år. Du har fortsatt så utrolig mange år igjen og du har så mye å se frem til. Du har opplevd så mye vondt, så nå må det gode komme tilbake.. :)

    Og det med utakknemlighet har jo ingenting med saken å gjøre. Alle skjønner at du er glad for å være frisk. Men med det kommer også bitterheten over at du måtte bruke så mange år på å bli det, og at du ikke fikk brukt denne tiden til noe annet. Livet er så forbarska urettferdig.

    Du skriver så bra, kanskje du skulle skrevet en bok? ;)

    Du skal vite at jeg ønsker deg alt godt!!

    Hilsen Sykepleieren

    SvarSlett
  15. Kjære Maren-Sofie.

    Ord strekker ikke til. Det er godt å se at du lever, og det er godt å se at du føler, bearbeider og kjenner på sorgen og smerten over det du har vært igjennom. Det er sunt, viktig og riktig. Gi det tid. Det er ikke rart at du føler som du gjør, det er naturlig og fint. Jeg er ikke glad for at du har det vondt, ikke det jeg mener. Men etter å ha vært igjennom det du har vært igjennom, så trenger man å gå igjennom disse prosessene.

    Når det er sagt, jeg ber for deg. Har deg med i mine tanker og bønner alltid, og håper at du snart finner ny livsglede og nytt livsmot - og at du underveis i prosessen finner deg selv som den du er idag.

    Det er når man mister seg selv at man virkelig kan finne sitt sanne jeg :) Ta vare på deg selv, og bruk den tiden du trenger. Ikke bare ta deg sammen, det virker mot sin hensikt. Du har lov til å føle!

    Har blitt glad i deg selv om jeg aldri har møtt deg. Og! Jeg følger deg på face ;)

    Guds velsignelse

    SvarSlett
  16. Hei på deg!Har vært akkurat der du er nå, og dødsangsten sliter jeg med ennå..., og sint på kroppen - dette er nok helt vanlig Maren-ikke at det hjelper men du er ikke alene! Jeg hadde en kjempesmell før jeg fikk bestemt meg for hvilken retning jeg skulle ta...Det blir bedre...,skole 2 dager i uken funker kjempefint og jeg stortrives med nytt liv..(har ennå ikke fortalt de jeg går sammen med hvorfor jeg ikke har jobbet siste 4 år..)Synes det er viktig at nye mennesker blir kjent med Elisabeth...Send meg ei melding en dag du orker en lunch - tror vi kan løse noen "verdensproblemer" sammen!!Stoor Go DrageKlem :-) og du...meg blir du ALDRI kvitt!!;-))

    SvarSlett
  17. Kjære Maren-Sofie! Jeg er en av de som har fulgt bloggen din lenge, men ikke har skrevet så mange kommentarer. Ofte har jeg begynt, men tenkt at jeg ikke har hatt noe å bidra med, men jeg vet jo nå at en også kan få styrke gjennom nettopp det å bli sett i en blogg. Du er virkelig et forbilde for oss alle, du er symbolet på det og være sterk, selv om det kanskje ikke føles slik akkurat nå. Vi har fulgt deg gjennom et reint helvete til tider, og kan bare forestille oss hva det har gjort med hele deg, både fysisk og psykisk. Du ER sterk! Og du kommer deg gjennom dette og!

    Selvfølgelig kommer du til å bruke tid på å bygge deg opp igjen, finne igjen deg selv. Bare det å skrive akkurat det du skreiv, her, i bloggen din, er jo et kjempe skritt i riktig retning. Å skive er en fantastisk måte å bearbeide ting på, få det ut av hodet, bli sint, lei seg, eller glad.

    Jeg har møtt utfordringer i livet jeg også, utfordringer som forandret meg som person, som forandret min oppfatning av livet, og hva som betyr noe for meg. Selv om jeg skulle vært utfordringene foruten, tror jeg at vi kommer styrket ut av det, både du og jeg, til slutt. Og jeg er sikker på at du vil finne din vei her i livet, om du gir deg selv litt tid.

