Jeg tenkte, trodde eller..nei, jeg har egentlig verken tenkt eller trodd noen ting. Uansett; bloggen måtte visst få litt fler skriverier om svineinfluensaen, til tross for at jeg synes det er nok om det sånn ca alle andre steder.
Å ta vaksinen var egentlig helt uaktuelt for min del, fordi man ikke visste hvordan jeg kom til å reagere. Å få influensaen var enda mer uaktuelt. Jeg spurte på riksen (dette var i sommer, tror jeg) om hva som skjedde hvis jeg fikk svineinfluensa, da fikk jeg som svar at "det skal ikke du ha..". Okei, da forstod jeg rimelig kjapt at den virkelig ikke var bra for meg (ikke at den er bra for noen da, egentlig, men ja..dere skjønner).
I forrige uke dalte blodverdiene mine elegant ned på null. Da ble det raskt en smule mer utrygt å være meg, siden jeg "gjerne" tar i mot alle mulige bakterier, virus og hvasomhelst av skumle greier jeg kan få. De nøytrofile (for de som er litt "inni gamet") lå på 0.1, og det er jo ikke så vilt mye å skryte av. Heldigvis har jeg klart meg bra, og verdiene har nok steget iløpet av de siste dagene. Nå kom jeg forresten på at jeg må bestille blodprøve til i morgen. Note to self.
Ja, også var det den influensaen da. I det siste har jo media nesten skapt en egen liten pandemi, skremsel-pandemien. Mange er skremt, og mange lurer på om de skal vaksinere seg eller ikke. Jeg har hele tida vært skeptisk til vaksina, og jeg hadde jo fått beskjed om å ikke ta den, så jeg tok egentlig hele greia ganske med ro. I forrige uke, da riksen fikk høre om de lave blodverdiene mine, ble saken plutselig ganske annerledes. Jeg skulle ha vaksineres, og det så fort som mulig.
Skeptisk, men overbevist. Okei, jeg fikk ta'n.
På fredag fikk jeg taxi fra Landaasen til helsestasjonen på Hov. Da jeg kom fram fikk jeg egentlig litt småpanikk. Der vandra jeg inn, lykkelig uvitende om at tydeligvis halparten av Hovs befolkning også befinner seg i "risikogruppen". Herregud, det var så mange der!
Med immunforsvar på null blir alt ganske overdrevent i hodet mitt; alle barn snørrer, og generelt alle er nysende bakteriebomber.
I sånne situasjoner "spiller jeg kreftkortet" for alt i verden. Det er jo faktisk livet mitt jeg må ta hensyn til. "Jeg har leukemi, jeg har blodverdier på null, jeg kan virkelig ikke være her!". Heldigvis møtte jeg stor forståelse fra helsesøsteren, og den halvtimen jeg måtte sitte å vente på eventuelle reaksjoner etter vaksina, fikk jeg tilbringe på et kontor hvor jeg kunne sitte alene, borte fra alle "bakteriebombene".
Jeg har ikke merket noe i etterkant, så det hele ser ut til å ha gått veldig bra.
Bank i bordet.
På helsesøsters kontor er det mye rart, og jeg hadde nok av lesestoff. Da jeg hadde bladd gjennom brosjyrer om kjønnssykdommer og prevensjon så jeg at det sto en svær bolle med kondomer på hylla, litt sånn "værsågo', bare ta". Jaok, en kan vel aldri være for sikker, og de var i mange fine farger, så jeg tok en neve og stappa i veska. Det skulle jeg angre bittert på et kvarter seinere.
Mens jeg venta på taxien rakk jeg en tur innom Rema 1000. Der var også en stor del av Hovs befolkning, det var jo tid for helgehandelen, skal vite! Jeg forta meg veldig, og idèt jeg drar opp lommeboka i kassa (da hadde jeg allerede fått endel blikk, for jeg var jo nemlig den "ukjente jenta". Jeg tror Hov er et sånt sted hvor alle kjenner alle.) spretter det ut et aldri så lite lass med kondomer, som legger seg pent rundt beina på de innfødte.
"Oh, shit!"
Aldri har jeg vært så rød, og aldri har jeg pakka varer så kjapt som på Rema på Hov. Hjelpes.
Ellers så går dagene her veldig fort, selv om de er lange. På onsdag er det hjemreise, og det med blanda følelser. Jeg trives innmari godt her! Det er mye takket være den fine gruppa vi har blitt da, vi har mye moro sammen! :)
I morgen skal jeg gjøre noe jeg er redd for og ikke kan. Forhåpentligvis er jeg i stand til å skrive om det her etterpå. Hehe. Neida, det blir gøy.
Nå er det ikke mer strøm på pc'n. I'll be back soon!
søndag 8. november 2009
torsdag 5. november 2009
Må veien åpne seg for deg..
...må solen skinne kjærlig på ditt ansikt.
<3
Vit at jeg tenker på deg, Regine.
onsdag 28. oktober 2009
Small step for mankind, giant leap for me!
Detta blir altfor kort egentlig, MEN..
For tre år siden mista jeg evnen til å løpe. Hey, jeg mista faktisk evnen til å i det hele tatt kunne gå.
Jeg lærte meg å gå igjen, men det høyeste tempoet jeg har kommet opp i siden jeg var frisk, er lett jogg.
I dag løp jeg.
Smil :)
Akkurat nå har jeg ikke tid til å skrive mer, vi skal nemlig spise (høhø, føler den setningen er litt oppbrukt, eller?). Dessuten forstyrrer "han ene" på gruppa mi noe voldsomt her, skravler jo høl i hue på en stakkars sjel! (Haha, sorry, Henrik!) >:)
For tre år siden mista jeg evnen til å løpe. Hey, jeg mista faktisk evnen til å i det hele tatt kunne gå.
Jeg lærte meg å gå igjen, men det høyeste tempoet jeg har kommet opp i siden jeg var frisk, er lett jogg.
I dag løp jeg.
Smil :)
Akkurat nå har jeg ikke tid til å skrive mer, vi skal nemlig spise (høhø, føler den setningen er litt oppbrukt, eller?). Dessuten forstyrrer "han ene" på gruppa mi noe voldsomt her, skravler jo høl i hue på en stakkars sjel! (Haha, sorry, Henrik!) >:)
søndag 25. oktober 2009
Kortisonabstinenser
I dag er vel første dagen jeg har sultfølelse etter jeg kom hit. Det av den enkle grunn at jeg droppa frokosten, for å få sove lengre. "Dagens ungdom". Neida, siden jeg ikke møtte til frokost, veit jeg jo egentlig ikke hvor mange som faktisk gjorde det. Det er jo mulig de eldre her liker å sove litt ekstra på sønda'n også.
Det er liksom "lite å gjøre" (nå er det helg da, er mer action til uka), men allikevel så går tida. Måltidene blir på en måte de faste holdepunktene, også gjelder det å fylle tida i mellom de. I går prøvde jeg noe jeg aldri har gjort før; spinning. Peeees. Men jeg klarte det! Holdt ut i 40 minutter, klapp på skulderen :)
På fredag var ernæringsfysiologen her. Det var et helt greit foredrag om mat, matvaner og sånn. Jeg synes det var veldig ålreit egentlig, for det var endel jeg "trodde jeg visste, men ikke visste helt allikevel". Vi skulle også lage litt mat selv, så mamma; jeg har laga blomkålsuppe fra bunnen av! Med litt hjelp, men nå veit jeg hvertfall åssen dèt funker!
Ellers..hm. Jeg må prøve å tenke etter hva jeg egentlig har drivi med.
Jeg har vært på flere (eldre)trimtimer. Hvor mye effekt jeg får av de er litt uvisst, men jeg synes underholdningsverdien er såpass høy at det er veldig lett å henge seg på. Det er forresten mange supre folk her, og det gjelder å holde ørene litt åpne, for det er mange med gode historier på lager!
I morgen har jeg time hos sykepleier klokka 09.00, da blir det blodprøve. Jeg er spent på resultatene nå, siden jeg fikk full dose med sprøyter alle sju dagene i forrige uke. Det er litt mer enn sist.
Akkurat nå har jeg tatt den siste kortisonpilla i denna syklusen, finally! Nedtrappingen har gått greit nok, men i dag har jeg faktisk litt hodepine fordi jeg har tatt mindre doser.
I dag er det ingen planer eller aktiviteter, eller, det var visst mulig å dra på gudstjeneste i stad. Jeg følte heller for å spise sjokolade i senga og se på "Medium" (har med sesong 1 på dvd). Snart er det middag, tidlig middag på søndag, men det er bløtkake til kvelds!
Det er liksom "lite å gjøre" (nå er det helg da, er mer action til uka), men allikevel så går tida. Måltidene blir på en måte de faste holdepunktene, også gjelder det å fylle tida i mellom de. I går prøvde jeg noe jeg aldri har gjort før; spinning. Peeees. Men jeg klarte det! Holdt ut i 40 minutter, klapp på skulderen :)
På fredag var ernæringsfysiologen her. Det var et helt greit foredrag om mat, matvaner og sånn. Jeg synes det var veldig ålreit egentlig, for det var endel jeg "trodde jeg visste, men ikke visste helt allikevel". Vi skulle også lage litt mat selv, så mamma; jeg har laga blomkålsuppe fra bunnen av! Med litt hjelp, men nå veit jeg hvertfall åssen dèt funker!
Ellers..hm. Jeg må prøve å tenke etter hva jeg egentlig har drivi med.
Jeg har vært på flere (eldre)trimtimer. Hvor mye effekt jeg får av de er litt uvisst, men jeg synes underholdningsverdien er såpass høy at det er veldig lett å henge seg på. Det er forresten mange supre folk her, og det gjelder å holde ørene litt åpne, for det er mange med gode historier på lager!
I morgen har jeg time hos sykepleier klokka 09.00, da blir det blodprøve. Jeg er spent på resultatene nå, siden jeg fikk full dose med sprøyter alle sju dagene i forrige uke. Det er litt mer enn sist.
Akkurat nå har jeg tatt den siste kortisonpilla i denna syklusen, finally! Nedtrappingen har gått greit nok, men i dag har jeg faktisk litt hodepine fordi jeg har tatt mindre doser.
I dag er det ingen planer eller aktiviteter, eller, det var visst mulig å dra på gudstjeneste i stad. Jeg følte heller for å spise sjokolade i senga og se på "Medium" (har med sesong 1 på dvd). Snart er det middag, tidlig middag på søndag, men det er bløtkake til kvelds!
torsdag 22. oktober 2009
Jada, neida - såå..
Det er jo litt vanskelig å "bryte isen". Det blir noen pinlige pauser og blikk i taket, men jeg tror vi kommer til å bli en fin gruppe her oppe. Jeg har verken tenkt eller lov til å si så mye om "oss", men vi er en liten gjeng på fem personer som skal være her sammen i tre uker.
Førsteinntrykket av stedet er igrunn veldig bra. De som jobber her er kjempehyggelige og virker trygge i det de driver med. Sånt betyr mye for meg.
Det er mange eldre her da (oh, yees..). Nå sitter jeg i et hjørne av en av stuene, og jeg får endel blikk fra noen som tydelig lurer på hva jeg har på fanget (altså, pc'n!). Så ja, det er litt sånn..nei, jeg skal ikke si det (eldresenterfølelsenoenganger). Hm?
Ellers spiser vi da. Jeg tror neppe jeg kommer til å sulte her oppe, for å si det sånn! Det er stadig måltider, og det er ikke akkurat småsnacks de disker opp med her. Det er buffèt til hvert måltid, med pålegg, supper, kjøtt, ost og (herregud) poteter. Hva skjer med poteter og sånne steder? (Hallo, jeg kom i går, og detta skriver jeg allerede!)
Nei, huff. Det virker nesten som jeg klager, men det må jeg få understreke at jeg virkelig ikke gjør. Det er innmari bra her, og jeg ser ordentlig fram til å være her. I dag har jeg hatt samtale med sykepleier, sosionom og fysioterapeut. Jeg merker så godt at de virkelig er ute etter at jeg skal ha det bra, og at de er her for meg.
Vi i gruppa mi, som er de yngste på huset, har fått et eget grupperom. Det er helt nytt og fylt med masse spill, en feit flatskjerm (større enn din, Wroldsen!), Playstation og Nintendo Wii (som jeg aldri har prøvd før, så jeg er veldig klar for det etterpå)..(haha, forøvrig; det imens det bys opp til dans her "i aften". Det kommer et lokalt trekkspill-lag for å spille, nemlig!)
Nååå måtte jeg bare le litt i sofaen.
Jeg var ute og tusla en tur i stad. Det ligger en Joker-butikk borti høgget her, så jeg kjøpte Allers (!), sånn for å ha litt å lese på. De hadde Donald og, men Allers varer lengre ;) I natt fant jeg ut at jeg måtte ha litt sengelektyre, da det var vanskelig å sovne med nye puter, ukjente lyder og mange tanker. Ikke engang sovepilla knakk meg i natt.
I morgen er det et foredrag med ernæringsfysiolog på planen, det er jeg litt spent på. Hun skal visst komme fra Montebello-senteret, og er kjent for å være veldig flink. Utover dagen blir det vel litt "Landaasen-trim", de har veldig ålreite trimrom åssånt her, så jeg ser fram til å lære alle maskingreiene.
Ja, også..haha. Jeg må få le litt mer av (haha) situasjonen da (for den er jo litt småmorsom). I dag, klokka 09.00, var jeg med på "morgentrim". Husker dere trimmen som gikk på NRK for mange år siden, den med musikken? I say no more!
Nå skal vi spise litt, igjen..
Førsteinntrykket av stedet er igrunn veldig bra. De som jobber her er kjempehyggelige og virker trygge i det de driver med. Sånt betyr mye for meg.
Det er mange eldre her da (oh, yees..). Nå sitter jeg i et hjørne av en av stuene, og jeg får endel blikk fra noen som tydelig lurer på hva jeg har på fanget (altså, pc'n!). Så ja, det er litt sånn..nei, jeg skal ikke si det (eldresenterfølelsenoenganger). Hm?
