Innlegg

Viser innlegg fra januar, 2012

This is my life

Mange av de siste innleggene har vært mye om tanker rundt alt som er, og ikke er mer. Jeg tenkte jeg kunne fortelle litt mer konkret om hva som egentlig skjer i livet mitt nå, som kreftfri i ny hverdag!

I høst var jeg veldig, veldig langt nede psykisk, og jeg innså at jeg faktisk måtte ha hjelp til å komme meg ut av det. For første gang merket jeg at det ikke ble noen bedring med tida, jeg bare gravde meg dypere inn i sorgen. Jeg hadde seriøse problemer med å skjønne hvorfor jeg i det hele tatt gadd å gjennomføre kreftbehandlingen, når "det var dette livet jeg skulle komme tilbake til". Det var jo ikke noe godt liv. "Det var ikke dette jeg kjempa for!"

Så fikk jeg hjelp. God hjelp.

Jeg snakket med en psykolog som ikke kjente meg, eller min historie. Før jeg hadde min første time hos henne, tenkte jeg at jeg bare fikk prøve, se åssen det var og prøve å "snakke litt om mine innerste følelser, eller no' sånt".
Så satt jeg der da, ble forsiktig dratt i ga…

Jøss!

Når jeg leste det jeg akkurat skrev i forrige innlegg, så virka det egentlig litt deprimerende, men det var ikke ment som det, altså!

Jeg er faktisk ganske fornøyd om dagen, og jeg føler endelig at jeg lever i en verden utenfor "bobla" jeg har vært i så lenge. Det jeg mente i innlegget, var at det jeg har opplevd har formet meg til den jeg er i dag, og det vil alltid leve med meg, i meg. Det vil prege resten av livet mitt, da jeg kommer til å måtte kjenne på begrensningene jeg har fått, for alltid. Selv om begrensningene kommer til å være der, vil allikevel evnen min til å takle de bli mer tydelig. Etterhvert vil de være minner om en tid jeg kan se tilbake på i andre faser av livet, når jeg trenger ekstra mot og styrke. Jegklarer nå å kjenne på en stolthet over meg selv, og det var nokså fjernt for bare en kort stund siden.

Godt nyttår, forresten! Jeg håper det blir mange små og store gleder i året som kommer. Ønsker dere alle så gode dager som mulig :)

Prøver å finne meg sjæl

Jeg blir like overrasket hvert år. Plutselig er jula over, og vi er allerede godt uti det nye året.

Det har gått en stund siden jeg var på siste kontroll ved riksen, i desember, og den var forøvrig helt grei. Jeg fikk komme til den legen som var den første til å fortelle meg litt om behandlingen jeg hadde foran meg, høsten for godt over fem år siden. Det er uvirkelig å tenke tilbake på ordene hans fra dengang; "vi skal kaste deg utfor en høy klippe, og håpe at du lander på beina".

Om jeg ikke står like støtt som før, landa jeg ihvertfall på beina :)

Jeg har vanskelig for å forstå at det faktisk har vært meg som har slitt med kreft i så mange år. Det er akkurat som om jeg har lest en grusom, tung og trist bok, og at jeg endelig er i ferd med å bli ferdig med den. De siste sidene er preget av et virrvarr av følelser. Både savn, lettelse, sorg, skuffelse, sjokk, og en glede som er både god og vond på en gang.
Så venter en ny bok, med blanke sider, men det er skremmende å skulle…