torsdag 26. juni 2008

MEN...

Endelig er jeg ferdig med kortisonen, for denne gang. Fortsatt henger virkningen i en ukes tid, og jeg kommer nok til å være hoven i ansiktet en stund, men det er godt å vite at jeg ikke tar pillene mer. Det hjelper veeeeldig på psyken.

Siden sist jeg skrev, har jeg gjort en god del :) Var for eksempel på sommeravslutning med UG, som jeg tror jeg har nevnt litt under her.. Det var veldig hyggelig! Vi fikk masse god mat, var heldige med været, skravla og koste oss! Fikk til og med grilla marsmallows, det er så godt!

Har ellers gjort litt forskjellig, måtte liksom finne på noe, ellers blir jeg bare sittende inne og tenke kjipe tanker.
Var på Verdens Ende og grilla med Katrine på lørdag, søndag fikk jeg kjempegode kjøttkaker hos folket i Sande, mandag var jeg på riksen og fikk litt påfyll av gift, alt så forøvrig greit ut. Kan visstnok ikke forvente noen transplantasjon i løpet av sommeren, søkene etter donor går sakte (da er de nok også veldig nøye). Nå tar jeg egentlig sikte på at jeg har sommeren, uten de største krumspringene på riksen (bank i bordet), så får vi se om det ikke blir transplantasjon tidlig på høsten en gang.
Det er både plagsomt og greit at det er sånn. Jeg får kanskje en ålreit sommer, men med viten om at jeg fortsatt "har det verste igjen", så blir det litt blanda følelser. Enda mer vakuum. For det er virkelig det, en tilstand jeg ikke klarer å beskrive med andre ord. Jeg kan liksom nyte den tiden jeg har nå, men..det er alltid et sånt kjempestort MEN hengende over hodet mitt.

tirsdag 17. juni 2008

Litt sykehus og litt bursdag







Litt Danmark






Vann i kroppen

I går var jeg en tur på riksen igjen, måtte ha litt cellegift igjen da, og Ina var med! Det hele gikk veldig fint, vi drakk kaffe og spiste is mens de edle dråpene rant inn i årene. Høres jo nesten romantisk ut? Haha, vel. Det er ihvertfall koselig å komme inn der med Ina, hun er jo ferdig med den samme behandlingen som jeg er i gjennom nå, så vi kjenner jo hele gjengen der begge to. Da blir det mye skravling, tulling og godhjerta mobbing. Det er sånne stunder det er best å være der inne!

Den kuren jeg fikk i går, pleier å være ganske grei. Jeg får det typiske "cellegifthodet", blir trøtt og slapp åssån, men det går alltids bra. Denne gangen reagerte jeg derimot litt annerledes, når jeg kom hjem hadde jeg samla så mye vann i kroppen, at jeg kom meg omtrent ikke opp trappene her! Beina mine så ut som to kjempetømmerstokker, og jeg ble skikkelig tungpusten. Slitsomt..! Lå på sofaen og så på film, men endte opp med å legge meg i 20-tida, har krabba over Christian ca 40 ganger i natt for å tisse, så nå er endelig beina og kroppen liiiitt lettere igjen. Tok akkurat en vanndrivende pille, så håper jeg går "tom" for vann iløpet av ettermiddagen.

Etterpå skal jeg på en liten grillsamling med UG i Oslo. Vi skal treffes i Frognerparken og ha en liten sommeravslutning, det blir gøy, gleder meg! Har fått inntrykk av at det kommer endel folk også, og det er alltid gøy å se hvordan det går med alle :)

Ellers er kortisonen nå ganske SLEM, tenker mye svarte, slitsomme tanker.. Og matlysta man får av kortison er heller ikke særlig trivelig, det blir igrunn ALTFOR overdrivi mye tanker om mat. Ekkelt. Ser på matlagningsprogram på tv nå da, det er igrunn greit, for blir nesten litt mett av å se på ;)

lørdag 14. juni 2008

FORRESTEN..

..i dag, 14. juni, er det verdens blodgiverdag!