Ellers spiser vi da. Jeg tror neppe jeg kommer til å sulte her oppe, for å si det sånn! Det er stadig måltider, og det er ikke akkurat småsnacks de disker opp med her. Det er buffèt til hvert måltid, med pålegg, supper, kjøtt, ost og (herregud) poteter. Hva skjer med poteter og sånne steder? (Hallo, jeg kom i går, og detta skriver jeg allerede!)
Nei, huff. Det virker nesten som jeg klager, men det må jeg få understreke at jeg virkelig ikke gjør. Det er innmari bra her, og jeg ser ordentlig fram til å være her. I dag har jeg hatt samtale med sykepleier, sosionom og fysioterapeut. Jeg merker så godt at de virkelig er ute etter at jeg skal ha det bra, og at de er her for meg.
Vi i gruppa mi, som er de yngste på huset, har fått et eget grupperom. Det er helt nytt og fylt med masse spill, en feit flatskjerm (større enn din, Wroldsen!), Playstation og Nintendo Wii (som jeg aldri har prøvd før, så jeg er veldig klar for det etterpå)..(haha, forøvrig; det imens det bys opp til dans her "i aften". Det kommer et lokalt trekkspill-lag for å spille, nemlig!)
Nååå måtte jeg bare le litt i sofaen.
Jeg var ute og tusla en tur i stad. Det ligger en Joker-butikk borti høgget her, så jeg kjøpte Allers (!), sånn for å ha litt å lese på. De hadde Donald og, men Allers varer lengre ;) I natt fant jeg ut at jeg måtte ha litt sengelektyre, da det var vanskelig å sovne med nye puter, ukjente lyder og mange tanker. Ikke engang sovepilla knakk meg i natt.
I morgen er det et foredrag med ernæringsfysiolog på planen, det er jeg litt spent på. Hun skal visst komme fra Montebello-senteret, og er kjent for å være veldig flink. Utover dagen blir det vel litt "Landaasen-trim", de har veldig ålreite trimrom åssånt her, så jeg ser fram til å lære alle maskingreiene.
Ja, også..haha. Jeg må få le litt mer av (haha) situasjonen da (for den er jo litt småmorsom). I dag, klokka 09.00, var jeg med på "morgentrim". Husker dere trimmen som gikk på NRK for mange år siden, den med musikken? I say no more!
Nå skal vi spise litt, igjen..
tirsdag 20. oktober 2009
Kreften beveger seg
Jeg lider av noe normalt for en gangs skyld (?). Reisefeber!
Nå sover Springsteen litt, så jeg benytter sjansen til å spise frokost/lunsj/middag, eller hva man egentlig kaller det på denna tida. Jeg fikk sove, eller ihvertfall ligge i senga, litt lengre i dag. Hele den siste uka har det jo vært "rise and shine" for å møte opp på riksen.
Grunnen til at jeg har vært der så mye, er noen nye sprøyter som har fått sin plass i behandlingen. De skal settes i magen på omtrent samme tidspunkt hver dag, og siden det er cellegift (og jeg er feig, blabla, åssån), har jeg måttet reise innover for å ta de der, i steden for å eventuelt ta de på meg selv.
Sprøytene var jeg ferdig med på søndag, og i går var det inn igjen for ny "vanlig" kur. Det er den siste intravenøse kuren jeg har i denne syklusen, og den er, som alltid, helt jævli'! I går var altså en "ikke-dag".
Eller, egentlig; i går var jo absolutt en "dag". Det var jo faktisk hele tre år siden jeg fikk vite at jeg var syk. Jeg fikk beskjed om at jeg har kreft.
Det er ganske uvirkelig å tenke på..
Vel, det som kanskje er mer uvirkelig er; jeg sitter her enda, og har fortsatt kreft.
Tja. Det som virkelig kanskje er enda mest uvirkelig (å, hjelpes), det er at jeg faktisk har hatt cellegift (ikke en dag uten!) inni meg, hver bidige dag, siden 19. oktober 2006. And I'm still here!
(Dette er skrivi litt tidligere i dag, men ble avbrutt av ettellerannet, tror jeg).
Nå har jeg pakka bagen(enenene)! Jeg er nesten litt flau over hvor mye jeg har med meg?! Håper jeg kan bære det inn på rommet mitt litt i "skjul", ser jo ut som jeg skal være borte et års tid. Egentlig er det jo ikke så veldig rart da, jeg har tatt med meg alt det varme tøyet jeg kunne oppdrive som er mitt + mamma sitt. Hm, jeg kjente samvittigheten stakk litt der, jeg mener..det blir jo kaldt her også framover nå. Håper mamma har noen varme klær igjen, hvis ikke får jeg sende plagg for plagg hjem i posten.
Men nå, nå må jeg nesten skrive det.
På lørdag tusler jeg inn på Seksjon for Blodsykdommer på riksen. Jeg hadde ingen andre planer enn å ta sprøyta og gå ut igjen, men der møtte jeg legen min på helgevakt. Han er alltid blid og hyggelig, men mente at det var en ekstra fin lørdag å smile på. Joda, jeg kunne godt smile jeg, det var sol og jeg skulle jo ikke være så lenge, så..
Veit dere hva? Kreften min har, etter heidundranes lang tid som stillestående stabeist, begynt å bevege på seg, og det i riktig retning! Beinmargsprøvene de siste årene/månedene har stått dønn "stille", det har liksom alltid vært den derre "æsj, fortsatt litt kreft". Nå er det "fortsatt litt kreft, men mindre enn sist!"
Yippee-kay-yay motherf**ers!
..unnskyld >:)
Legen min mente altså at jeg kunne smile litt ekstra på lørdag, so I did! Jeg drakk da tilogmed vin, for pokker! Tenk om kreften er helt borte når behandlingen min er ferdig? Tenk om!
Neiguri, nå må jeg legge meg. Skal ut og opp i trærne i mårra, jo :)
(Jeg har egentlig ikke snøring på hva jeg begir meg ut på nå, de neste tre ukene..!)
Nå sover Springsteen litt, så jeg benytter sjansen til å spise frokost/lunsj/middag, eller hva man egentlig kaller det på denna tida. Jeg fikk sove, eller ihvertfall ligge i senga, litt lengre i dag. Hele den siste uka har det jo vært "rise and shine" for å møte opp på riksen.
Grunnen til at jeg har vært der så mye, er noen nye sprøyter som har fått sin plass i behandlingen. De skal settes i magen på omtrent samme tidspunkt hver dag, og siden det er cellegift (og jeg er feig, blabla, åssån), har jeg måttet reise innover for å ta de der, i steden for å eventuelt ta de på meg selv.
Sprøytene var jeg ferdig med på søndag, og i går var det inn igjen for ny "vanlig" kur. Det er den siste intravenøse kuren jeg har i denne syklusen, og den er, som alltid, helt jævli'! I går var altså en "ikke-dag".
Eller, egentlig; i går var jo absolutt en "dag". Det var jo faktisk hele tre år siden jeg fikk vite at jeg var syk. Jeg fikk beskjed om at jeg har kreft.
Det er ganske uvirkelig å tenke på..
Vel, det som kanskje er mer uvirkelig er; jeg sitter her enda, og har fortsatt kreft.
Tja. Det som virkelig kanskje er enda mest uvirkelig (å, hjelpes), det er at jeg faktisk har hatt cellegift (ikke en dag uten!) inni meg, hver bidige dag, siden 19. oktober 2006. And I'm still here!
(Dette er skrivi litt tidligere i dag, men ble avbrutt av ettellerannet, tror jeg).
Nå har jeg pakka bagen(enenene)! Jeg er nesten litt flau over hvor mye jeg har med meg?! Håper jeg kan bære det inn på rommet mitt litt i "skjul", ser jo ut som jeg skal være borte et års tid. Egentlig er det jo ikke så veldig rart da, jeg har tatt med meg alt det varme tøyet jeg kunne oppdrive som er mitt + mamma sitt. Hm, jeg kjente samvittigheten stakk litt der, jeg mener..det blir jo kaldt her også framover nå. Håper mamma har noen varme klær igjen, hvis ikke får jeg sende plagg for plagg hjem i posten.
Men nå, nå må jeg nesten skrive det.
På lørdag tusler jeg inn på Seksjon for Blodsykdommer på riksen. Jeg hadde ingen andre planer enn å ta sprøyta og gå ut igjen, men der møtte jeg legen min på helgevakt. Han er alltid blid og hyggelig, men mente at det var en ekstra fin lørdag å smile på. Joda, jeg kunne godt smile jeg, det var sol og jeg skulle jo ikke være så lenge, så..
Veit dere hva? Kreften min har, etter heidundranes lang tid som stillestående stabeist, begynt å bevege på seg, og det i riktig retning! Beinmargsprøvene de siste årene/månedene har stått dønn "stille", det har liksom alltid vært den derre "æsj, fortsatt litt kreft". Nå er det "fortsatt litt kreft, men mindre enn sist!"
Yippee-kay-yay motherf**ers!
..unnskyld >:)
Legen min mente altså at jeg kunne smile litt ekstra på lørdag, so I did! Jeg drakk da tilogmed vin, for pokker! Tenk om kreften er helt borte når behandlingen min er ferdig? Tenk om!
Neiguri, nå må jeg legge meg. Skal ut og opp i trærne i mårra, jo :)
(Jeg har egentlig ikke snøring på hva jeg begir meg ut på nå, de neste tre ukene..!)
mandag 19. oktober 2009
Venter på en ny, bedre dag
Et lite sukk fra sofaen, jeg er i virkelig dårlig form etter dagens kur, og detta blir litt mer aktivitet enn jeg egentlig klarer akkurat nå. Hehe.
I dag er altså dagen. Tre år har gått. Det er, jeg veit ikke.. Hm. Jeg har egentlig veldig mye å fortelle nå, men ja, formen..!
Håper å skrive litt mer i morgen, hvis ikke så er det vel fare for at det blir en gooood del blogging fra Landaasen. Jeg håper ihvertfall på det, vil gjerne dele opplevelsene mine derfra med dere!
Tusen takk for alle tanker i dag, dere er så go'e!
Forresten; det er flere som spør meg om Regine. Jeg har ikke ord. Det er vondt og urettferdig. Oppfordrer alle til å titte innom bloggen hennes. Hun er, ja..det var de ordene da. Tenker så fælt på deg, Regine.
I dag er altså dagen. Tre år har gått. Det er, jeg veit ikke.. Hm. Jeg har egentlig veldig mye å fortelle nå, men ja, formen..!
Håper å skrive litt mer i morgen, hvis ikke så er det vel fare for at det blir en gooood del blogging fra Landaasen. Jeg håper ihvertfall på det, vil gjerne dele opplevelsene mine derfra med dere!
Tusen takk for alle tanker i dag, dere er så go'e!
Forresten; det er flere som spør meg om Regine. Jeg har ikke ord. Det er vondt og urettferdig. Oppfordrer alle til å titte innom bloggen hennes. Hun er, ja..det var de ordene da. Tenker så fælt på deg, Regine.
fredag 16. oktober 2009
Alt som fikser seg, det er fint.
Mobilavhengig.
Nå har jeg fått skaffa meg en ny, makan til effektivitet er jeg sjeldent borti (når det gjelder meg selv, that is).
Merker at mobilen har mye å si i hverdagen. Egentlig har jeg telefonskrekk; jeg hater å snakke i tlf!
Inntil videre er jeg fornøyd bare jeg klarer å sette den på lydløs, blir helt redd av sånne tekniske duppedingser blanda med (u)logiske kortisontvangstanker. Men nå er jeg ihvertfall mulig å nå, eller..for noen.
Denna uka har vært rimelig tøff, altså. Jeg har en skikkelig reminder til meg selv nå, og det er at "sprøyteuka" i neste syklus skal være planfri! Hodet blir fullt av vas bare jeg mister en liten tanke utenfor panserhue (hodet mitt føles som et panser, tror jeg, det er så "sprengt" og oppblåst at det strammer i kinnene).
Jeg har vært på riksen hver dag, og enda skal jeg troppe opp både lørdag og søndag. Ikke noe helgefri her, nei. Blodverdiene mine har liggi altfor høyt i det siste, så vi kjører hardt nå. Fra og med neste uke regner jeg med at formen er på god vei nedover, da følger fysikken i psykens spor fra kortisonen.
Onsdag reiser jeg. Bort. Vekk. Ah.
Nå har jeg fått skaffa meg en ny, makan til effektivitet er jeg sjeldent borti (når det gjelder meg selv, that is).
Merker at mobilen har mye å si i hverdagen. Egentlig har jeg telefonskrekk; jeg hater å snakke i tlf!
Inntil videre er jeg fornøyd bare jeg klarer å sette den på lydløs, blir helt redd av sånne tekniske duppedingser blanda med (u)logiske kortisontvangstanker. Men nå er jeg ihvertfall mulig å nå, eller..for noen.
Denna uka har vært rimelig tøff, altså. Jeg har en skikkelig reminder til meg selv nå, og det er at "sprøyteuka" i neste syklus skal være planfri! Hodet blir fullt av vas bare jeg mister en liten tanke utenfor panserhue (hodet mitt føles som et panser, tror jeg, det er så "sprengt" og oppblåst at det strammer i kinnene).
Jeg har vært på riksen hver dag, og enda skal jeg troppe opp både lørdag og søndag. Ikke noe helgefri her, nei. Blodverdiene mine har liggi altfor høyt i det siste, så vi kjører hardt nå. Fra og med neste uke regner jeg med at formen er på god vei nedover, da følger fysikken i psykens spor fra kortisonen.
Onsdag reiser jeg. Bort. Vekk. Ah.
Morgenfryd på riksen
Mannen som sitter i kassa i kantina på riksen, satt klar med de 16 kronene jeg skulle ha igjen i vekslepenger da jeg betalte maten min i stad. Han visste nemlig fra i går at jeg hadde en 50-lapp i lommeboka. Hm, da har jeg kanskje vært der nok denna uka, eller? Hvordan visste han forresten hva jeg skulle ha..? De hadde jo ikke flere kokosboller i dag!