    Styrketanker sendes din vei! Klem ♥

    SvarSlett
  18. Hei Maren Sofie

    Du har fått mange fine kommentarer her allerede. Du verden så flinke mange er til å ordlegge seg.
    Jeg føler for å si noen støttende ord jeg også.
    Først og fremst har kampen din mot kreften vært helt overveldende!
    Jeg har fulgt deg og vært målløs av beundring over hvor tapper du har vært!
    Det er klart det tar tid å komme over alt du har vært igjennom.
    Du er i en prosess nå, der du må bearbeide og etterhvert kommer du deg videre.
    Du er veldig ung. Selv om venner av deg har gifta seg og fått barn og sånn, har du fremdeles god tid på deg. Og at folk har studert og sånn, det har de gjort fordi de har kunnet slippe å kjempe med det du har.
    Den kunnskapen du har om deg selv og livet og dine erfaringer gjør deg helt unik. Du har kunnskaper ingen andre på din alder har.
    Kanskje du vil bruke dem på andre og ta deg en utdannelse der du kan det. Tenk hvilken støtte du kan være for andre som sliter!
    jeg synes du er veldig reflektert! Du skriver godt,og gir oss lesere et innblikk i hvordan du har det, og som vanlig blir vi fulle av beundring. Over hvor klok du du er og fordi du er så nydelig på alle vis.
    Jeg håper du kommer deg snarlig, hvis ikke prøv å være tålmodig med deg selv. Og trenger du gråte , så gjør det og.
    Klem fra Carina

    SvarSlett
  19. Det blir som jeg sa til ei venninne som har fått barn og deprimert fordi hun har lagt på seg noen kilo; kroppen har brukt lang tid på å komme dit den er nå og forandret seg masse, derfor kan man ikke regne med at den skal komme seg tilbake i toppfom ved å knipse i fingrene.Kanskje den til og med bruker like lang tid på å "komme seg tilbake".(mulig det var dårlig eksempel, siden jeg ikke har fått verken barn eller hatt kreft) Ting tar tid desverre! Jeg skulle gjerne gjort en hel del for at tiden hadde gått fortere. Men jeg veit du klarer det her:)

    Jeg heier fortsatt på deg Maren, og jeg veit jeg ikke er den eneste! Og vi stiller opp om det er noe du trenger:)

    Mange klemmer fra meg til deg <3

    SvarSlett
  20. Hei, Maren Sofie!
    Du er ikke særlig snill mot deg selv. Barnslig - urealistisk - etterpåklok - selvforakt - skam - Er det i stor grad en respons på de forventningene både du og andre synes, håper og tror du må leve opp til? At du føler bitterhet - joda, det kan jeg forstå. Her sitter du og ser at livet i sin alminnelighet er på rask marsj i det de fleste ville karakterisere som retning forover, uten at du får være helt med. Selv står du jo så absolutt midt i livet, men på et helt annet sted. Du er blitt "lurt"! Er det noen mening i sånt? Ikke vet jeg. Hvis jeg var i dine sko, ville jeg sannsynligvis oppleve det hele som en stor urettferdighet. Jeg ville kansje vært ganske så frustrert, skuffet og sint, og jeg tror at det er en svært sunn og normal reaksjon. Det er også absolutt bedre enn å være apatisk. Jeg vet ikke årsaken til at du lider av fatigue, men hvis du går med slike negative tanker om deg selv, kan det i seg selv slite deg ut før du har så mye som løftet på en finger. Jeg tror det kommer til å ta deg lang tid å komme til det punkt at du føler deg "normal", hva det nå enn "normal" måtte være for deg. Hvis du i mellomtiden klarer å gjøre noe for deg selv, noe bittelite, kanskje, som du liker å holde på med, kan dette av og til gjøre ventetiden litt hyggeligere og kortere. Livet kan være urettferdig, men alternativet er enda mindre attraktivt.
    Klem fra "tante" Liv

    SvarSlett
  21. Kjære Maren-Sofie. Så leit å lese at du har det så tøft. Hvorfor kan ikke livet bare være en dans på roser? Trist at man mister venner. Noen finner man kanskje igjen om man prøver, mens andre har gått en helt annen vei. Håper fatiguen din bedrer seg ettersom tiden går. Så utrolig slitsomt og VILLE være med på "alt", men ikke orke.
    Jeg har full tiltro til at "Frk. Fornuftige-Maren-Sofie" etterhvert tar overhånd her, ettersom du er tøffeste jenta jeg vet!