Kanskje noe å tenke på? :)
Blodgivere er livgivere!

www.giblod.no

Bilder

Jeg har tenkt til å legge ut litt bilder fra Danmarksturen åssån, men hadde ikke den rette ledningen til kameraet her, så får vente litt :) Satt og "bladde" litt i bildene på kameraet nå, er lenge siden jeg har tømt det, så det var endel der. Morro å titte på!
Var noen bilder fra jeg var innlagt nå i mai, og det var rart å se.. Så liksom at jeg hadde det så vondt på enkelte av de, men så er det godt å se hvordan jeg noen dager seinere satt i hagen hjemme hos mamma og spiste bursdagskake, med et smil om munnen. Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor fort ting kan forandre seg, og det enten man er frisk eller syk. Livet går virkelig i bølger.

fredag 13. juni 2008

Slow motion

Kortisonkurene blir bare tyngre og tyngre for hver gang nå. Humøret svinger, smilet sitter løst, gråten enda løsere.

Dagene går jo, på sett og vis, men sakte. Sliter litt med å fylle tida, hva skal jeg ta meg til liksom? Jeg er mye aleine, og heldigvis trives jeg i mitt eget selskap, men kjenner at følelsen av å være ensom ikke er langt unna. Ikke det at jeg ikke har folk rundt meg, for det har jeg jo. Jeg har muligheten til å dra på besøk, dra ut å møte noen, men jeg veit liksom ikke helt hva jeg "trenger" om dagen.. Skulle ønske formen kunne tillate meg til å ta ting litt mer på sparket, bare finne på noe gøy, nå med en gang! Istedet så må ting liksom planlegges litt, tilrettelegges, og da blir det lett litt mye mas og tiltak å få gjennomført.

Ensomfølelsen er noe som er utrolig vondt oppi alt detta her, følelsen av å stå alene. Jeg er klar over at jeg ikke gjør det, sykdommen berører de rundt meg også, de ble jo nesten litt "syke" de også, den dagen jeg fikk diagnosen. Uansett, det å være den "som har det inni seg" blir jo noe helt spesielt. Uvirkelig. For mange helt umulig å sette seg inn i.

Det er rart å lese blader om personer med kreft, se noe om det på tv osv., for der og da dreier det seg ikke om meg. Det er jo noen andre, stakkars. Helt til virkelighetssjekken kommer da, og noen ganger kommer den som en steikepanne mot tinningen.

Som sagt, jeg veit ikke helt hva jeg "trenger" og ønsker om dagen. Det er sikkert veldig slitsomt å vite hva man skal gjøre med meg, hehe.. Men jeg er åpen for det meste, bare vær litt tålmodig med meg :D
Jeg håper at det blir litt bedre vær snart, og at jeg får litt mer ork til å dra ut å ha det gøy med noen. Jeg trenger kanskje at noen bare tar litt tak i meg, og sier DET skal vi på den og den dagen? Ikke veit jeg akkurat nå, men noen ganger er det deilig å tenke den tanken.. Så får man heller bare ta litt forebehold i forbindelse med formen, til en litt lei kreftpasient.

mandag 9. juni 2008

Danmark

Når ting er kjipe, da gjelder det å finne på noe som kan få tankene over på noe annet. Mamma tok oppgaven på strak arm, og fikk med seg det kortisonfylte, svarte huet mitt til København!
Vi kom hjem i går, etter ca en uke i strålende sol og varme. Da ble det sommerferie i år også, gitt!

København er en stressende by, det synes ihvertfall en litt halvsliten kreftpasient ;) Men vi har kost oss veldig mye, spist god mat og sett masse av den fine byen! Viktigst av alt, for meg, var følelsen av å komme litt vekk fra hverdagen (som jeg egentlig føler er litt smågrusom for tida), og den fikk jeg absolutt. Veldig fornøyd med turen! :)

I dag har jeg vært på riksen (eller "hotellet", som Lotte kaller det, hihi), har fått litt mer påfyll på cellegift intravenøst, så nå kjenner jeg at det såkalte "cellegifthodet" kommer sigende. Blir litt tung i hodet og ganske slapp etter denne kuren i dag, men det er virkelig INGENTING i forhold til mye annet. BLANT ANNET KORTISONEN, JA! Hirr, nå har den fått virka en ukes tid, og det er nå den virkelig begynner å kicke inn.. Kjenner jeg har mye irritasjon og sånne "lei-seg-følelser" inni meg, det er så tungt.

Ellers er det ingenting nytt om donor. Jeg venter egentlig ikke noe nytt heller nå, virker som det kan ta sin tid. Jeg har egentlig ikke så store forhåpninger mer, må bare ta tida til hjelp og håpe det skjer noe positivt snart. Mer vakuumtilstander.