Noen hadde bytta om på lokkene der det står om eggene som ligger i kjelene er bløt- eller hardkokte også. Jeg følte for å bite meg hardt i leppa, hviske noen små, vakre gloser og begynne å grine idèt egget mitt plasserte seg pent i en dam over Aqua-Lene, på forsiden av VG. Det holdt ikke helt, og det glapp et hardt "nei, for helvete" ut av munnen min. Barnefamilien til venstre for meg ble ikke overbegeistra, men jeg fikk ikke gjort annet enn å sende et litt unnskyldende blikk og gjemme meg bak avisa.
Åh, jeg er så stappa av kortison nå.
Bare sånn for å toppe morgenstemningen på riksen, skulle jeg ringe hjem for å høre hva som sto som neste punkt på "lista" for ting jeg skulle gjennomføre de neste minuttene (jepp, det er nemlig sånn nå, jeg klarer ikke tenke lengre enn..ja, nei. Se der ja! Det stoppa her og).
Uansett, hvor var jeg?
Jøss.
Jo, telefonen min! Plutselig ytrer den en liten, skarp lyd jeg ikke helt ville erkjenne at kom. Jeg nekta egentlig for at jeg hørte den, ikke at det hjalp stort, men jeg måtte prøve. Telefonen min døde i stad.
Æsj.
Nå er dataen tom for strøm og.
Noen hadde bytta om på lokkene der det står om eggene som ligger i kjelene er bløt- eller hardkokte også. Jeg følte for å bite meg hardt i leppa, hviske noen små, vakre gloser og begynne å grine idèt egget mitt plasserte seg pent i en dam over Aqua-Lene, på forsiden av VG. Det holdt ikke helt, og det glapp et hardt "nei, for helvete" ut av munnen min. Barnefamilien til venstre for meg ble ikke overbegeistra, men jeg fikk ikke gjort annet enn å sende et litt unnskyldende blikk og gjemme meg bak avisa.
Åh, jeg er så stappa av kortison nå.
Bare sånn for å toppe morgenstemningen på riksen, skulle jeg ringe hjem for å høre hva som sto som neste punkt på "lista" for ting jeg skulle gjennomføre de neste minuttene (jepp, det er nemlig sånn nå, jeg klarer ikke tenke lengre enn..ja, nei. Se der ja! Det stoppa her og).
Uansett, hvor var jeg?
Jøss.
Jo, telefonen min! Plutselig ytrer den en liten, skarp lyd jeg ikke helt ville erkjenne at kom. Jeg nekta egentlig for at jeg hørte den, ikke at det hjalp stort, men jeg måtte prøve. Telefonen min døde i stad.
Æsj.
Nå er dataen tom for strøm og.
mandag 12. oktober 2009
Burde-burde, skal-skal, må-må
Da er kommentarene "up and running" igjen :)
Jeg føler kvaliteten på bloggen daler med formen. Beklager det, men det er litt mye om dagen. Eller, egentlig er det vel ikke så mye; men det som er, er mer en nok! (Det går treigt på endel fronter nå, folkens. Bær over med meg!) Merkelig det der, hvordan en bagatell eller bare et bittelite gjøremål kan blåse seg opp til å bli noe så enormt stort!
I helga var jeg på motivasjonskurs sammen med Ungdomsgruppa i Kreftforeningen. Vi var en liten, men god, gjeng som reiste avgårde inn i skauen ved Gardermoen (haha!). Det ble en vellykka helg, med mye latter og moro. Vi fikk diverse utfordringer vi skulle løse sammen i team, var på kanotur og spiste knallgo' mat. Selvfølgelig fikk vi prata litt "fag" også, og lagt noen nye planer for UG. Det blir spennende, og jeg brenner så innmari for detta!
Denna uka skal jeg på riksen hver dag for sprøyter med cellegift. Det blir slitsomt merker jeg, men jeg får rett og slett ta det som det kommer. Jeg kommer til å være passe egoist de nærmeste dagene (enda mer enn vanlig, hah!), så jeg håper mine nærmeste kan holde ut med meg.
Det er forresten litt synd noen ganger, at ordet "egoist" er så negativt lada. Man får jo på en måte litt dårlig samvittighet av å bruke det om seg selv..eh, ja, nå mista jeg tråden. Ellerno.
Faktisk tror jeg at jeg skal spare dere for mer svada, for jeg merker at det kan komme mye rart ut av fingrene her nå.
Èn ting vil jeg derimot gjerne informere om; jeg har fått plass på rehabiliteringsopphold! Den 21. oktober forlater jeg planeten (yes, det føles litt sånn!) for tre uker fram i tid. Jeg er kjempespent, redd, men også veldig glad og klar. Jeg tror jeg har godt av det!
Jeg føler kvaliteten på bloggen daler med formen. Beklager det, men det er litt mye om dagen. Eller, egentlig er det vel ikke så mye; men det som er, er mer en nok! (Det går treigt på endel fronter nå, folkens. Bær over med meg!) Merkelig det der, hvordan en bagatell eller bare et bittelite gjøremål kan blåse seg opp til å bli noe så enormt stort!
I helga var jeg på motivasjonskurs sammen med Ungdomsgruppa i Kreftforeningen. Vi var en liten, men god, gjeng som reiste avgårde inn i skauen ved Gardermoen (haha!). Det ble en vellykka helg, med mye latter og moro. Vi fikk diverse utfordringer vi skulle løse sammen i team, var på kanotur og spiste knallgo' mat. Selvfølgelig fikk vi prata litt "fag" også, og lagt noen nye planer for UG. Det blir spennende, og jeg brenner så innmari for detta!
Denna uka skal jeg på riksen hver dag for sprøyter med cellegift. Det blir slitsomt merker jeg, men jeg får rett og slett ta det som det kommer. Jeg kommer til å være passe egoist de nærmeste dagene (enda mer enn vanlig, hah!), så jeg håper mine nærmeste kan holde ut med meg.
Det er forresten litt synd noen ganger, at ordet "egoist" er så negativt lada. Man får jo på en måte litt dårlig samvittighet av å bruke det om seg selv..eh, ja, nå mista jeg tråden. Ellerno.
Faktisk tror jeg at jeg skal spare dere for mer svada, for jeg merker at det kan komme mye rart ut av fingrene her nå.
Èn ting vil jeg derimot gjerne informere om; jeg har fått plass på rehabiliteringsopphold! Den 21. oktober forlater jeg planeten (yes, det føles litt sånn!) for tre uker fram i tid. Jeg er kjempespent, redd, men også veldig glad og klar. Jeg tror jeg har godt av det!
fredag 9. oktober 2009
Borte bra og nok er nok
I morgen reiser jeg bort en tur, skal på et kurs sammen med Ungdomsgruppa i Kreftforeningen.
Siden jeg ikke har mulighet til å følge med på hva som kommer ut i kommentarfeltet når jeg er borte, vil jeg sette på en "godkjennings-greie", så kommentarene jeg vil publisere blir ikke lagt ut før på søndag kveld.
Detta er litt kjipt, synes jeg, men jeg håper dere forstår hvorfor.
Takk for alle støttende kommentarer, håper dere får en fin helg! :)
Siden jeg ikke har mulighet til å følge med på hva som kommer ut i kommentarfeltet når jeg er borte, vil jeg sette på en "godkjennings-greie", så kommentarene jeg vil publisere blir ikke lagt ut før på søndag kveld.
Detta er litt kjipt, synes jeg, men jeg håper dere forstår hvorfor.
Takk for alle støttende kommentarer, håper dere får en fin helg! :)
tirsdag 6. oktober 2009
Den rosa måneden
Brystkreft har fått sin egen måned; oktober. Dette er en flott måte å gjøre folk oppmerksomme på denne krefttypen. Sjekk ut www.rosasloyfe.no for å lese mer og støtte aksjonen.
I går var en slitsom dag. Det skjedde en god del, men det viktigste var vel cellegifta og beinmargsprøven. Jeg er spent på prøvesvarene, men de kommer som vanlig ikke før om noen uker. Forhåpentligvis er det mulig å tyde det ordentlig denna gangen.
Jeg føler at jeg begynner å få litt "dårlig tid", helst skal jo prøvene være kreftfrie før behandlingen min er ferdig. Er de ikke det, er framtida plutselig enda litt mer usikker. Jeg synes jo igrunn den er usikker og uforutsigbar nok, selv om jeg skulle være kreftfri den dagen jeg er ferdig.
Det blir endel tanker rundt det der, men jeg har bestemt meg for å se an hva prøvene viser nå, før jeg begynner å ville ha svar på hva som faktisk skjer videre hvis jeg ikke blir kvitt driten. Egentlig tror jeg vel det blir litt "vi får ta det som det kommer", og det er forsåvidt greit nok inntil videre, men jeg vil gjerne høre fra legene mine at de også føler det samme.
Nå har jeg begynt på kortison. Velger å ikke si så mye mer om det foreløpig, for det vil garantert bli nok klaging og sinna-innlegg om det iløpet av de neste tre ukene uansett.
Ellers er jeg slapp, trøtt og sliten. Ikke så mye nytt sånn sett, men jeg lurer mer og mer på om jeg har detta fatigue-greiene, altså! Det er jo, dessverre, ganske sannsynlig.
Blodverdiene mine har vært altfor høye i det siste, noe jeg egentlig blir litt irritert for. Det kunne ganske "enkelt" blitt gjort noe med, ved å øke dosene, men det har ikke skjedd. Jeg får følge litt bedre med på verdiene i denna syklusen, tenker jeg. Det gjelder å få akkurat nok, ikke (bokstavelig talt) dødsmye og ikke dødslite.
I går var en slitsom dag. Det skjedde en god del, men det viktigste var vel cellegifta og beinmargsprøven. Jeg er spent på prøvesvarene, men de kommer som vanlig ikke før om noen uker. Forhåpentligvis er det mulig å tyde det ordentlig denna gangen.
Jeg føler at jeg begynner å få litt "dårlig tid", helst skal jo prøvene være kreftfrie før behandlingen min er ferdig. Er de ikke det, er framtida plutselig enda litt mer usikker. Jeg synes jo igrunn den er usikker og uforutsigbar nok, selv om jeg skulle være kreftfri den dagen jeg er ferdig.
Det blir endel tanker rundt det der, men jeg har bestemt meg for å se an hva prøvene viser nå, før jeg begynner å ville ha svar på hva som faktisk skjer videre hvis jeg ikke blir kvitt driten. Egentlig tror jeg vel det blir litt "vi får ta det som det kommer", og det er forsåvidt greit nok inntil videre, men jeg vil gjerne høre fra legene mine at de også føler det samme.
Nå har jeg begynt på kortison. Velger å ikke si så mye mer om det foreløpig, for det vil garantert bli nok klaging og sinna-innlegg om det iløpet av de neste tre ukene uansett.
Ellers er jeg slapp, trøtt og sliten. Ikke så mye nytt sånn sett, men jeg lurer mer og mer på om jeg har detta fatigue-greiene, altså! Det er jo, dessverre, ganske sannsynlig.
Blodverdiene mine har vært altfor høye i det siste, noe jeg egentlig blir litt irritert for. Det kunne ganske "enkelt" blitt gjort noe med, ved å øke dosene, men det har ikke skjedd. Jeg får følge litt bedre med på verdiene i denna syklusen, tenker jeg. Det gjelder å få akkurat nok, ikke (bokstavelig talt) dødsmye og ikke dødslite.
søndag 4. oktober 2009
Det kommer en dag i morgen
Dette blir bare en bitteliten oppdatering, for jeg..gidder ikke skrive mer akkurat nå. Hehe.
Jeg har hatt en fin helg med hyggelige mennesker. Kost meg masse!
I kveld kjenner jeg det "snurper seg til" litt, gruer meg til i morgen. Det er oppstart av syklus nummer 11 (av 13, det er jo helt vilt!), og jeg skal ha både cellegift intravenøst + at jeg begynner på tre uker med kortison. Jeg trenger vel ikke si så mye om hva jeg tenker om det, egentlig.
Jeg har hatt en fin helg med hyggelige mennesker. Kost meg masse!
I kveld kjenner jeg det "snurper seg til" litt, gruer meg til i morgen. Det er oppstart av syklus nummer 11 (av 13, det er jo helt vilt!), og jeg skal ha både cellegift intravenøst + at jeg begynner på tre uker med kortison. Jeg trenger vel ikke si så mye om hva jeg tenker om det, egentlig.
onsdag 30. september 2009
F..., forskning og formiddagsblomst.
Nå skal jeg ikke si at jeg er svart som natta i hue, for det tror jeg at jeg har gjort ganske klart nå. Mamma mener jeg er deprimert. Skal ikke nekte for det, men jeg håper jo nå at jeg får plass på det rehabiliteringsstedet jeg har nevnt tidligere. Tror det vil være bra for meg.
I forrige uke var det en formiddag jeg lå på sofaen og følte at dagen var som et slag i trynet. Plutselig ringer det på døra, og med putespor i ansiktet dro jeg meg bort til døra i den lekre joggebuksa (med knær) og lukka opp. På veien ble jeg litt småoppgitt over at det sikkert var noen som skulle høre om jeg hadde sett lyset, funnet meninga med livet eller bare ville hive masse religiøst pjatt inn i hue mitt. For meg er det igrunn bare bullshit. Hvorfor dèt var den første tanken som slo meg, veit jeg ikke, men jeg lurte antakelig litt på hvem som ringer på hjemme hos mamma, mens hun er på jobb.
Uansett, det var absolutt ingen preken i vente. Utafor står det en dame med en blomst og et kjempehyggelig smil?! Hun hadde lest på bloggen min at jeg var hjemme i Svelvik, og huska meg fra jeg var liten og gikk i barnehagen. Jeg ble helt satt ut! Blomsten var til meg! Sammen med den fikk jeg et hyggelig brev, og Springsteen (som nesten overfaller henne, stakkar. Han er jo så glad for besøk!) får en pakke med (superpopulære!) tyggesticks!
Jeg ble kjempeglad, og jeg tror jeg smilte resten av dagen. Tusen takk! :)
På mandag var det vanlig riksen-tur igjen. Bytta til de fæle-gule-slemme pillene, men kunne ikke begynne på de før i dag, da jeg måtte vente til motgifta var ferdig.
Etter det var jeg med på et forskningsprosjekt angående kommunikasjon mellom pasient og helsepersonell. Snart vil det antakeligvis bli muligheter for å kommunisere med sykepleiere og leger via mail. Jeg synes det høres helt topp ut, og det lille jeg fikk se av denne "tjenesten" virker innmari ålreit. Håper det blir noe av, det er et kjempespennende prosjekt!