    Gode klemmer fra Jona

    SvarSlett
  22. - Human (Metallica)

    Don't you leave me Father Time
    Take me with you
    Tell me does your sun still shine
    Come squeeze the world and drip it down my throat
    Down my throat again

    You got to breathe man, breathe!
    Coming up for Air
    Breathe man, breathe!
    Coming up for Air

    Touch me so I think I'm here
    Skin my senses
    Barely breathing
    Minus Human
    Please squeeze the world and drip it down my throat again
    Down my throat again

    You got to breathe man, breathe!
    Coming up for Air
    Breathe man, breathe!
    Coming up for Air

    SvarSlett
  23. For det første er det utrolig hyggelig å høre at du er frisk. Det gleder meg noe helt fantastisk å lese!

    Så skal du ikke føle noen skam over å være deppa etter det helvetet du har vært igjennom. Det er helt normalt og jeg (nå skal ikke jeg hevde å være noen som vet noe om noe, men man kan jo prøve) tror det beste rådet jeg kan gi er å ta tiden til hjelp. Det er vel ikke knappe året du har vært frisk og jeg mener å ha lest at det er fryktelig vanlig å slite minst så lenge etter en slik heavy sykdom.

    Som en som har slitt noe jævlig med tunge depresjoner i mange år (periodisk) kan jeg ikke si (ikke at du har bedt om råd, men) annet enn "hold ut" og "det blir bedre".

    God musikk og god drikke pleier jo også å hjelpe! Som kjent: Av alt som ikke hjelper mot noe, så er alkohol av det aller beste å få kjøpt ;-)

    SvarSlett
  24. Hei kjære du... sterk du er... har du sjekket ut www.humlegarden.dk? det skal være et bra hospital.. om du skulle behøve det en gang... prøv meditasjon og spis mørke bær i massevis... no matter what u do.. <3 din sjelesøster

    SvarSlett
  25. Du skriver så sterkt, at jeg gråter. Du setter ord på det mange unge som opplever alvorlig sykdom kjenner på. Også jeg kjenner meg igjen. Det hjelper liksom ikke at de rundt bakateliserer eller trøster seg selv ved å si: Du må jo være glad for at.... Det fremkaller liksom bare mer dårlig samvittighet. Jeg fikk det bedre, da jeg selv aksepterte at det er lov å sørge over det jeg har mistet, selv om jeg ikke har mistet "alt". Da ble det lettere for meg å se hva jeg fremdeles har mulighetene til, og gjøre ting jeg ikke trodde var mulig. I en periode hvor jeg var veldig langt nede, og liksom ikke ville noe, fordi alle mine drømmer føltes knust av sykdom, satte jeg igang med ting jeg bare hadde litt lyst til. Noen av dem med suksess!!!!

    Vit at vi som følger bloggen din lærer mye av deg, og din måte å finne veien din på!

    er

    SvarSlett
  26. Hei :)

    Er det en ting du kan veldig godt, så er det å formulere deg. Du skriver så godt at jeg føler at jeg kjenner hvordan du har det. Men jeg vet selvsagt at jeg ikke kan forstå det når man ikke har vært igjennom det samme selv.

    Jeg kjenner deg ikke i virkeligheten, men alikevel så skriver du så godt at jeg må inn og lese de nye innleggene dine.

    Jeg både håper og tror at du pluttselig har kommet deg dit du så gjerne vil. Og at du da en dag tenker noe i gata "nå er det jo greit, det går bra" og den slitne fortiden husker du bare med ett vagt minne :)

    Stor god klem Lene

    SvarSlett
  27. Det er ikke rart at du føler som du gjør. Du har vært gjennom så mye, klart det setter spor! Håper du får litt lysere dager fremover, og etterhvert klarer å få til mer av det du ønsker :-)


    “It does not matter how slow you go so long as you do not stop."
    - Confucius

    SvarSlett
  28. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Selv hadde jeg kreft i fjor. Dog ikke en så alvorlig variant så jeg slapp unna med operasjon og noen tøffe cellegifter, men følelsen av urettferdighet er der. Hvorfor skulle jeg som så ung få det?

    Noen ganger prøver jeg å tenke (og si til andre), at ting var så godt timet, og at jeg er der jeg ville være i livet uansett, men jeg tror ikke det er helt sant. Jeg hater å ikke orke å dra på universitetet hver dag, og å ikke være i stand til å ha en deltidsjobb. Men jeg ser jo at jeg er litt heldig gjennom på det du skriver. Jeg har i hvertfall studier å gå til.

