Innlegg

Viser innlegg fra mars, 2008

Bitter

I går var jeg på riksen og fikk kur intravenøst, det ble en lang dag, men det gikk fint. Nå er formen på vei ned (etter skjema), så de neste dagene/ukene blir litt så som så egentlig.. Endelig har jeg begynt å trappe ned på kortisonen, men med store cellegiftdoser innabords så er det kun en mager trøst..! Jeg får veldig mye vondt i magen, blir trøtt og får en type slapphet som er helt ubeskrivelig. ALT er tiltak, alt er en utfordring.

Og jeg er så ensom.. Inni meg. Pass på meg, noen.

Jeg tenker veldig mye på transplantasjonen og alt som skjer rundt den. Det durer rundt i hodet mitt konstant. Jeg har erklært unntakstilstand, jeg lever i vakuum inntil videre.
Føler meg redd, forvirra og rådvill.. Hva skal jeg gjøre med dagene mine? Hva skal jeg gjøre med timene? Burde jeg ha dårlig samvittighet for å ikke orke ditt og datt? Burde jeg ihvertfall ha gjort DET?

Jeg føler tiden renner ut, og jeg aner ikke hvordan jeg skal bruke den fornuftig.

Også - livet er så forbanna urettferdig.

Kortisonhat

Skrivelysten er ikke helt på topp om dagen, men jeg synes jeg bør oppdatere litt, kanskje? Prøver ihvertfall.

Det har vært en tung påske, og særlig går tankene mine til Christian som har mista en god venn. Thomas døde så altfor tidlig, og han vil etterlate et stort tomrom i mange hjerter. Den gutten var utrolig lett å bli glad i. Vi savner deg, Thomas.



På onsdag var jeg inne på riksen og fikk cellegift intravenøst, to forskjellige kurer, ingen av de spesielt snille med formen. En uke før det begynte jeg også på tre uker med kortisonpiller, det verste som kan puttes i min kropp noensinne, innbiller jeg meg. Det er et evig hat!
Kortisonen har endel utrolig plagsomme bivirkninger, bla. depresjon, økt matlyst, dårlig søvn, humørsvigninger, slapphet og oppstemthet på en gang. Ja, you name it. Jeg får alle.

Det verste er depresjonene.

Både humøret og formen har vært ganske langt nede etter jeg ble dårlig i jula, jeg fikk liksom aldri "jobba" meg opp igjen til der jeg var. Da jeg i till…

13.03.08 - jeg er i gang

Etter induksjonsbehandlingen for akutt lymfatisk leukemi, går man over på en vedlikeholdskur. Vedlikeholdskuren er delt i 13 sykluser, som alle varer i tre måneder. Når en syklus er ferdig, begynner man på nytt på en ny igjen. I disse drøye tre åra, er man konstant "på cellegift", og for meg er ihvertfall ca. de 4-5 første ukene av hver syklus, de ukene jeg er dårligst.

For litt i overkant av to uker siden var jeg ferdig med syklus nummer fire, og det ble usikkert om jeg skulle starte på en ny en før eventuell transplantasjon. Jeg håpet egentlig å få slippe det, å heller få gå på litt "snille" cellegiftpiller fram til det skulle skje. Jeg ville nemlig ha det så bra som mulig i tiden fram til helvete var løs, igjen.
Men neida, jeg begynte på syklus nummer fem i dag, og transplantasjon er antatt å skje i april/mai. Rekker akkurat de verste ukene av syklusen før jeg gyver løs på forbehandling med cellegift, som skal drepe den gamle beinmargen min, før transplantasjon.

Fo…

Status

Jeg er litt treig til å skrive her.. Pc'n min er syk, men forhåpentligvis snart frisk.

Kan jo informere om at det går ganske bra med den fysiske formen for øyeblikket, ingen spesielle plager :) Er i en slags ventemodus nå, da jeg egentlig skulle begynt på ny runde med mye cellegift for et par uker siden, men tar nå omtrent ingen piller..(!) Det er igrunn ganske uvant, siden jeg er vant til å ta endel om dagen!
Det virker som om legene veit noe som jeg ikke veit helt enda, kanskje fordi jeg ikke skal få falske forhåpninger osv., med tanke på transplantasjonen. Ihvertfall så drøyer de med å la meg begynne på nye kurer, og jeg skulle kontakte riksen på mandag for nærmere informasjon. Igjen; spenning.

Gikk forresten fint på utredningen på mandag, men det var ganske tøft. Kan skrive mer om det når jeg får pc igjen.

God helg til alle! :)

Utredning

Jeg har en følelse av at det er spennende dager framover, i morgen er den første av mange.

Klokka 08.30 har jeg time på riksen; gode, gamle seksjon for blodsykdommer. Litt betryggende det da, ihvertfall. Mange kjente ansikter er det der og, så det blir kanskje ikke så skummelt i morgen som jeg gjør det til..

Det jeg gruer meg mest til er vel egentlig samtalen om meg og transplantasjon, sammen med pårørende, lege og sykepleier. Da kommer alle kalde fakta fram, og det er vel også på tide å stille de vanskelige spørsmålene. Hvis jeg tør.

Også er det beinmargsprøve.. Åå, jeg må psyke meg opp litt nå tror jeg.