I tillegg til å kunne "prate" via mail, vil det også være et forum hvor man kan ha kontakt med andre pasienter, legge ut tips og råd, og lese om forskjellige ting som opptar andre. Det vil også være mulighet for å føre dagbok som helsepersonellet kan se, noen ganger er det jo lettere å skrive ned enkelte ting, enn å ta det muntlig (jeg tør kalle meg et levende bevis på det). Man kan også få forslag til hjelp og lindring av bivirkninger ved å skrive inn symptomer i et Choice-lignende program (for de som kjenner til det).
Hvis noen av dere er pasienter; hva synes dere om dette tilbudet?
Det er selvfølgelig en tilleggstjeneste til vanlige legebesøk og undersøkelser.
I dag har jeg vært til EEG på riksen. Det er en slags hjernetest-greie som foregår ved å feste en haug med ledninger i hue og brystet. Mer veit jeg egentlig ikke, men grunnen til at jeg tok den er de krampene jeg hadde for en stund siden. Tror neppe de finner noe mer feil på hjernen min (høhø), men det tar nok litt tid før jeg får resultatene.
Forresten, den gynekologtimen jeg ble litt bekymra for at jeg fikk innkallelse til var en feil. Datasystemet spyr ut med henvisninger, og jeg fikk visst en for mye. Puh!
Nå blir det en kjapp avslutning her, Springsteen fant nemlig ut at det var rasende festlig å tråkke på tastaturet. Det ble litt tungvindt å skrive samtidig ;)
I forrige uke var det en formiddag jeg lå på sofaen og følte at dagen var som et slag i trynet. Plutselig ringer det på døra, og med putespor i ansiktet dro jeg meg bort til døra i den lekre joggebuksa (med knær) og lukka opp. På veien ble jeg litt småoppgitt over at det sikkert var noen som skulle høre om jeg hadde sett lyset, funnet meninga med livet eller bare ville hive masse religiøst pjatt inn i hue mitt. For meg er det igrunn bare bullshit. Hvorfor dèt var den første tanken som slo meg, veit jeg ikke, men jeg lurte antakelig litt på hvem som ringer på hjemme hos mamma, mens hun er på jobb.
Uansett, det var absolutt ingen preken i vente. Utafor står det en dame med en blomst og et kjempehyggelig smil?! Hun hadde lest på bloggen min at jeg var hjemme i Svelvik, og huska meg fra jeg var liten og gikk i barnehagen. Jeg ble helt satt ut! Blomsten var til meg! Sammen med den fikk jeg et hyggelig brev, og Springsteen (som nesten overfaller henne, stakkar. Han er jo så glad for besøk!) får en pakke med (superpopulære!) tyggesticks!
Jeg ble kjempeglad, og jeg tror jeg smilte resten av dagen. Tusen takk! :)
På mandag var det vanlig riksen-tur igjen. Bytta til de fæle-gule-slemme pillene, men kunne ikke begynne på de før i dag, da jeg måtte vente til motgifta var ferdig.
Etter det var jeg med på et forskningsprosjekt angående kommunikasjon mellom pasient og helsepersonell. Snart vil det antakeligvis bli muligheter for å kommunisere med sykepleiere og leger via mail. Jeg synes det høres helt topp ut, og det lille jeg fikk se av denne "tjenesten" virker innmari ålreit. Håper det blir noe av, det er et kjempespennende prosjekt!
I tillegg til å kunne "prate" via mail, vil det også være et forum hvor man kan ha kontakt med andre pasienter, legge ut tips og råd, og lese om forskjellige ting som opptar andre. Det vil også være mulighet for å føre dagbok som helsepersonellet kan se, noen ganger er det jo lettere å skrive ned enkelte ting, enn å ta det muntlig (jeg tør kalle meg et levende bevis på det). Man kan også få forslag til hjelp og lindring av bivirkninger ved å skrive inn symptomer i et Choice-lignende program (for de som kjenner til det).
Hvis noen av dere er pasienter; hva synes dere om dette tilbudet?
Det er selvfølgelig en tilleggstjeneste til vanlige legebesøk og undersøkelser.
I dag har jeg vært til EEG på riksen. Det er en slags hjernetest-greie som foregår ved å feste en haug med ledninger i hue og brystet. Mer veit jeg egentlig ikke, men grunnen til at jeg tok den er de krampene jeg hadde for en stund siden. Tror neppe de finner noe mer feil på hjernen min (høhø), men det tar nok litt tid før jeg får resultatene.
Forresten, den gynekologtimen jeg ble litt bekymra for at jeg fikk innkallelse til var en feil. Datasystemet spyr ut med henvisninger, og jeg fikk visst en for mye. Puh!
Nå blir det en kjapp avslutning her, Springsteen fant nemlig ut at det var rasende festlig å tråkke på tastaturet. Det ble litt tungvindt å skrive samtidig ;)
onsdag 23. september 2009
SJEFEN ER SEXY!
..eeh, unnskyld, jeg mener jo SEKSTI! Hehe. Han holder seg godt da, det ska'n ha! The Boss - Bruce Springsteen fyller seksti år i dag, hurra og gratulerer med dagen! Happy Birthday! (Måtte jo ta det på engelsk og, siden jeg virkelig regner med han er en fast leser av bloggen min, høhø).
Alle bursdager bør feires med kake, så jeg bakte faktisk eplekake i stad. Resultatet er en annen sak, kaka "knakk" og halvparten falt på gulvet (til Springsteen-hund sin store glede!). Den resterende halvparten ser..tja..så som så ut. Jeg tror egentlig jeg bare plasserer den i kjøleskapet, jeg.
Ja, også er det meg da.. Jeg tar meg friheten til å klage litt mer, sånn som jeg pleier å gjøre. I det siste så synes jeg det har blitt litt vel mye, men som dere sikkert har skjønt så blir jo faktisk ikke ting noe bedre med tida. Behandlingen er utrolig tøff, og nå går jeg virkelig på tomt energi- og livslyst-lager.
I går snørra og grein jeg opp en hel pakke med papirlommetørkler på en halvtimes tid. Mamma fikk sikkert sin dose med tårer på skuldra hun og. Utrolig hvor mye væske som produseres inni hue?!
Uansett, det ække så greit nå, og jeg tror det vil være en god stund til jeg kommer til å kalle tilstanden for noe tilnærmet "greit" igjen. Utrolig negativ holdning, tenker dere kanskje, men jeg er litt lei av å være fake-positiv. Egentlig tror jeg jo litt på at det hjelper og da, å være fake-positiv. Man kan kanskje "lure" hodet til å føle seg litt bedre, tenke litt snillere tanker, men jeg liksom..GAAH!
Jeg veit hva jeg trenger nå, og det er å få plass på det rehabiliteringsoppholdet jeg har søkt på. Får jeg ikke plass der, da veit jeg faktisk ikke helt hva jeg gjør. Noe må nemlig skje nå, noe må få meg på rett spor igjen.
Som nevnt, i et annet innlegg, var jeg hos gynekologen på Kvinneklinikken i forrige uke. De tok en ny celleprøve, og jeg fikk beskjed om at jeg fikk svar i posten. I går sjekka jeg postkassa og der lå det et brev derfra, men det var jo ingen info om celleprøven, det var innkalling til ny time! Vanligvis har jeg fått beskjed om å komme tilbake etter et drøyt halvår, men nå vil de faktisk ha meg inn igjen allerede den 6. oktober. Det synes jeg var litt vel snart, og jeg er vel kanskje en smule bekymra for hva det skal bety. Hadde håpa det kom noe mer info i posten innen i dag (riksen sparer nemlig ikke på brevpapiret, for å si det sånn, hehe), men nei. Jeg ringer i morgen.
Alle bursdager bør feires med kake, så jeg bakte faktisk eplekake i stad. Resultatet er en annen sak, kaka "knakk" og halvparten falt på gulvet (til Springsteen-hund sin store glede!). Den resterende halvparten ser..tja..så som så ut. Jeg tror egentlig jeg bare plasserer den i kjøleskapet, jeg.
Ja, også er det meg da.. Jeg tar meg friheten til å klage litt mer, sånn som jeg pleier å gjøre. I det siste så synes jeg det har blitt litt vel mye, men som dere sikkert har skjønt så blir jo faktisk ikke ting noe bedre med tida. Behandlingen er utrolig tøff, og nå går jeg virkelig på tomt energi- og livslyst-lager.
I går snørra og grein jeg opp en hel pakke med papirlommetørkler på en halvtimes tid. Mamma fikk sikkert sin dose med tårer på skuldra hun og. Utrolig hvor mye væske som produseres inni hue?!
Uansett, det ække så greit nå, og jeg tror det vil være en god stund til jeg kommer til å kalle tilstanden for noe tilnærmet "greit" igjen. Utrolig negativ holdning, tenker dere kanskje, men jeg er litt lei av å være fake-positiv. Egentlig tror jeg jo litt på at det hjelper og da, å være fake-positiv. Man kan kanskje "lure" hodet til å føle seg litt bedre, tenke litt snillere tanker, men jeg liksom..GAAH!
Jeg veit hva jeg trenger nå, og det er å få plass på det rehabiliteringsoppholdet jeg har søkt på. Får jeg ikke plass der, da veit jeg faktisk ikke helt hva jeg gjør. Noe må nemlig skje nå, noe må få meg på rett spor igjen.
Som nevnt, i et annet innlegg, var jeg hos gynekologen på Kvinneklinikken i forrige uke. De tok en ny celleprøve, og jeg fikk beskjed om at jeg fikk svar i posten. I går sjekka jeg postkassa og der lå det et brev derfra, men det var jo ingen info om celleprøven, det var innkalling til ny time! Vanligvis har jeg fått beskjed om å komme tilbake etter et drøyt halvår, men nå vil de faktisk ha meg inn igjen allerede den 6. oktober. Det synes jeg var litt vel snart, og jeg er vel kanskje en smule bekymra for hva det skal bety. Hadde håpa det kom noe mer info i posten innen i dag (riksen sparer nemlig ikke på brevpapiret, for å si det sånn, hehe), men nei. Jeg ringer i morgen.
onsdag 16. september 2009
Sliten og lei, men travel!
Det skjer litt mye om dagen, eller, for meg føles det ihvertfall som det. Er jo ikke så vilt mye som skal til før hodet og kroppen sier stopp.
Formen er ikke akkurat til å rope så høyt hurra for, men jeg har orka å henge med på alt som har vært veldig nødvendig i det siste, så det er jo bra.
Jeg tror jeg er i ferd med å akseptere at jeg egentlig bare blir verre og verre. Nå tenker jeg ikke på spesielle smerter og uventede bivirkninger, som egentlig har vært mest plagsomt, nå går det direkte på utmattelsen og psyken. Jeg er helt ufattelig, ubeskrivelig sliten. På alle måter. Psykisk tror jeg at tankene mine, bokstavelig talt, går i spinn snart. Det er forferdelig mye unødvendige tanker, og jeg kjenner at jeg "mister" grensene jeg egentlig hadde for å tenke negativt og destruktivt. Uten at jeg nå går på kortison (som jo faktisk gjør meg gal, det veit dere), er fortsatt terskelen ganske lav for at jeg kan bli litt "farlig" for meg selv. Det er skummelt å føle, og jeg synes det er skummelt å innrømme.
Nå trenger jeg litt "drahjelp". Det er så mange som snakker om at vi alle "har vår bagasje" her i verden, vel, nå trenger jeg virkelig noen til å bære sekken (kofferten, baggen, veska og hele driten) for en liten stund. Hva gjør jeg da? Jo, jeg har søkt meg inn på et rehabiliteringsopphold som varer i tre uker. Det er rettet spesielt mot unge med kreft, er nå i høst og jeg håper så veldig at jeg får plass. Jeg tør påstå at jeg er kvalifisert, hehe.
Ellers er det, som nevnt, mye som skjer. Jeg skal flytte (!), og hybelen jeg bor i nå skal være tømt innen 1. oktober. Vi har litt å gjøre da gitt (jeg er jo veldig heldig som kan si "vi" da, jeg får jo så god hjelp!).
Enkelte ganger glimter livets lyse side til, og jeg skal få flytte inn i nyoppussa, stor leilighet, til en god pris i måneden. Faktisk ikke noe mer i husleie der, enn det jeg har betalt på den bittelille snuplassen jeg har hatt av en hybel til nå! Jeg er så glad for det, og gleder meg kjempemye til å flytte inn. Det er fortsatt litt usikkert når den er klar, så bare for å gjøre det ordentlig flytter jeg i to omganger, hehe. Mellomstopp hos mamma inntil videre.
Var på riksen på mandag (det er en setning som går igjen her, ja), var ikke så mye nytt der, bare litt forandring på cellegiftdosene for denna uka.
På mandag fortsatte også kurset jeg begynte på i forrige uke, og nå kan jeg med sikkerhet si at jeg synes det er veldig ålreit. Egentlig er det ikke så mye "nytt" å hente der, jeg har på en måte tenkt mye av det fra før av, men det er godt å møte andre i lignende situasjoner og prate litt. Gleder meg allerede til neste gang.
I går var jeg en tur hos gynekologen, måtte ta en ny celleprøve angående de (ganske store) celleforandringene som foregår "downstairs". Det er vondt, altså! Men heldigvis fort gjort. Nå er det bare litt "pining" mens jeg venter på prøvesvarene, jeg er ganske spent på om de kan og vil gjøre noe med det, og eventuelt hva.
Det skjer også endel i styret til UG Oslo/Akershus om dagen, det er spennende, for endelig ser det ut til at det ordner seg for oss. Det har vært et litt vanskelig år, men nå har vi stålkontroll ;)
Dagen i dag har vært slappere enn slappest, men jeg har fått skrivi referat fra siste møte og styra endel med det. Da kan jeg smile litt av meg selv!
SMIL! :)
Formen er ikke akkurat til å rope så høyt hurra for, men jeg har orka å henge med på alt som har vært veldig nødvendig i det siste, så det er jo bra.
