"Frk. Klarer-ikke!"

Metallica har en sang som heter "The Struggle Within", og deler av teksten stemmer godt med hvordan jeg har det om dagen. Det er en kamp som foregår inni meg - enda! Sangen er egentlig (ut i fra min egen tolkning, vel og merke) om noen som er litt late og likegyldige, som synes det er enklere å sitte hjemme å motta "welfare" enn å jobbe. Jeg vil ikke påstå at akkurat den meningen stemmer med mitt tilfelle, men følgende av dette kjenner jeg meg godt igjen i. Følelsen av å være "fengslet", isolert og å ikke kunne delta i en vanlig jobb- eller skolesituasjon er utrolig kjip. Det er vondt å oppleve at jeg ikke får til det jeg vil, og at hodet ikke "henger med" på samme måte som før.

"Tanker om hvordan livet burde være, kan skape like mye stress som selve sykdommen." 

Andries Kroese

..og det er jeg helt enig i.

Jeg føler meg stressa, og en skulle jo tro at det var ganske umulig. Stressa er vel noe man blir når man har for mye å gjøre, eller? 

Det er klart den såkalte "tidsklemma" er en stor stressfaktor for mange, og en meget forståelig en også. I tillegg tror jeg det finnes en type stress som ikke har med verken overarbeid eller for "mange baller i lufta" å gjøre. Mange som opplever alvorlig sykdom, eller andre ting som kan føre til at man blir satt litt tilbake i livet, kjenner på stresset og fortvilelsen over at livet glipper sakte ut av hendene. 

Jeg kan så klart bare snakke for meg selv, men jeg har inntrykk av at det er flere i lignende situasjoner som føler det samme.

I forsøket på å "holde igjen" livet som glipper, er det lett å bli overmodig. Det er ikke få av oss som plutselig får det veldig travelt med å komme tilbake til det vi husker som et normalt liv. Vi tar på oss oppgaver vi tok på strak arm før, og i en trassen form for naivitet regner vi med at det skal gå helt fint.

Det er derimot mange som fortsatt får til alt de klarte før de ble rammet av livskrisen sin (og hurra for det!), og som heldigvis ikke er veldig preget. Men så er det enkelte, eller kanskje dessverre flesteparten, som skuffet må trappe ned arbeids- og aktivitetsmengden. Noen helt til nullpunktet; kroppen nekter. Hodet nekter. 

Hva skjer egentlig med oss mennesker da?

Jeg tror at vi alle har et behov for å føle at vi gjør en eller annen nytte for oss. At vi gjør noe som er formålstjenlig. Enten for oss selv, eller for noen andre. For mange er tiden etter en alvorlig livshendelse hvor man "burde ha det bra og nyte livet" et eneste stort, vondt vakuum. Farvannet er fortsatt fullt av skjær, og det er vanskelig å finne rett kurs.

Fatigue, depresjon, nedstemthet, konsentrasjonsvansker, utilpasshet, kraftløshet og mangel på motivasjon er virkelig ikke til å kimse av! 

Og forbannelsen for mange er at det ikke ses utapå.

For min egen del, i livet midt mellom å være dødssyk og frisk, er dette særlig frustrerende. Jeg vil så gjerne gjøre noe, klare noe, utrette noe! Jeg har lyst til enormt mye, og det er reelt å tenke at det er enkelte ting som ikke lar seg gjøre lenger, men jeg har i tillegg låst meg i en selvdestruktiv tankegang om at jeg ikke får til noe av det jeg prøver. Det er ikke sjelden jeg tar meg i å tenke at; "det er ikke dette jeg ville bli frisk til, det er ikke dette jeg kjempet for i så mange år."

..og så skammer jeg meg.