This is my life

Mange av de siste innleggene har vært mye om tanker rundt alt som er, og ikke er mer. Jeg tenkte jeg kunne fortelle litt mer konkret om hva som egentlig skjer i livet mitt nå, som kreftfri i ny hverdag!

I høst var jeg veldig, veldig langt nede psykisk, og jeg innså at jeg faktisk måtte ha hjelp til å komme meg ut av det. For første gang merket jeg at det ikke ble noen bedring med tida, jeg bare gravde meg dypere inn i sorgen. Jeg hadde seriøse problemer med å skjønne hvorfor jeg i det hele tatt gadd å gjennomføre kreftbehandlingen, når "det var dette livet jeg skulle komme tilbake til". Det var jo ikke noe godt liv. "Det var ikke dette jeg kjempa for!"

Så fikk jeg hjelp. God hjelp.

Jeg snakket med en psykolog som ikke kjente meg, eller min historie. Før jeg hadde min første time hos henne, tenkte jeg at jeg bare fikk prøve, se åssen det var og prøve å "snakke litt om mine innerste følelser, eller no' sånt".
Så satt jeg der da, ble forsiktig dratt i gang med de riktige spørsmålene fra psykologen, og så rant det over; jeg snakka som jeg aldri har snakka før, og det lenge!
Ikke visste jeg at jeg hadde så mye på hjertet, eller at jeg kunne prate så lenge om ting som aldri var blitt sagt, knapt tenkt, tidligere. Jeg ble værende der i nesten tre timer, og etterpå var jeg lett som en fjær. Inni-hue-lett-som-en-fjær, altså.

Høsten fortsatte med noen få enkelttimer hos henne, og etter de + et veldig fint opphold på Montebellosenteret, begynte alt å bli lysere. Livet var tålig bra, og jeg følte at det begynte å nærme seg noe som var "verdig en kreftoverlever" (for pokker!).

Etterhvert begynte jeg å kjede meg mer, jeg hadde overskudd, men ikke noe å bruke det på. I samarbeid med min gode nabo, begynte jeg å trene regelmessig. Vi meldte oss i tillegg på pilates, og er med på det èn gang i uka. Det er akkurat den type trening jeg trenger, både for balansen, tøyeligheten og alle de tapte musklene. (Men takk o'lov for at det er dempet belysning under den formen for trening, jeg er både ukoordinert og stiv).

Da det ble nye rutiner i hverdagen fant jeg raskt ut at jeg hadde rom for mer. Jeg hadde mer energi å bruke, og lyst til å føle at jeg gjorde litt nytte for meg. I et møte med NAV ytret jeg ønske om en praksisplass, gjerne innen eldreomsorg, et par dager i uka. Til min store overraskelse var det ikke "plass" til flere frivillige/praktikanter innen eldreomsorgen (i form av litt aktivisering, en hyggelig prat eller å lese avisen for dem), så da måtte jeg finne på noe annet. (Jeg regner derfor med at det ikke er noen eldre i detta distriktet som er ensomme, og kunne tenke seg et "lyspunkt" (les: meg) i hverdagen?!) (IRONI!)

Herregud, altså..

Men ja, unnskyld meg.

Dermed ble jeg mer interessert i skolegang, da jeg har endel huller å fylle i utdannelsen. Det ble et par møter med forskjellige instanser i forbindelse med det.
Plutselig, uten at jeg egentlig søkte på noen skole, siden jeg tenkte at jeg fikk begynne litt pent med hjemmestudier, ble jeg gjort oppmerksom på at jeg kunne få en skoleplass i Tønsberg detta semesteret.

Jeg er herved student, og skal bestå eksamen i ENGELSK denne våren!

That's why this blog only will be written in english, from now on.

Neida.

Men, moralen er vel noe sånt som at det ikke er noen skam å be om hjelp, og at selv om livet etter lang tids sykdom kanskje ikke er helt hva man forventa, så er det muligheter. There is more to life!

Det er ikke så mye tid på skolen, ettersom jeg bare er der på mandag og fredag, men det passer jo ypperlig for meg som sliter med konsentrasjonen. Engelsk er et toårig fag, komprimert ned til et halvår, så det sier seg selv at det er mye egenstudier også. Foreløpig går det fint, og jeg føler at jeg får det til. Samtidig er det veldig godt å være med i noe så normalt som et klassemiljø! Det er spesielt å starte med blanke ark på denne måten, fordi jeg er "bare Maren-Sofie", ikke "Maren-Sofie med kreft". Ganske befriende, i grunn.