Jeg tror jeg er i ferd med å akseptere at jeg egentlig bare blir verre og verre. Nå tenker jeg ikke på spesielle smerter og uventede bivirkninger, som egentlig har vært mest plagsomt, nå går det direkte på utmattelsen og psyken. Jeg er helt ufattelig, ubeskrivelig sliten. På alle måter. Psykisk tror jeg at tankene mine, bokstavelig talt, går i spinn snart. Det er forferdelig mye unødvendige tanker, og jeg kjenner at jeg "mister" grensene jeg egentlig hadde for å tenke negativt og destruktivt. Uten at jeg nå går på kortison (som jo faktisk gjør meg gal, det veit dere), er fortsatt terskelen ganske lav for at jeg kan bli litt "farlig" for meg selv. Det er skummelt å føle, og jeg synes det er skummelt å innrømme.
Nå trenger jeg litt "drahjelp". Det er så mange som snakker om at vi alle "har vår bagasje" her i verden, vel, nå trenger jeg virkelig noen til å bære sekken (kofferten, baggen, veska og hele driten) for en liten stund. Hva gjør jeg da? Jo, jeg har søkt meg inn på et rehabiliteringsopphold som varer i tre uker. Det er rettet spesielt mot unge med kreft, er nå i høst og jeg håper så veldig at jeg får plass. Jeg tør påstå at jeg er kvalifisert, hehe.
Ellers er det, som nevnt, mye som skjer. Jeg skal flytte (!), og hybelen jeg bor i nå skal være tømt innen 1. oktober. Vi har litt å gjøre da gitt (jeg er jo veldig heldig som kan si "vi" da, jeg får jo så god hjelp!).
Enkelte ganger glimter livets lyse side til, og jeg skal få flytte inn i nyoppussa, stor leilighet, til en god pris i måneden. Faktisk ikke noe mer i husleie der, enn det jeg har betalt på den bittelille snuplassen jeg har hatt av en hybel til nå! Jeg er så glad for det, og gleder meg kjempemye til å flytte inn. Det er fortsatt litt usikkert når den er klar, så bare for å gjøre det ordentlig flytter jeg i to omganger, hehe. Mellomstopp hos mamma inntil videre.
Var på riksen på mandag (det er en setning som går igjen her, ja), var ikke så mye nytt der, bare litt forandring på cellegiftdosene for denna uka.
På mandag fortsatte også kurset jeg begynte på i forrige uke, og nå kan jeg med sikkerhet si at jeg synes det er veldig ålreit. Egentlig er det ikke så mye "nytt" å hente der, jeg har på en måte tenkt mye av det fra før av, men det er godt å møte andre i lignende situasjoner og prate litt. Gleder meg allerede til neste gang.
I går var jeg en tur hos gynekologen, måtte ta en ny celleprøve angående de (ganske store) celleforandringene som foregår "downstairs". Det er vondt, altså! Men heldigvis fort gjort. Nå er det bare litt "pining" mens jeg venter på prøvesvarene, jeg er ganske spent på om de kan og vil gjøre noe med det, og eventuelt hva.
Det skjer også endel i styret til UG Oslo/Akershus om dagen, det er spennende, for endelig ser det ut til at det ordner seg for oss. Det har vært et litt vanskelig år, men nå har vi stålkontroll ;)
Dagen i dag har vært slappere enn slappest, men jeg har fått skrivi referat fra siste møte og styra endel med det. Da kan jeg smile litt av meg selv!
SMIL! :)
tirsdag 8. september 2009
I need a place to hide
Jeg har ikke vært i særlig god form de siste dagene..egentlig gjelder det vel hele den siste uka. Ikke at jeg kan forvente å være i "god form", som friske mennesker, men jeg kan jo regne med å fungere litt "normalt" innimellom. Jeg synes det er lenge siden sist.
På riksen i går fikk jeg vite at blodverdiene mine har vært veeeldig lave i det siste, det hadde kanskje vært en fordel om jeg hadde fått vite det tidlig i forrige uke, men det har visst gått i glemmeboka. Ellernoesånt.
Uansett, de er fortsatt veldig lave, så jeg må passe meg ekstra for alt som kan gjøre meg syk. Jeg setter pris på å få slippe svineinfluensaen. Den kan jeg rett og slett ikke få.
Ellers er det ganske kjipe tilstander nå. Null overskudd, trøtt og tiltaksløs. Egentlig skulle jeg gjerne bare gjemt meg bort, "forsvinne" en liten stund.
I dag har jeg vært på apoteket og henta innsovningstabletter, håper det kan gjøre at jeg får litt bedre søvn. Nå er det bare "kaossøvn", fæle drømmer og slitsomme tanker. Våkner om natta av at jeg er klissvåt av svette, ekkelt.
Ja, også, bare for å sette prikken over i'en når det gjelder klaging; jeg har vært/er veldig sår i munnen også. Møkkadriten! Jeg som til og med tok motgift, men neida, huden i munnen bare forsvant her en dag. Paaain.
Sånn, det var mye klaging på en gang, men jeg er ferdig nå. Mulig det hjalp litt..kanskje >:)
I går begynte jeg forresten på et spennende kurs, så det er jo positivt! Skal fortelle mer om det seinere, men noen av dere har kanskje hørt om det? Det heter Livslyst - når det røyner på, og er i regi av Kreftforeningen.
På riksen i går fikk jeg vite at blodverdiene mine har vært veeeldig lave i det siste, det hadde kanskje vært en fordel om jeg hadde fått vite det tidlig i forrige uke, men det har visst gått i glemmeboka. Ellernoesånt.
Uansett, de er fortsatt veldig lave, så jeg må passe meg ekstra for alt som kan gjøre meg syk. Jeg setter pris på å få slippe svineinfluensaen. Den kan jeg rett og slett ikke få.
Ellers er det ganske kjipe tilstander nå. Null overskudd, trøtt og tiltaksløs. Egentlig skulle jeg gjerne bare gjemt meg bort, "forsvinne" en liten stund.
I dag har jeg vært på apoteket og henta innsovningstabletter, håper det kan gjøre at jeg får litt bedre søvn. Nå er det bare "kaossøvn", fæle drømmer og slitsomme tanker. Våkner om natta av at jeg er klissvåt av svette, ekkelt.
Ja, også, bare for å sette prikken over i'en når det gjelder klaging; jeg har vært/er veldig sår i munnen også. Møkkadriten! Jeg som til og med tok motgift, men neida, huden i munnen bare forsvant her en dag. Paaain.
Sånn, det var mye klaging på en gang, men jeg er ferdig nå. Mulig det hjalp litt..kanskje >:)
I går begynte jeg forresten på et spennende kurs, så det er jo positivt! Skal fortelle mer om det seinere, men noen av dere har kanskje hørt om det? Det heter Livslyst - når det røyner på, og er i regi av Kreftforeningen.
tirsdag 1. september 2009
Ja, ja.. Tenkte jeg det ikke.
Jeg fikk en kommentar hvor det var noen som frykta at jeg ble utreda for ME. Det var nok ikke det de gjorde, men jeg har lest litt om denne sykdommen, og det høres virkelig forferdelig ut. Jeg håper at alle med denne diagnosen kan få ordentlig hjelp og forståelse. Det er visst ikke lett, har jeg skjønt.
Min trøtt- og slapphet er nok heller som følge av all cellegiften og andre medisiner jeg har fått, jevnt og trutt, i snart tre år. Ikke en dag uten noen form for piller.
Den reaksjonen, i forbindelse med kreftbehandling, kalles fatigue. Jeg har snakka litt med legene om detta tidligere i behandlingen, og de mente da at jeg hadde en "påbegynnende fatigue". Kan ikke påstå jeg føler det har blitt noe bedre med tida, så hvordan det egentlig ligger an nå, veit jeg ikke. Mulig jeg bør forhøre meg litt om det snart, det er jo "bare" ca et år igjen av behandlingen min nå, og jeg veit ikke hvordan dette blir seinere.
Ikke nok med at man skal ha cellegift en halv evighet, man må forholde seg til senskader-/virkninger også.
Det er egentlig noe jeg vil skrive litt mer om etterhvert, for det er nok flere utenforstående som forventer at etter endt behandling, da er man jo frisk. Sånn er det dessverre ikke. Babysteps.
Timen hos nevrologen var overhodet ingen sjokkopplevelse. Sitat legen; hm.. Jeg må innrømme at dette er noe jeg ikke har sett eller vært borti før. Krampene og spasmene du hadde, kan jeg ikke gi deg noen forklaring på.
Nok en rar greie. Jeg har ihvertfall ikke kjent noe til det i etterkant, så jeg håper virkelig, virkelig ikke jeg opplever det igjen. Nevrologen ville uansett ta et EEG av meg (en sånn hjernetest-sak hvor de fester ledninger til noen "dotter" i hue), for å utelukke eventuelle "feil" der.
Angående forandringene i hjernen, så er visst ikke det av noen nevneverdig betydning. Vi får heller bare følge med på utviklingen. Si fra hvis dere merker no' ;)
Min trøtt- og slapphet er nok heller som følge av all cellegiften og andre medisiner jeg har fått, jevnt og trutt, i snart tre år. Ikke en dag uten noen form for piller.
Den reaksjonen, i forbindelse med kreftbehandling, kalles fatigue. Jeg har snakka litt med legene om detta tidligere i behandlingen, og de mente da at jeg hadde en "påbegynnende fatigue". Kan ikke påstå jeg føler det har blitt noe bedre med tida, så hvordan det egentlig ligger an nå, veit jeg ikke. Mulig jeg bør forhøre meg litt om det snart, det er jo "bare" ca et år igjen av behandlingen min nå, og jeg veit ikke hvordan dette blir seinere.
Ikke nok med at man skal ha cellegift en halv evighet, man må forholde seg til senskader-/virkninger også.
Det er egentlig noe jeg vil skrive litt mer om etterhvert, for det er nok flere utenforstående som forventer at etter endt behandling, da er man jo frisk. Sånn er det dessverre ikke. Babysteps.
Timen hos nevrologen var overhodet ingen sjokkopplevelse. Sitat legen; hm.. Jeg må innrømme at dette er noe jeg ikke har sett eller vært borti før. Krampene og spasmene du hadde, kan jeg ikke gi deg noen forklaring på.
Nok en rar greie. Jeg har ihvertfall ikke kjent noe til det i etterkant, så jeg håper virkelig, virkelig ikke jeg opplever det igjen. Nevrologen ville uansett ta et EEG av meg (en sånn hjernetest-sak hvor de fester ledninger til noen "dotter" i hue), for å utelukke eventuelle "feil" der.
Angående forandringene i hjernen, så er visst ikke det av noen nevneverdig betydning. Vi får heller bare følge med på utviklingen. Si fra hvis dere merker no' ;)
søndag 30. august 2009
Meningsløs informasjon i natten
Æsj, jeg blir så irritert når jeg ikke får til enkle ting! Jeg krangler litt med bloggen, for innlegget jeg la ut i gårkveld har forsvunnet på mystisk vis! Mest sannsynlig er det nok min egen feil, jeg har vel trøkka på noe greier jeg ikke skulle trøkke på. Uansett, plagsomt.
Ikke at det var et så voldsomt viktig innlegg, det var bare et bilde av meg med hår, som ble ønska på en kommentar her. Jeg skal prøve igjen snart, kanskje jeg tar et litt nyere i mellomtida også ;)
Det er rart å ha litt hår igjen, er jo flere år siden sist. Jeg har blitt så vant til å knyte skjerfet på hue hver dag, og å se meg selv med det i speilet. Det er uvant å gå uten, det er liksom ikke helt "meg". Skikkelig luksusproblem!
I morgen har jeg vanlig time på riksen, lurer på hvordan blodverdiene mine er nå, jeg har hatt ganske høye doser med cellegift de siste par ukene.
Jeg har også en time hos nevrolog, og det synes jeg igrunn var litt rart at jeg fikk innkalling til. Da jeg var innlagt for et par uker siden tok de uttallige tester, og jeg ble jo utreda hos nevrolog iløpet av de dagene. Men, men.. Det er bedre å "over-undersøke" enn å "under-undersøke" (!) Jøss, det var da voldsomt til rare ord (m-m, it's way past my bedtime) ;)
Ikke at det var et så voldsomt viktig innlegg, det var bare et bilde av meg med hår, som ble ønska på en kommentar her. Jeg skal prøve igjen snart, kanskje jeg tar et litt nyere i mellomtida også ;)
Det er rart å ha litt hår igjen, er jo flere år siden sist. Jeg har blitt så vant til å knyte skjerfet på hue hver dag, og å se meg selv med det i speilet. Det er uvant å gå uten, det er liksom ikke helt "meg". Skikkelig luksusproblem!
I morgen har jeg vanlig time på riksen, lurer på hvordan blodverdiene mine er nå, jeg har hatt ganske høye doser med cellegift de siste par ukene.
Jeg har også en time hos nevrolog, og det synes jeg igrunn var litt rart at jeg fikk innkalling til. Da jeg var innlagt for et par uker siden tok de uttallige tester, og jeg ble jo utreda hos nevrolog iløpet av de dagene. Men, men.. Det er bedre å "over-undersøke" enn å "under-undersøke" (!) Jøss, det var da voldsomt til rare ord (m-m, it's way past my bedtime) ;)
onsdag 26. august 2009
Utydelig marg og forandringer i hjernen
Alle har vi vel dårlige dager innimellom, og noen ganger ekstra-dårlige-dager.
Jeg begynner med en gang å tenke på hva som forårsaker det. Er det riktig at jeg føler meg sånn nå, i forhold til medisinene? Har jeg glemt å ta noen piller? Kjenner jeg noen "nye" ubehag, har jeg vondt et sted som kan indikere tilbakefall? Har jeg spist noe uvanlig?
Nei, ikke veit jeg. Heldigvis har jeg ikke feber (da åker det rett inn på riksen), bare litt høyere temperatur enn vanlig.
Nå har mamma og Springsteen kommet hjem fra hundekurs (jeg orka dessverre ikke i dag), så da tenkte jeg å beære de med mitt blide åsyn (høhø). Det foregår ved at jeg trekker nesa rolig ut fra under dyna, og plasserer den elegant rett foran pc-skjermen. Jeg er virkelig god å ha med å gjøre på sånne dager ;)
På mandag hadde jeg min vanlige time på riksen. Fikk helt sjokk når jeg kom inn på laben, der de tar blodprøver, det var så mye folk der! Hender jo det er litt kø, det er god plass og mange stoler på venterommet, men på mandag var det helt stappfullt. Folk satt til og med ute i gangen og venta.