    Jeg håper at du kommer deg forbi bitterheten, for strengt tatt fortjener ikke kreften at du vier den så mye mer tid. Den har faktisk tatt mange nok år fra deg allerede!

    Mitt råd er å tørre å drømme igjen. Hvem var det du ville bli før du ble syk, og bare kunne tenke at du ville bli frisk? Finn tilbake til drømmene, og se om det er mulig å oppnå noen av dem. Kroppen din er nok så kjørt at det vil ta litt lenger tid for deg enn for andre, men hver eneste lille museskritt mot den du egentlig vil være, tror jeg vil være en seier.

    SvarSlett
  29. Hei Maren - Sofie!
    Vi kjenner godt igjen dine tanker og følelser fra andre unge i samme situasjon, så du er langt fra alene. Dessverre er oppfølgingen etter endt kreftbehandling i Norge meget mangelfull. Forskningsprosjektet KaNO - et rejanbiliteringsprogram for unge som har gjennomgått kreftbehandling prøver å bøte på dette. Vi ønsker å finne ut hvordan det er å være ung og gjennomgå kreftbehandling og om et spesifikt rehabiliteringsprogram kan hjelpe til i overgangen fra å være kreftsyk til frisk.
    20 unge har gjennomført programmet og inkluderingen i selve forskningsprosjketet er stoppet.

    Selv om ikke alle resultatene foreligger enda, er tilbakemeldingene fra deltakerne og resultatene de har oppnådd, så oppløftende at Hauglandssenteret har bestemt seg for å videreføre programmet som en del av det ordinære behandlingstilbudet.Kanskje noe for deg??
    Neste gruppe starter 15. februar 2012. Du kan lese mer om dette på projsketets hjemmesider: www.kvano.no eller senterets hjemmesider: www.rkhr.no eller se litt mer på prosjektets facebook: www.facebook.com/pages/KaNo/

    Du (og andre som leser dette) er hjertelig velkommen til å ta kontakt, enten med meg som er forsker i prosjektet, eller Kari Fismen som er koordinator. VI kan nås på mail: may.hauken@rkhr.no eller tlf til senteret 57.73.71.00.

    For å få enda bedre data om programmet virker, rekrutterer vi enda til en kontrollgruppe dvs noen som ikke deltar på programmet men svarer på samme spørreskjema som deltakerne 3 ganger (tar ca 10 min), så her er vi takknemlig for få flere....

    Lykke til på veien din videre! Kanskje vi sees!

    Beste hilsner fra
    May Hauken
    doktorgradsstipendiat

    SvarSlett
  30. Kjære Maren Sofie. Jeg fant bloggen din da jeg søkte på "blogg leukemi" på Google. Grunnen til at jeg gjorde det var at forrige uke ble min herlige sønn på 2 år diagnostisert med ALL. Jeg har lest gjennom flere av innleggene dine, og det rører meg hvor ærlig og åpen du er! Du skriver fantastisk bra, og det gjør at man kjenner og forstår smerten du har følt på og forsatt bærer på. Jeg syns ikke det er rart at du fortsatt med følelser rundt dette. Som en annen har kommentert her; du har vært så uheldig at du har måttet overleve kreft. Heldigvis har du overlevd, alternativet hadde vært så mye værre, og det gleder meg som "ny i gamet" å høre om alle som blir friske...men jeg gråter med deg når jeg leser hva du går gjennom forsatt. Jeg sender deg masse varme tanker og god energi!! Masse, masse lykke til videre!

    SvarSlett
  31. Hei Maren Sofie

    Vi er mange som lurer på hvordan du har det. Det er så veldig lenge siden vi har hørt noe fra deg.
    Håper livet er litt lysere for deg nå og håper påen liten oppdatering.

    Mormor

    SvarSlett
  32. God kveld Maren-Sofie
    Du har mange følgere og alle har sagt det som er å si, så fra meg blir det iallfall: Du fortjener det beste av ALT.

    SvarSlett
  33. Har hatt det sånn lenge selv etter at jeg ble ferdig med cellegiftkurene og blitt frisk (skal gå på tabletter noen måneder til). Det blir bedre, men det tar tid i begynnelsen!

    Du er knallsterk, og jeg har fulgt med deg siden den dagen jeg fikk ALL (13 april 2010). Du er sterk, og gjennom dine innlegg tror jeg også at du har motivert meg!

    - Hilsen Andreas! Og velkommen tilbake til livet :D

    SvarSlett