Innlegg

Viser innlegg fra mars, 2009

Helt sykt

Det er jo ikke rart jeg er slapp som en deigklump. Jeg er litt lav i blodverdier, da blir jeg fort sliten, gjerne allerede før jeg har stått opp om morgenen. En annen ting, som egentlig høres helt sykt ut (det synes ihvertfall jeg), er at jeg faktisk har gått på cellegift i over to og et halvt år. Jeg har hatt cellegift, konstant, i blodårene mine, i to og et halvt år! Noen ganger må jeg nesten klype meg selv i armen, for det er så utrolig. Er det virkelig mulig? Har jeg kreft? Er det mulig å kunne gå på så mye cellegift, så lenge? For å unngå å bli gal, så bør jeg vel ikke stusse så mye på det, for det går jo tydeligvis an. I'm still here! Det er forsåvidt kreften også, men den må nok gå dukken før meg. Det har jeg jo, som dere alle veit, allerede bestemt.

Ikke-dager

Det er slitsomt. Den ene dagen sitter jeg på kafè og føler meg ganske ok, den neste ligger jeg pal på sofaen og griner. I dag er en ikke-dag, den kan ikke bli ferdig fort nok. Alt jeg vil er å sovne og våkne til en ny dag, en ny dag uten vonde tanker og tårer.

Noen ganger får jeg så forferdelig vondt inni meg, alt blir bare håpløst. Jeg er veldig, veldig ensom, bitter og lei meg på en gang.
Ensomheten er vanskelig, for de fleste vil jo råde meg til å besøke den eller den, invitere noen hjem eller bare komme meg ut å se litt folk. Hadde det bare vært så enkelt! Ensomheten er inni meg, uansett om jeg er sammen med noen. Jeg er ensom i sånn tilværelsen er, ensom i sykdommen min og ensom i følelsene. Selv om jeg er sammen med verdens hyggeligste personer, så er jeg liksom helt alene inni meg. Det er så vondt, så veldig vondt.
Jeg forventer ikke at noen skal forstå, for det gjør man jo virkelig ikke, om man ikke kjenner det på kroppen selv. Det hender jeg snakker litt om disse tingene til ver…

Jeg er en svamp

Nå sitter jeg på kafè og blogger! Haha! Føler meg litt urban nå, altså ;)
Egentlig så er det rett og slett fordi jeg skulle spise litt, også glemte jeg å kjøpe en avis å bla i.. Så da ble det fram med pc'n.

Formen er ok om dagen. Jeg er litt tung i kroppen, for jeg har en tendens til å holde på vann. Synes det er litt plagsomt og ubehagelig, men det er heldigvis ikke noe farlig (så lenge det ikke blir for mye da, men det skal endel til).
Jeg blir hoven i kroppen og ansiktet, dermed også ganske "heit i toppen" til tider, så jeg flyr rundt med tempen i veska og innbiller meg stadig at jeg har feber. Jeg har ikke hatt det til nå!

Har jeg levd før?

På riksen i dag var det ikke mye nytt. Jeg gadd ikke vente på svaret på blodprøvene mine, men har ikke hørt noe på telefonen, så da er det nok i orden.

Av en eller annen grunn, så begynte vi å snakke om hvordan det vil være å bli ferdig med behandlingen. Det er jo så lenge til, for meg blir det litt uvirkelig å tenke på. Nesten som "mitt mulige neste liv", eller noe sånt. Legen legger vekt på at de ikke kan garantere meg noe, men der igjen; ingen har jo garanti for livet sitt. Det er klart at tråden livet henger i, antakelig er en god del mer tynnslitt her i gården, enn hos de fleste andre. Men ingen av oss kan vite hva som venter, og godt er jo egentlig det.

Det er med blanda følelser jeg prøver å forestille meg den dagen, den aller siste dagen jeg skal ta en cellegiftpille. Pillene er jo tryggheten min. Jeg føler, på det stadiet jeg er nå, at det er de som er grunnen til at jeg kan være ganske trygg på at jeg våkner i morgen, at jeg kan legge en avtale til neste uke, feire 2…

Noen bilder fra vinter'n

Bilde
De øverste bildene er fra isbanekjøring med Honda Norge. Jeg er bare "litt" fornøyd med å få kjøre Type R! Under er mine kjære! Mamma, Ivo, Morten, Hege og Elise-prinsessa :)

Et lite gjesp fra sofaen

Mamma mente jeg burde oppdatere snart, for hun skvatt så fælt hver gang det første hun så var bildet under her ;)

Veit dere hva? Jeg har enda ikke vært innlagt denne syklusen, og dèt er ganske utrolig! (Nå blir jeg liiitt sånn usikker på om det slår tilbake på meg at jeg skrev det her, men jeg tar sjansen).

Jeg har tenkt til å være feberfri neste uke også, selvom jeg da skal ta noen piller jeg er lite glad i. Gule, ekle jævlene. Men det er bare å krysse fingrene!
Ellers har det ikke skjedd så mye, formmessig, de siste dagene. Jeg er fortsatt veldig trøtt og slapp, må lades opp ganske ofte. Har visst ikke noe Duracell-batteri jeg, nei.
Det er heldigvis ikke det verste det da, å være trøtt og uopplagt. Jeg er egentlig ganske glad så lenge jeg slipper fæle smerter, eller at det skjer ting jeg ikke har kontroll over. Akkurat nå er jeg ganske trygg på at jeg har kontroll.
Eller ja, forresten! Èn ting skal det bli litt interessant å se på i morgen når jeg skal på riksen; jeg tror kanskje jeg er …

Galskap!

Bilde

Maren-Filosofie

Litt inspirert av overskriften til innlegget under, begynte jeg å tenke på ord som beskriver meg, og hvordan jeg har det/føler meg nå om dagen. Ord som begynner på T. Ja, nemlig, for det var mange av dem (haha, nå har det tilta for'a igjen, tenker du sikkert).

Jeg har igrunn aldri hatt noe spesielt forhold til bokstaven T (er det egentlig vanlig å ha et "forhold" til noen bokstav?), oj, dette blir dypt..
Noen ganger så er man så trøtt og sliten, at man ikke får sove. Eller, jeg skal snakke for meg selv; for meg er det ihvertfall sånn, innimellom.

Vi har jo da altså klassikeren; TTT - Ting Tar Tid. Det gjør det, aldri vært så Treig som jeg er nå når jeg er syk. Ja, ok, så jeg har alltid vært litt treig av meg, men nå.. Alt er nemlig et Tiltak.

Haha. Dette innlegget er ganske lite smart, men det blåser jeg i ;)

Fortsetter jeg, siden jeg følte at jeg fikk litt ut av det (en følelse av å være ganske Teit, høhø).

trøtt
tiltaksløs
tøff
tafatt
trist
tankefull
tom
trøstesløs
tung
tullete
tålmod…