Jeg var litt høy på pæra og antok at jeg fikk ø-hjelp (pleier som regel å få det, så jeg kommer foran i køen), men ikke på mandag, gitt. Fikk heller en hyggelig bemerkning, fra de som jobber der, om at jeg befant meg i riktig etasje igjen. De hadde visst fått med seg at jeg hadde vært lagt inn på avdelinga i uka før. Det var koselig! :)
Jeg var litt spent hos legen, for jeg tenkte kanskje svaret på beinmargsprøven hadde kommet. Det hadde det, men ikke helt som vanlig; det var nemlig bare en melding fra Radiumhospitalet om at prøven ikke var mulig å tyde. Hva det betyr er uvisst, men jeg må ta en ny beinmargsprøve for å få endelig svar. Den taes ved oppstart av neste syklus, om ca seks uker.
Bildene fra MR-undersøkelsen var klare da, og de viste faktisk at det er enkelte forandringer i hjernen. Dette kommer av cellegift i store doser, over la(aaaaaa)ng tid, og er visst ikke noen sjokkerende resultater.
Jeg synes derimot det er litt ekkelt å tenke på at det er "forandringer i hjernen". Hva vil det si, egentlig? Kan man se sånne ting som at jeg har fått kjempedårlig konsentrasjonsevne, blitt glemsk eller er dritsliten hele tida, "på hjernen"? (Eller er det andre ting noen følte for å tilføye her, bare for å være morsomme? ;))
Nå kaller dyna igjen.. I morgen er jeg innmari klar for å føle meg litt bedre. Satser på det :)
PS; nå forbanner jeg meg selv, ved å skrive det (hvor er det jeg egentlig har denna teite, overtroiske innstillingen fra?), men..hey! Jeg har fortsatt hår, og det sitter fast!
Jeg begynner med en gang å tenke på hva som forårsaker det. Er det riktig at jeg føler meg sånn nå, i forhold til medisinene? Har jeg glemt å ta noen piller? Kjenner jeg noen "nye" ubehag, har jeg vondt et sted som kan indikere tilbakefall? Har jeg spist noe uvanlig?
Nei, ikke veit jeg. Heldigvis har jeg ikke feber (da åker det rett inn på riksen), bare litt høyere temperatur enn vanlig.
Nå har mamma og Springsteen kommet hjem fra hundekurs (jeg orka dessverre ikke i dag), så da tenkte jeg å beære de med mitt blide åsyn (høhø). Det foregår ved at jeg trekker nesa rolig ut fra under dyna, og plasserer den elegant rett foran pc-skjermen. Jeg er virkelig god å ha med å gjøre på sånne dager ;)
På mandag hadde jeg min vanlige time på riksen. Fikk helt sjokk når jeg kom inn på laben, der de tar blodprøver, det var så mye folk der! Hender jo det er litt kø, det er god plass og mange stoler på venterommet, men på mandag var det helt stappfullt. Folk satt til og med ute i gangen og venta.
Jeg var litt høy på pæra og antok at jeg fikk ø-hjelp (pleier som regel å få det, så jeg kommer foran i køen), men ikke på mandag, gitt. Fikk heller en hyggelig bemerkning, fra de som jobber der, om at jeg befant meg i riktig etasje igjen. De hadde visst fått med seg at jeg hadde vært lagt inn på avdelinga i uka før. Det var koselig! :)
Jeg var litt spent hos legen, for jeg tenkte kanskje svaret på beinmargsprøven hadde kommet. Det hadde det, men ikke helt som vanlig; det var nemlig bare en melding fra Radiumhospitalet om at prøven ikke var mulig å tyde. Hva det betyr er uvisst, men jeg må ta en ny beinmargsprøve for å få endelig svar. Den taes ved oppstart av neste syklus, om ca seks uker.
Bildene fra MR-undersøkelsen var klare da, og de viste faktisk at det er enkelte forandringer i hjernen. Dette kommer av cellegift i store doser, over la(aaaaaa)ng tid, og er visst ikke noen sjokkerende resultater.
Jeg synes derimot det er litt ekkelt å tenke på at det er "forandringer i hjernen". Hva vil det si, egentlig? Kan man se sånne ting som at jeg har fått kjempedårlig konsentrasjonsevne, blitt glemsk eller er dritsliten hele tida, "på hjernen"? (Eller er det andre ting noen følte for å tilføye her, bare for å være morsomme? ;))
Nå kaller dyna igjen.. I morgen er jeg innmari klar for å føle meg litt bedre. Satser på det :)
PS; nå forbanner jeg meg selv, ved å skrive det (hvor er det jeg egentlig har denna teite, overtroiske innstillingen fra?), men..hey! Jeg har fortsatt hår, og det sitter fast!
søndag 23. august 2009
torsdag 20. august 2009
Bill.mrk. "Tøff i pysjamas"
Jeg er tøffest om kvelden! Det har jeg sagt før, tror jeg. Med det mener jeg at jeg er "svær i kjeften" med meg selv..og med det mener jeg at jeg da lettere tenker at det og det skal jeg skrive litt om i bloggen, selv om jeg kanskje utleverer meg selv litt vel mye ved å gjøre det. Sånn var jeg i går kveld. Tøff.
Det er mye, veldig mye, som ikke kommer fram i bloggen min av tanker, bivirkninger og alt annet drit som følger med kreften.
Jeg tenkte jeg kunne prøve å starte litt pent da, ta et tema jeg synes er vanskelig, men som ikke er en ekkel bivirkning eller noe sånt. Det er rett og slett tanker jeg har, og litt bekymring kanskje?
Here goes..
Jeg, jente på 23, er urolig for framtida mi. Det er nesten litt "bittersweet" å si, for det er ikke lenge siden jeg ikke så noen framtid i livet mitt, i det hele tatt. Nå ser jeg den muligens, men jeg er så usikker på hvordan jeg skal takle den!
Gjennom store deler av sykdomsperioden min, har jeg hatt kjæreste. Han kan, men bare til en viss grad, sette seg inn i hvordan det er å ha kreft. Jeg tror at ingen, som ikke har kjent det på kroppen selv, kan sette seg fullstendig inn i hvordan detta egentlig er.
Han, og særlig jeg, fikk stadig høre om hvor ekstra sterkt og godt forhold vi kom til å utvikle. Hvor godt vi kom til å kjenne hverandre, og hvor nær vi ville bli. "Alle" mente det. Sykepleiere, leger og venner.
Antakelig ble det en slags forhåpning. Vi hadde det bra sammen, men kreften min la en jævla svær demper på alt. Det ble ikke det sterke forholdet vi ble forespeila, i steden ble det vanskeligere å være sammen. Vi klarte ikke å forstå hverandre lengre.
Etter en god stund som samboere, fant vi ut at det ikke var noe godt for noen av oss å skulle være sammen mer. Verken som kjærester eller samboere. Vi "skiltes" som venner, ordentlig gode venner, og Christian er fortsatt verdens-beste-Christian! (Ja, vi var på Metallica sammen!) :)
Så tenker jeg jeg da, og nå kommer kanskje poenget (vi får se), hvordan skal jeg forholde meg til en fremtidig kjæreste? Det er jo ikke til å komme fra at en stor del av den jeg er i dag, er på grunn av at jeg fikk kreft. Hvordan skal en som overhodet ikke kjenner "syke Maren-Sofie", forstå det som egentlig har formet meg?
Mange vil nok si at jeg skal prøve å glemme denna "kreftgreia" så fort jeg er friskmeldt, men det kan jeg faktisk ikke. Det her kommer til å følge meg resten av livet. Opplevelser så inni granskauen forferdelige, og de beste tider jeg noen gang har opplevd. Det har vært mye av begge deler, og de setter sine spor.
Tenk om jeg ikke er kreftfri om et år, når behandlingen min er ferdig. Hvem vil vel bli og være sammen med noen som er "dødssyk"? Det finnes plenty med friske jenter å bli glad i der ute! Hvem vil vel velge seg noen som er syk, bli ordentlig glad i henne, for så å alltid risikere å miste henne?
..og en annen ting; hvordan fortelle en fremtidig kjæreste at jeg antakeligvis ikke kan gi han egne barn?
Jeg synes det er tøft nok å selv skulle takle tanken på at jeg kanskje er steril og ikke vil bli frisk, men i tillegg så er det så mange sånne ting som det her, angående framtida, som stadig faller ned i hodet mitt. Jeg tror jeg tenker for mye.
Nå må jeg ha en liten pause, kanskje jeg slenger på litt mer på detta innlegget etterhvert som jeg tenker mer. Detta blir til og med publisert (haha, det høres litt viktig ut) midt på lyse dagen, ikke på kvelden. Hah, kanskje jeg er litt tøff om dagen også!
PS; dette var ikke ment som noen kontaktannonse, selv om det kanskje virka sånn ;)
Det er mye, veldig mye, som ikke kommer fram i bloggen min av tanker, bivirkninger og alt annet drit som følger med kreften.
Jeg tenkte jeg kunne prøve å starte litt pent da, ta et tema jeg synes er vanskelig, men som ikke er en ekkel bivirkning eller noe sånt. Det er rett og slett tanker jeg har, og litt bekymring kanskje?
Here goes..
Jeg, jente på 23, er urolig for framtida mi. Det er nesten litt "bittersweet" å si, for det er ikke lenge siden jeg ikke så noen framtid i livet mitt, i det hele tatt. Nå ser jeg den muligens, men jeg er så usikker på hvordan jeg skal takle den!
Gjennom store deler av sykdomsperioden min, har jeg hatt kjæreste. Han kan, men bare til en viss grad, sette seg inn i hvordan det er å ha kreft. Jeg tror at ingen, som ikke har kjent det på kroppen selv, kan sette seg fullstendig inn i hvordan detta egentlig er.
Han, og særlig jeg, fikk stadig høre om hvor ekstra sterkt og godt forhold vi kom til å utvikle. Hvor godt vi kom til å kjenne hverandre, og hvor nær vi ville bli. "Alle" mente det. Sykepleiere, leger og venner.
Antakelig ble det en slags forhåpning. Vi hadde det bra sammen, men kreften min la en jævla svær demper på alt. Det ble ikke det sterke forholdet vi ble forespeila, i steden ble det vanskeligere å være sammen. Vi klarte ikke å forstå hverandre lengre.
Etter en god stund som samboere, fant vi ut at det ikke var noe godt for noen av oss å skulle være sammen mer. Verken som kjærester eller samboere. Vi "skiltes" som venner, ordentlig gode venner, og Christian er fortsatt verdens-beste-Christian! (Ja, vi var på Metallica sammen!) :)
Så tenker jeg jeg da, og nå kommer kanskje poenget (vi får se), hvordan skal jeg forholde meg til en fremtidig kjæreste? Det er jo ikke til å komme fra at en stor del av den jeg er i dag, er på grunn av at jeg fikk kreft. Hvordan skal en som overhodet ikke kjenner "syke Maren-Sofie", forstå det som egentlig har formet meg?
Mange vil nok si at jeg skal prøve å glemme denna "kreftgreia" så fort jeg er friskmeldt, men det kan jeg faktisk ikke. Det her kommer til å følge meg resten av livet. Opplevelser så inni granskauen forferdelige, og de beste tider jeg noen gang har opplevd. Det har vært mye av begge deler, og de setter sine spor.
Tenk om jeg ikke er kreftfri om et år, når behandlingen min er ferdig. Hvem vil vel bli og være sammen med noen som er "dødssyk"? Det finnes plenty med friske jenter å bli glad i der ute! Hvem vil vel velge seg noen som er syk, bli ordentlig glad i henne, for så å alltid risikere å miste henne?
..og en annen ting; hvordan fortelle en fremtidig kjæreste at jeg antakeligvis ikke kan gi han egne barn?
Jeg synes det er tøft nok å selv skulle takle tanken på at jeg kanskje er steril og ikke vil bli frisk, men i tillegg så er det så mange sånne ting som det her, angående framtida, som stadig faller ned i hodet mitt. Jeg tror jeg tenker for mye.
Nå må jeg ha en liten pause, kanskje jeg slenger på litt mer på detta innlegget etterhvert som jeg tenker mer. Detta blir til og med publisert (haha, det høres litt viktig ut) midt på lyse dagen, ikke på kvelden. Hah, kanskje jeg er litt tøff om dagen også!
PS; dette var ikke ment som noen kontaktannonse, selv om det kanskje virka sånn ;)
tirsdag 18. august 2009
Yes da, litt action hær å dær
Sånn, da tror jeg at jeg har (sånn omtrent) samla alle bein, armer, tanker og fingre. Jeg skal ihvertfall prøve å huske litt av hva som har skjedd i det siste, så får vi se hvor oppklarende detta innlegget blir. Jeg lover ingenting.
Helga før sist helg, altså, den for ca. halvannen uke siden (hehe, her får man det inn med teskje), var det Svelvikdagene. Årets store begivenhet (for Svelvik, that is). Jeg hadde besøk av søte Katrine og Ina (Ina med link på sia her), Maria var her, og jammen tok ikke Line seg en liten sleng innom også. Vi drakk vin til vi ble ganske fine, og tok en aldri så liten tur ut på "byen". Jeg var i ganske god form den helga, så jeg koste meg masse :)
Mandag den 10. hadde Elise (tantebarn) bursdag, hun ble seks år. Hurra! Vi feira superjenta på søndagen før med pølser, gelè og kaker. Kjempekoselig bursdagsfeiring!
Forresten, i går hadde hun faktisk sin aller første skoledag også! (Ja, jeg er stolt tante!)
Ellers gikk mye av forrige uke med til hundekurs. På mandag var det lang teorikveld, og onsdag var det hund og eier i aksjon. Dessverre fikk vi århundrets (?) haglskur akkurat den stunden vi holdt på, så det ble en våt og kald opplevelse. Det virker uansett som vi lærer litt da, jeg gjør ihvertfall, så gjelder det bare å trene masse hjemme også.
