This is my life

Mange av de siste innleggene har vært mye om tanker rundt alt som er, og ikke er mer. Jeg tenkte jeg kunne fortelle litt mer konkret om hva som egentlig skjer i livet mitt nå, som kreftfri i ny hverdag!

I høst var jeg veldig, veldig langt nede psykisk, og jeg innså at jeg faktisk måtte ha hjelp til å komme meg ut av det. For første gang merket jeg at det ikke ble noen bedring med tida, jeg bare gravde meg dypere inn i sorgen. Jeg hadde seriøse problemer med å skjønne hvorfor jeg i det hele tatt gadd å gjennomføre kreftbehandlingen, når "det var dette livet jeg skulle komme tilbake til". Det var jo ikke noe godt liv. "Det var ikke dette jeg kjempa for!"

Så fikk jeg hjelp. God hjelp.

Jeg snakket med en psykolog som ikke kjente meg, eller min historie. Før jeg hadde min første time hos henne, tenkte jeg at jeg bare fikk prøve, se åssen det var og prøve å "snakke litt om mine innerste følelser, eller no' sånt".
Så satt jeg der da, ble forsiktig dratt i gang med de riktige spørsmålene fra psykologen, og så rant det over; jeg snakka som jeg aldri har snakka før, og det lenge!
Ikke visste jeg at jeg hadde så mye på hjertet, eller at jeg kunne prate så lenge om ting som aldri var blitt sagt, knapt tenkt, tidligere. Jeg ble værende der i nesten tre timer, og etterpå var jeg lett som en fjær. Inni-hue-lett-som-en-fjær, altså.

Høsten fortsatte med noen få enkelttimer hos henne, og etter de + et veldig fint opphold på Montebellosenteret, begynte alt å bli lysere. Livet var tålig bra, og jeg følte at det begynte å nærme seg noe som var "verdig en kreftoverlever" (for pokker!).

Etterhvert begynte jeg å kjede meg mer, jeg hadde overskudd, men ikke noe å bruke det på. I samarbeid med min gode nabo, begynte jeg å trene regelmessig. Vi meldte oss i tillegg på pilates, og er med på det èn gang i uka. Det er akkurat den type trening jeg trenger, både for balansen, tøyeligheten og alle de tapte musklene. (Men takk o'lov for at det er dempet belysning under den formen for trening, jeg er både ukoordinert og stiv).

Da det ble nye rutiner i hverdagen fant jeg raskt ut at jeg hadde rom for mer. Jeg hadde mer energi å bruke, og lyst til å føle at jeg gjorde litt nytte for meg. I et møte med NAV ytret jeg ønske om en praksisplass, gjerne innen eldreomsorg, et par dager i uka. Til min store overraskelse var det ikke "plass" til flere frivillige/praktikanter innen eldreomsorgen (i form av litt aktivisering, en hyggelig prat eller å lese avisen for dem), så da måtte jeg finne på noe annet. (Jeg regner derfor med at det ikke er noen eldre i detta distriktet som er ensomme, og kunne tenke seg et "lyspunkt" (les: meg) i hverdagen?!) (IRONI!)

Herregud, altså..

Men ja, unnskyld meg.

Dermed ble jeg mer interessert i skolegang, da jeg har endel huller å fylle i utdannelsen. Det ble et par møter med forskjellige instanser i forbindelse med det.
Plutselig, uten at jeg egentlig søkte på noen skole, siden jeg tenkte at jeg fikk begynne litt pent med hjemmestudier, ble jeg gjort oppmerksom på at jeg kunne få en skoleplass i Tønsberg detta semesteret.

Jeg er herved student, og skal bestå eksamen i ENGELSK denne våren!

That's why this blog only will be written in english, from now on.

Neida.

Men, moralen er vel noe sånt som at det ikke er noen skam å be om hjelp, og at selv om livet etter lang tids sykdom kanskje ikke er helt hva man forventa, så er det muligheter. There is more to life!

Det er ikke så mye tid på skolen, ettersom jeg bare er der på mandag og fredag, men det passer jo ypperlig for meg som sliter med konsentrasjonen. Engelsk er et toårig fag, komprimert ned til et halvår, så det sier seg selv at det er mye egenstudier også. Foreløpig går det fint, og jeg føler at jeg får det til. Samtidig er det veldig godt å være med i noe så normalt som et klassemiljø! Det er spesielt å starte med blanke ark på denne måten, fordi jeg er "bare Maren-Sofie", ikke "Maren-Sofie med kreft". Ganske befriende, i grunn.