I forrige innlegg skreiv jeg vel litt om at Katrine og jeg skulle til Danmark, og der var vi nå i helga. Hadde en kjempefin tur! Vi spiste masse god mat, drakk litt mer vin (to helger på rad a'gitt, håper ingen av legene mine leser detta..!), kikka litt i København og gjentok samme rituale som kvelden før på vei hjem igjen.
Turen fikk en ganske brå slutt, jeg presterer jo alltid å lage litt action. Eller, rettelse; kroppen min, lager action.
Ship o'hoi! Klokka tiiiiiidlig søndag morgen våkner jeg med helsikes kramper/spasmer i beina, føttene og hendene. Jeg tråkka hardt i gulvet for å få motstand, så de skulle slippe taket, men det gjorde de ikke. Panikk! Det var så sinnsyke smerter at det svartna helt for meg, jeg peip et lite "Kaaatriiineee..", mista følelsen i overarmene og svetta som en gris (er det ikke det man sier?). Katrine er kjapp i avtrekker'n og ringer nødnummer ombord, mens jeg sitter med hue mellom knærne og skriker etter ambulansehelikopter (ok, nå virka det hele sikkert litt komisk, men det var det virkelig ikke!). Jeg var livredd, og trodde egentlig bittelitt at nå var jeg ferdig. Med alt.
Etter en stund kom styrmannen (?!) med en pille han gjerne ville trøkke inn der sola ikke skinner, jeg nekta, tør ikke ta noe som helst uten at riksen "er med på det". Krampene begynte heldigvis å slippe taket etter en stund, jeg holdt ut til båten kom til Oslo, og tadaaa; jeg ble lagt inn på riksen.
Etter blodprøver som viste seg å være ganske normale, ihvertfall ikke noe som antydet at jeg skulle få kramper, ble det en god del andre prøver. Jeg ble sendt til MR-undersøkelse av hodet, og en masse nevrologiske greier. MR-bildene har jeg ikke fått svar på, men regner med at jeg hadde hørt noe om de viste urovekkende saker (kanskje de rett og slett var blanke? Hahaa, tog du'ann?) :D
Kvelden og natta var forholdsvis rolig, jeg fikk ingen flere kramper (hadde hatt en god del iløpet av dagen). Mandag morgen var jeg veldig klar for å dra hjem, men det var visst ikke helt greit for legen min. Han ville gjerne foreta en spinalpunksjon, "bare for å være på den sikre siden, at det ikke er noen leukemiceller i spinalvæsken". Jeg er mester i å bevare roen, men inni meg så smalt det og hylte som verst. Jeg hater nål i ryggmargen. Det er nemli' vondt!
Det gikk veldig bra da, han traff på første forsøk, og jeg takka pent når han gikk. Hehe.
Etter en sånn undersøkelse må man ligge flatt, på ryggen, i fire timer etterpå (bra jeg hadde tømt nedpå et par liter med vann før jeg visste at de skulle ta sånn sprøyte på meg da, men jeg klarte å holde meg :p).
Iløpet av de fire timene, gikk det sakte men sikkert opp for meg; det her er jo egentlig en litt for spennende prøve å ta sånn på sparket! Hva med prøvesvarene?! Det er nemlig mulig at leukemicellene kan blusse opp igjen i spinalvæsken, og det ville jo vært max tragisk i min verden nå. Det er godt over et år siden en sånn prøve ble tatt av meg sist, og hva som helst kunne jo ha skjedd på den tida.
På arket mitt med "orientering til pasient ved utskrivning", står det; Spinalvæske uten tegn til leukemiceller eller betennelse. Yes, jeg ble et par kilo lettere da gitt. Var ganske urolig en stund.
Da gjenstår bare "det vanlige" da, jeg venter fortsatt svar på den siste beinmargsprøven. Hadde jo vært litt "ålreit" å være kreftfri nå?
Angående slutten på historien om krampene, det er visst "bare" nok en mystifistisk ting som skjer med meg.. "Ingen sikker forklaring på dette."
Neivel. Jeg føler det sitatet egentlig burde være det eneste som står i hele journalen min, etter snart tre år som kreftpasient.
Jeg vil og si tusen takk til min gode venninne Katrine, som alltid hjelper og trøster meg. Glad i deg :D
Helga før sist helg, altså, den for ca. halvannen uke siden (hehe, her får man det inn med teskje), var det Svelvikdagene. Årets store begivenhet (for Svelvik, that is). Jeg hadde besøk av søte Katrine og Ina (Ina med link på sia her), Maria var her, og jammen tok ikke Line seg en liten sleng innom også. Vi drakk vin til vi ble ganske fine, og tok en aldri så liten tur ut på "byen". Jeg var i ganske god form den helga, så jeg koste meg masse :)
Mandag den 10. hadde Elise (tantebarn) bursdag, hun ble seks år. Hurra! Vi feira superjenta på søndagen før med pølser, gelè og kaker. Kjempekoselig bursdagsfeiring!
Forresten, i går hadde hun faktisk sin aller første skoledag også! (Ja, jeg er stolt tante!)
Ellers gikk mye av forrige uke med til hundekurs. På mandag var det lang teorikveld, og onsdag var det hund og eier i aksjon. Dessverre fikk vi århundrets (?) haglskur akkurat den stunden vi holdt på, så det ble en våt og kald opplevelse. Det virker uansett som vi lærer litt da, jeg gjør ihvertfall, så gjelder det bare å trene masse hjemme også.
I forrige innlegg skreiv jeg vel litt om at Katrine og jeg skulle til Danmark, og der var vi nå i helga. Hadde en kjempefin tur! Vi spiste masse god mat, drakk litt mer vin (to helger på rad a'gitt, håper ingen av legene mine leser detta..!), kikka litt i København og gjentok samme rituale som kvelden før på vei hjem igjen.
Turen fikk en ganske brå slutt, jeg presterer jo alltid å lage litt action. Eller, rettelse; kroppen min, lager action.
Ship o'hoi! Klokka tiiiiiidlig søndag morgen våkner jeg med helsikes kramper/spasmer i beina, føttene og hendene. Jeg tråkka hardt i gulvet for å få motstand, så de skulle slippe taket, men det gjorde de ikke. Panikk! Det var så sinnsyke smerter at det svartna helt for meg, jeg peip et lite "Kaaatriiineee..", mista følelsen i overarmene og svetta som en gris (er det ikke det man sier?). Katrine er kjapp i avtrekker'n og ringer nødnummer ombord, mens jeg sitter med hue mellom knærne og skriker etter ambulansehelikopter (ok, nå virka det hele sikkert litt komisk, men det var det virkelig ikke!). Jeg var livredd, og trodde egentlig bittelitt at nå var jeg ferdig. Med alt.
Etter en stund kom styrmannen (?!) med en pille han gjerne ville trøkke inn der sola ikke skinner, jeg nekta, tør ikke ta noe som helst uten at riksen "er med på det". Krampene begynte heldigvis å slippe taket etter en stund, jeg holdt ut til båten kom til Oslo, og tadaaa; jeg ble lagt inn på riksen.
Etter blodprøver som viste seg å være ganske normale, ihvertfall ikke noe som antydet at jeg skulle få kramper, ble det en god del andre prøver. Jeg ble sendt til MR-undersøkelse av hodet, og en masse nevrologiske greier. MR-bildene har jeg ikke fått svar på, men regner med at jeg hadde hørt noe om de viste urovekkende saker (kanskje de rett og slett var blanke? Hahaa, tog du'ann?) :D
Kvelden og natta var forholdsvis rolig, jeg fikk ingen flere kramper (hadde hatt en god del iløpet av dagen). Mandag morgen var jeg veldig klar for å dra hjem, men det var visst ikke helt greit for legen min. Han ville gjerne foreta en spinalpunksjon, "bare for å være på den sikre siden, at det ikke er noen leukemiceller i spinalvæsken". Jeg er mester i å bevare roen, men inni meg så smalt det og hylte som verst. Jeg hater nål i ryggmargen. Det er nemli' vondt!
Det gikk veldig bra da, han traff på første forsøk, og jeg takka pent når han gikk. Hehe.
Etter en sånn undersøkelse må man ligge flatt, på ryggen, i fire timer etterpå (bra jeg hadde tømt nedpå et par liter med vann før jeg visste at de skulle ta sånn sprøyte på meg da, men jeg klarte å holde meg :p).
Iløpet av de fire timene, gikk det sakte men sikkert opp for meg; det her er jo egentlig en litt for spennende prøve å ta sånn på sparket! Hva med prøvesvarene?! Det er nemlig mulig at leukemicellene kan blusse opp igjen i spinalvæsken, og det ville jo vært max tragisk i min verden nå. Det er godt over et år siden en sånn prøve ble tatt av meg sist, og hva som helst kunne jo ha skjedd på den tida.
På arket mitt med "orientering til pasient ved utskrivning", står det; Spinalvæske uten tegn til leukemiceller eller betennelse. Yes, jeg ble et par kilo lettere da gitt. Var ganske urolig en stund.
Da gjenstår bare "det vanlige" da, jeg venter fortsatt svar på den siste beinmargsprøven. Hadde jo vært litt "ålreit" å være kreftfri nå?
Angående slutten på historien om krampene, det er visst "bare" nok en mystifistisk ting som skjer med meg.. "Ingen sikker forklaring på dette."
Neivel. Jeg føler det sitatet egentlig burde være det eneste som står i hele journalen min, etter snart tre år som kreftpasient.
Jeg vil og si tusen takk til min gode venninne Katrine, som alltid hjelper og trøster meg. Glad i deg :D
mandag 17. august 2009
Heiheiheihei!
Jeg er her enda, altså!
Kommer oppdatering så snart jeg får liiitt mer energi i tankegangene :)
Kommer oppdatering så snart jeg får liiitt mer energi i tankegangene :)
onsdag 5. august 2009
Springsteen er Springsteen, but I'm THE BOSS!
Jeg har vært litt for snill med Springsteen, gitt. Nå tester han grenser som baaare det. Det har gått hardest utover mamma, siden hun har tatt seg mye av han den siste tida, men nå er jeg tilbake igjen.
Mamma er skikkelig oppbitt på hender og armer. Hun har hatt noen helt sinnsyke "kamper" med en valp som går fra nydelig og vakker, til å være en demon uten like! Vi har snakka med oppdretteren, og fått mange gode råd. Nå er'n under kontroll, hehe.
Uansett, jeg måtte bare skrive litt om det, for det er jo ganske komisk (tragi-komisk, får jeg vel kalle det). I går hadde jeg et skikkelig basketak med demonen, blodet spruta (til alle naboer: Vi dreper ikke bikkja, selvom det høres sånn ut!). Blodet var mitt (ja, nemlig, det er bikkja som nesten dreper oss!), og det er jo igrunn ganske ugunstig, i og med at, ja; jeg har jo fader meg blodkreft.
Legene mine på riksen ble oppringt, de lurte vel på hva i all verden jeg hadde drivi med nå. Ingen ny, rar bivirkning denne gangen? Hundebitt? Ja, den var jo forsåvidt ny.
Stivkrampesprøyte og antibiotikakur trengtes, og derfor skulle vi dra på legevakta i Drammen.
Skeptisk!
Verken legene, eller jeg, er veldig keen på at jeg skal rusle inn på noen legevakt for å få noensomhelst basselusker. Akkurat nå kan man vel ikke unngå å tenke på svineinfluensa. Den er grei å unngå, for min del (for å si det mildt).
Midt på parkeringsplassen, foran Drammen Sykehus, fikk jeg snakke med lege og ble satt stivkrampesprøyte på. Kikka folk rart? Ja. Var det hele litt komisk? Ja. Haha.
Var det god service? Ja! Tusen takk :)
Tror jeg har skrivi før om at det er godt å ha noe å glede seg til innimellom, så i går bestilte Katrine og jeg en tur med danskebåten. Enkelt og greit. Vi trenger ikke svære greiene for å ha det litt gøy. Reiser helga om en uke, så da håper jeg at jeg er i form. Gleder meg!
Ellers skjer det fint lite akkurat nå. Hodet er, som dere sikkert skjønner, mye bedre! Endelig.
I dag er jeg ferdig med Methotrexatepillene, reaksjonene har allerede så smått begynt å komme. Jeg er litt sår i munnen, men skyller med motgift for harde livet. Leste pakningsvedlegget på antibiotikaen jeg må ta, og der står det så flott "kan forsterke effekten av Metothrexate". Så fint da..eller. Æsj, håper ikke det.
Nå skal jeg gå og motta et stort, vått kyss av min nydelige demon :)
Mamma er skikkelig oppbitt på hender og armer. Hun har hatt noen helt sinnsyke "kamper" med en valp som går fra nydelig og vakker, til å være en demon uten like! Vi har snakka med oppdretteren, og fått mange gode råd. Nå er'n under kontroll, hehe.
Uansett, jeg måtte bare skrive litt om det, for det er jo ganske komisk (tragi-komisk, får jeg vel kalle det). I går hadde jeg et skikkelig basketak med demonen, blodet spruta (til alle naboer: Vi dreper ikke bikkja, selvom det høres sånn ut!). Blodet var mitt (ja, nemlig, det er bikkja som nesten dreper oss!), og det er jo igrunn ganske ugunstig, i og med at, ja; jeg har jo fader meg blodkreft.
Legene mine på riksen ble oppringt, de lurte vel på hva i all verden jeg hadde drivi med nå. Ingen ny, rar bivirkning denne gangen? Hundebitt? Ja, den var jo forsåvidt ny.
Stivkrampesprøyte og antibiotikakur trengtes, og derfor skulle vi dra på legevakta i Drammen.
Skeptisk!
Verken legene, eller jeg, er veldig keen på at jeg skal rusle inn på noen legevakt for å få noensomhelst basselusker. Akkurat nå kan man vel ikke unngå å tenke på svineinfluensa. Den er grei å unngå, for min del (for å si det mildt).
Midt på parkeringsplassen, foran Drammen Sykehus, fikk jeg snakke med lege og ble satt stivkrampesprøyte på. Kikka folk rart? Ja. Var det hele litt komisk? Ja. Haha.
Var det god service? Ja! Tusen takk :)
Tror jeg har skrivi før om at det er godt å ha noe å glede seg til innimellom, så i går bestilte Katrine og jeg en tur med danskebåten. Enkelt og greit. Vi trenger ikke svære greiene for å ha det litt gøy. Reiser helga om en uke, så da håper jeg at jeg er i form. Gleder meg!
Ellers skjer det fint lite akkurat nå. Hodet er, som dere sikkert skjønner, mye bedre! Endelig.
I dag er jeg ferdig med Methotrexatepillene, reaksjonene har allerede så smått begynt å komme. Jeg er litt sår i munnen, men skyller med motgift for harde livet. Leste pakningsvedlegget på antibiotikaen jeg må ta, og der står det så flott "kan forsterke effekten av Metothrexate". Så fint da..eller. Æsj, håper ikke det.
Nå skal jeg gå og motta et stort, vått kyss av min nydelige demon :)
søndag 2. august 2009
It's a hairy night
Er det bare jeg som griner på Metallica-konsert, tro? De bare treffer noe så voldsomt. Konserten var, nok en gang, helt rå!
Ellers er formen ganske uforandra. Galskap!
I dag har det vært sommervær igjen, det hjalp litt på humøret. Har kost meg sammen med tantebarn, hundevoffer, familie og til og med vært på en liten båttur. I morgen (eller etterpå, gitt) skal jeg ta den siste kortisonpilla på endel uker. Thank you. Det tar fortsatt en god stund før alt er ute av kroppen, men bare å vite at jeg ikke skal ta det er fint.
På mandag begynner jeg på nytt med Methotrexate (den cellegiften man kanskje tror jeg kan være immun mot), så det blir spennende å se hvordan jeg reagerer i denna omgangen. Føler liksom problemene står litt i kø her, eller..utfordringene. Det høres litt mer overkommelig ut med utfordringer enn problemer.
Forresten! Jeg har hår! (Så får vi se hvor lenge det varer siden jeg "skrev det høyt" her nå). Herregud, jeg har hår! I dag gikk jeg offentlig uten hodeplagg for første gang på...ja, år!
Jeg har litt "viker" da, siden det vokser ganske ujevnt, men hey; litt hår er hår nok for enkelte, altså! (Tenk på den, dere med "dårlige hårdager"!) :)
Nå er det seint på natta, egentlig burde jeg sove, men jeg spiser sjokolade i steden. Det er sikkert godt for noe (?).
Ellers er formen ganske uforandra. Galskap!
I dag har det vært sommervær igjen, det hjalp litt på humøret. Har kost meg sammen med tantebarn, hundevoffer, familie og til og med vært på en liten båttur. I morgen (eller etterpå, gitt) skal jeg ta den siste kortisonpilla på endel uker. Thank you. Det tar fortsatt en god stund før alt er ute av kroppen, men bare å vite at jeg ikke skal ta det er fint.
På mandag begynner jeg på nytt med Methotrexate (den cellegiften man kanskje tror jeg kan være immun mot), så det blir spennende å se hvordan jeg reagerer i denna omgangen. Føler liksom problemene står litt i kø her, eller..utfordringene. Det høres litt mer overkommelig ut med utfordringer enn problemer.
Forresten! Jeg har hår! (Så får vi se hvor lenge det varer siden jeg "skrev det høyt" her nå). Herregud, jeg har hår! I dag gikk jeg offentlig uten hodeplagg for første gang på...ja, år!
Jeg har litt "viker" da, siden det vokser ganske ujevnt, men hey; litt hår er hår nok for enkelte, altså! (Tenk på den, dere med "dårlige hårdager"!) :)
Nå er det seint på natta, egentlig burde jeg sove, men jeg spiser sjokolade i steden. Det er sikkert godt for noe (?).
torsdag 30. juli 2009
Piller, tanker og Metallica
Noen få milligram med hvitt pulver, trøkka i pilleform. Det er virkelig merkelig, nesten litt fascinerende hva det kan gjøre med et hode?
Medikamenter er ikke til å spøke med, og er det noe jeg har fått respekt for de seineste årene er det virkelig det. All virkning har en bivirkning.
De siste dagene/ukene har vært tunge, skremmende og veldig vanskelige. Jeg har problemer med å forholde meg til alt og alle, og jeg kan jo bare tenke meg hvordan det føles for de som må forholde seg til meg. Monsteret. For det er virkelig det jeg føler meg som, et monster.
Det er vanskelig å skulle beskrive tankene så det er forståelig, for jeg forstår jo faktisk ikke selv. Flere etterlyser at jeg skal prøve å forklare bedre, prate om det eller skrive om det, men jeg veit rett og slett ikke hvordan å få det til. Akkurat nå er det time for time, noen ganger minutt for minutt, som bare må gjennomføres på best mulig måte.
I perioder må jeg liste meg for mine egne tanker, prøve å ikke vekke monsteret. Noen ganger tenker jeg at hodet snart sprenger, og den tanken kan jeg "dra langt".
Hvis jeg drar den langt nok, sprenger det til slutt da? Og om det hadde gjort det, hadde det vært greit? Hadde det vært befriende, å bare slippe? Påvirkningen av pillene gjør at svaret nå er; ja.
..det er ikke meg.
Jeg er veldig sliten i kroppen. Det er ikke vilt med muskler i skryte av. For et par uker siden gikk jeg på skauen med Springsteen, det gikk unna som bare det. I går kveld klarte jeg knapt å gå opp trappa når jeg skulle legge meg.
Nå er jeg i Svelvik hos mamma, og ved frokosten i dag snakka vi litt om hvilken tålmodighetsprøve denna behandlingen er. For meg tar det ekstra lang tid, og det er klart jeg vil få fram det, for det er jo andre dette går, og skal gå, lettere for. HELDIGVIS!
Men behandlingen på ALL er virkelig en tålmodighetsprøve, en veldig, veldig lang en. Jeg håper og ønsker så veldig at det skal gå lettere etterhvert, for de som kommer etter. Tenk om den kunne kortes ned, forenkles og forsterkes på samme tid.
I dag gjester Metallica Oslo igjen. Nå lader jeg batteriene så godt som mulig. Jeg skal, skal, skal! Det blir nok en heftig utladning av energi som aldri eksisterte i første omgang, men med god hjelp fra verdens beste Christian, skal vi på konsert i kveld!
Medikamenter er ikke til å spøke med, og er det noe jeg har fått respekt for de seineste årene er det virkelig det. All virkning har en bivirkning.
De siste dagene/ukene har vært tunge, skremmende og veldig vanskelige. Jeg har problemer med å forholde meg til alt og alle, og jeg kan jo bare tenke meg hvordan det føles for de som må forholde seg til meg. Monsteret. For det er virkelig det jeg føler meg som, et monster.
Det er vanskelig å skulle beskrive tankene så det er forståelig, for jeg forstår jo faktisk ikke selv. Flere etterlyser at jeg skal prøve å forklare bedre, prate om det eller skrive om det, men jeg veit rett og slett ikke hvordan å få det til. Akkurat nå er det time for time, noen ganger minutt for minutt, som bare må gjennomføres på best mulig måte.
I perioder må jeg liste meg for mine egne tanker, prøve å ikke vekke monsteret. Noen ganger tenker jeg at hodet snart sprenger, og den tanken kan jeg "dra langt".
Hvis jeg drar den langt nok, sprenger det til slutt da? Og om det hadde gjort det, hadde det vært greit? Hadde det vært befriende, å bare slippe? Påvirkningen av pillene gjør at svaret nå er; ja.
..det er ikke meg.
Jeg er veldig sliten i kroppen. Det er ikke vilt med muskler i skryte av. For et par uker siden gikk jeg på skauen med Springsteen, det gikk unna som bare det. I går kveld klarte jeg knapt å gå opp trappa når jeg skulle legge meg.
Nå er jeg i Svelvik hos mamma, og ved frokosten i dag snakka vi litt om hvilken tålmodighetsprøve denna behandlingen er. For meg tar det ekstra lang tid, og det er klart jeg vil få fram det, for det er jo andre dette går, og skal gå, lettere for. HELDIGVIS!
Men behandlingen på ALL er virkelig en tålmodighetsprøve, en veldig, veldig lang en. Jeg håper og ønsker så veldig at det skal gå lettere etterhvert, for de som kommer etter. Tenk om den kunne kortes ned, forenkles og forsterkes på samme tid.
I dag gjester Metallica Oslo igjen. Nå lader jeg batteriene så godt som mulig. Jeg skal, skal, skal! Det blir nok en heftig utladning av energi som aldri eksisterte i første omgang, men med god hjelp fra verdens beste Christian, skal vi på konsert i kveld!
lørdag 25. juli 2009
Det ække så greit
Jeg hadde tenkt å skrive noe om tilstanden, men fant ut at det ikke var så lurt, i fare for hva dere ville trodd om meg. Jeg er syk i hue.
Tanker som overhodet ikke skal være tenkt av en jente på 23, nei, ikke av noe menneske i det hele tatt tenkes. De er så vonde, så altfor, altfor vonde.
Det er medisinen som gjør detta, og det må jeg si til meg selv flere ganger om dagen.
Det er tøffe tak nå.
Hm, hva skal jeg skrive uten at noen blir bekymra da tro..
Jeg får hjelp og støtte, og den er god.
Tanker som overhodet ikke skal være tenkt av en jente på 23, nei, ikke av noe menneske i det hele tatt tenkes. De er så vonde, så altfor, altfor vonde.
Det er medisinen som gjør detta, og det må jeg si til meg selv flere ganger om dagen.
Det er tøffe tak nå.
Hm, hva skal jeg skrive uten at noen blir bekymra da tro..
Jeg får hjelp og støtte, og den er god.
søndag 19. juli 2009
Det kommer en dag i morgen
I morgen starter jeg på noe nytt. Det er ekkelt, spennende og jeg gruer meg. Egentlig er det faktisk en liten milepæl, for det betyr at ting begynner å "dra seg til". Jeg nærmer meg slutten på detta helvetet.
En av cellegiftene jeg har fått gjennom hele vedlikeholdsbehandlingen tas vekk i morgen. Den byttes ut med en helt ny type, og dere skjønner kanskje jeg er litt skeptisk, ettersom jeg har uvanlige, kjipe bivirkninger på det meste. Ikke noe "fasitpasient", nei.
I steden for å få den vanlige typen intravenøst, skal den nye settes i magen via en sprøyte. Det er jo igrunn greit nok det, det er reaksjonene jeg er spent på.
Faktisk skal jeg på riksen hver dag den kommende uka, for denne sprøyta skal settes til sånn omtrent samme tidspunkt hver dag, andre uka, i de fire siste syklusene.
Dagen i dag er en ikke-dag. Jeg er sur, har vondt og nøyer meg med å bare eksistere. Det holder noen ganger. Været passer ihvertfall bra.
En av cellegiftene jeg har fått gjennom hele vedlikeholdsbehandlingen tas vekk i morgen. Den byttes ut med en helt ny type, og dere skjønner kanskje jeg er litt skeptisk, ettersom jeg har uvanlige, kjipe bivirkninger på det meste. Ikke noe "fasitpasient", nei.
I steden for å få den vanlige typen intravenøst, skal den nye settes i magen via en sprøyte. Det er jo igrunn greit nok det, det er reaksjonene jeg er spent på.
Faktisk skal jeg på riksen hver dag den kommende uka, for denne sprøyta skal settes til sånn omtrent samme tidspunkt hver dag, andre uka, i de fire siste syklusene.
Dagen i dag er en ikke-dag. Jeg er sur, har vondt og nøyer meg med å bare eksistere. Det holder noen ganger. Været passer ihvertfall bra.
tirsdag 14. juli 2009
Dyrlege og riksen
For en gangs skyld, den første og forhåpentligvis siste gangen, skal jeg skrive litt om "sykdomshistorien" til voffsen min. Den er heldigvis veldig kort, og det har jeg planer om at den skal forbli.
I dag har vi vært hos dyrlegen, ikke noe drama i det, Springsteen har et rennende øye som ikke vil gi seg, så jeg ville gjerne få sjekka det ut. Den siste uka har han også halta litt på venstre forbein, særlig etter hvile, så det ville jeg også at dyrlegen skulle se på.
I morgen skal vi tilbake, og voffsen skal legges i narkose.. Ah, godt han ikke veit det selv, jeg gruer meg nok for oss begge! Ikke at det er noe dramatisk i detta her, heller godt å få fiksa øyet og tatt et ordentlig røntgen av beinet, men det er jo liksom "bebisen" min da. Må være lov å grue seg litt.. Men bra blir det helt sikkert :)
Så var det meg da. Jeg var på riksen i går, starta opp syklus nr. 10. Tok beinmargsprøve, fikk litt gift og begynte på kortison. Noen som sa "helvete løs"? Hehe, ja.. For det er vel egentlig det da. Har tidligere ikke lagt skjul på at jeg blir "gæærn" av kortison, og ikke i den formening at "de gærne har det godt", for detta er ikke godt.
Nå ble jeg akutt litt sur og tom for ord, egentlig.
I'll be back!
I dag har vi vært hos dyrlegen, ikke noe drama i det, Springsteen har et rennende øye som ikke vil gi seg, så jeg ville gjerne få sjekka det ut. Den siste uka har han også halta litt på venstre forbein, særlig etter hvile, så det ville jeg også at dyrlegen skulle se på.
I morgen skal vi tilbake, og voffsen skal legges i narkose.. Ah, godt han ikke veit det selv, jeg gruer meg nok for oss begge! Ikke at det er noe dramatisk i detta her, heller godt å få fiksa øyet og tatt et ordentlig røntgen av beinet, men det er jo liksom "bebisen" min da. Må være lov å grue seg litt.. Men bra blir det helt sikkert :)
Så var det meg da. Jeg var på riksen i går, starta opp syklus nr. 10. Tok beinmargsprøve, fikk litt gift og begynte på kortison. Noen som sa "helvete løs"? Hehe, ja.. For det er vel egentlig det da. Har tidligere ikke lagt skjul på at jeg blir "gæærn" av kortison, og ikke i den formening at "de gærne har det godt", for detta er ikke godt.
Nå ble jeg akutt litt sur og tom for ord, egentlig.
I'll be back!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