Kommentarer

  1. Å dette var god lesning. Fint at ting går på frem for deg. Det fortjener du virkelig.Rart men det er noen ting som røre spesielt ved en, din historie er en slik ting for meg. Selvom jeg ikke kjenner deg annent en gjennom denne bloggen. Har jeg mangen ganger tenkt på hvordan det går meg deg spesielt når det har vørt lenge mellom innleggene. Derfor gleder jeg meg sammen med deg nå.
    Stå på videre ,masse lykke til !!!!
    Hilsen Wenche

    SvarSlett
  2. Hehehe, du er veldig morsom ! Også er du jo så pen!
    Blir helt irritert på Nav enda engang. Det er som å stange hue i veggen å kommunisere med dem.
    Høres lurt ut med studier. Det får du alltids bruk for, og trening er gull verdt både for kropp og sjel.
    Fint at du fant en flik psykolog å snakke med. Det er viktig det. Du er et veldig interessant menneske, så det må jo være hyggelig for psykologen og.
    Jeg ønsker deg alt godt!

    Carina

    SvarSlett
  3. Å duda! Student! Hørpåhua<3 Jeg gliser så veldig nå, du skulle bare visst! Stolt av studenten!

    SvarSlett
  4. Så gode nyheter fra deg. Stå på videre!

    SvarSlett
  5. Heisan dette var kjempekjekt og lese. blir så glad. Ttenke på alt du har vært igjennom... noe som heter ikke se deg tilbake ikke gru deg for morgendagen...LEV IDAG.
    det er jo riktig men ikke så lett og leve slik. Nå går alt not lysere tider. du er flink. tenker på din fam og så stolte de og må være. Ha det bra Maren. klem fra ukjent dame som har fulgt deg leeenge.

    SvarSlett
  6. HÆ? eldreomsorg og ikke behov? skjønner ikke bæra! Men det j eg skjønner: Fy fader! du er jammen meg på rett veg! Så flink jente!

    SvarSlett
  7. Dæven døtte!!
    Det er jenta si!!

    SvarSlett
  8. Hei,

    Kan du kontakte meg?
    Mvh
    Robert Veiåker Johansen
    Journalist i Aftenposten Lørdag
    Mail: rob@aftenposten.no

    SvarSlett
  9. Så fantastisk og lese innlegget ditt. Jeg har fulgt bloggen din en stund (dog aldri kommentert) og er så utrolog glad for att du er på god vei ut i hverdagen igjen. men det med eldreomsorgen og de ikke trengte noe frivillige der.......tviler sterkt. Lykke til med studiene. Hilsen Monica

    SvarSlett
  10. Hei Maren Sofie
    GIIID så LEKKER, VAKKER og FLOTT du ser ut!!!!!!!

    For ei jente!!!!!!

    Hilsen mormor fre Drammen

    SvarSlett
  11. YES YES YEs !!!!!!!
    Du er en ener !!!! Jeg tar av meg hatten !

    Tror faktisk det er mye lurere med studier,- enn å oppleve mye elendighet på "gamlehjem" nå.

    Og vet du,- Du er dritflott å se på ogaå !!! Like flott utenpå som inni !!! Stå På -verden ligger for dine føtter !

    hilse en mamma i Drammen

    SvarSlett
  12. Jeg har lest bloggen din en god stund, og det er ikke noe rart at du ikke har hatt det psykisk bra etter den kampen du har hatt med å bli frisk. Fint å høre at du er på god vei mot et normalt og aktivt liv igjen! Det er så flott med sånne historier som ender bra, det gir håp til de som kommer i lignende situasjoner! :)

    Vil til slutt si at du skriver på en veldig fin og morsom måte. Lo flere ganger, du har fantastisk humor! Keep up the spirit!

    Linda SomDuIkkeKjennerMenSomLeserLikevel :)

    SvarSlett
  13. Hurra for Maren ! Tøff, tØffere , tøffest :)
    Er det ikke deilig å være i gang med livet videre? :)
    Men jeg må si at ditt NAV kontor er jeg ikke imponert over, men en eksamen i engelsk kommer godt med :) Ke artig det va å se deg med hår - Du har noe ikke alle har, vakker med og uten hår! Det går stunder, så kommer jeg på om at jeg må innom bloggen din å se og det gleder meg veldig det som leses nå !
    Stå på og ikke vær redd for å leve og ikke vær redd fordi du ikke klarer alt. Klar det du klar og vær glad for det.
    Stor klem fra Mo i Rana

    SvarSlett
  14. Maren! :D Godt å lese at ting endelig begynner løsne litt for deg, det fortjener du tusen på tusen etter alt det vonde..
    Også var du veldig pæn med alt det der håret altså! ( ikke at du ikke er pen uten, men youknow, It suits you ;) )

    Hurra for studenten!! :))

    SvarSlett
  15. Wow, her var det mange hyggelige kommentarer! Tusen takk alle sammen. Føler jeg er på tur oppover igjen nå, virkelig! :)

    SvarSlett
  16. Hehe...typisk at det ikke er behov for en der hvor man ytrer ønske om å kunne bidra.

    Så bra at du vil lappe hullene i utdannelsen da!
    Du får ha lykke til med engelsken dette semesteret! Det går sikkert helt fint :)

    Klem Lene

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

LEUKEMI

Leukemi vs Myalgisk Encefalopati

19. oktober