Innlegg

Viser innlegg fra januar, 2008

En liten oppdatering

Jeg vil begynne med å si tusen, tusen takk til alle som har meldt seg som blodgivere, og kanskje etterhvert beinmargsdonorer. Jeg (og sannsynligvis mange andre!), setter utrolig stor pris på det! Takk for at dere bryr dere!

Dagene i Paris var helt topp, det var godt å komme seg vekk fra "virkeligheten" en liten stund. Vi gikk veldig mye (ganske vondt i beina etterhvert, ja), men det er absolutt den beste måten å oppleve Paris på! Vi var på Mont Martre og så på kunstnerne som sto og malte, fikk med oss Mona Lisa på Louvre og gikk opp heeeeele Champs Élysèes. Måtte selvfølgelig innom Hard Rock-kafe, og kafelivet ble godt testa utover det og, det var igrunn ganske behagelig for slitne bein og et slitent hode (eller var det to..?) å bare sitte og glane på alle menneskene som hasta forbi :)

I dag har jeg vært en tur på riksen med en vond fot! Måtte jo prøve å ha vondt et nytt sted, sånn for en gangs skyld ;) Ihvertfall, den er blitt hoven og varm, så antakelig er det en betennelse …

LEV

Det er et uttrykk som sier "ikke utsett til i morgen, det du kan gjøre i dag". Det høres jo egentlig ganske kjipt ut, hvorfor ta oppvaska i dag, når jeg kan ta den i morgen liksom?

Hva hvis vi ser på det på en litt annen måte, "ikke utsett livet til i morgen, når du kan leve i dag"! Og du synes kanskje det høres teit ut og tenker at det har tilta for meg, hehe.. Men jeg mener det så inderlig sterkt. Kjenner du at du lever? Fyller du dagene dine med ting du har lyst til å gjøre, og mennesker som gir deg styrke og glede?

For min del måtte det en livskrise til for å virkelig begynne å sette pris på livet mitt. Jeg tok det for gitt at jeg klarte å stå opp om morgenen, gå en tur, spise mat. Jeg måtte bli avhengig av rullestol en periode for å sette pris på beina mine, og jeg måtte ha munnen og halsen full av åpne sår (det høres jo helt rart ut, men er en vanlig bivirkning av enkelte typer cellegift), for å kunne sette pris på å spise vanlig og smake maten. Jeg har lært ut…

Vond drøm

I stad hadde jeg en liten stund der jeg ikke hadde vondt noen steder. Tenk det, verken fysisk eller psykisk vondt. Herlig. Men det er også ganske rart? Jeg mener, det skal jo ikke være sånn at man er vant til å ikke ha det bra, og reagere når man plutselig har det helt fint. Jeg skulle ønske det var sånn at jeg hadde det bra mesteparten av tiden, og heller reagerte litt når jeg kanskje plutselig fikk vondt i hodet, eller ble litt trist for noe.

Noen som skjønte? Hm.. Det jeg egentlig tror jeg vil fram til, er vel at jeg synes livet er dritturettferdig for tida.. Jeg er egentlig fly forbanna, men jeg veit ikke helt hva eller hvem jeg skal rette sinnet mitt mot, for det er ingen som kan noe for det her. Jeg kunne ikke gjort noe annerledes, legene kunne ikke gjort noe annerledes og samme hvor mange glass jeg knuser i sinne, er det fortsatt kreftceller i kroppen min.

Tenk om jeg bare kunne våkne en morgen, så var alt detta en vond drøm?

Og vi er i gang..

I dag har jeg vært på riksen og blitt vevstypet, så nå har de begynt å leite etter donor i beinmargsgiverregisteret. Jeg skal inn igjen en tur på fredag, og da kan det hende jeg kan få en indikasjon på hvor lang tid det vil ta før de finner en match til meg. Dette er en prossess som kan ta fra noen uker til flere måneder, så nå håper jeg igrunn bare at jeg har en "normal" vevstype!

Har også tatt vanlige blodprøver i dag, og de så fine ut, så inntil videre fortsetter jeg med vedlikeholdsbehandlingen. Går nå på noen såkalte "snille" cellegiftpiller, så jeg forhåpentligvis skal være i fin form til neste uke, når jeg skal til Paris! Bestilte turen for lenge siden, og selv om det skjer mye nå så får jeg lov til å dra. Legene mine tror jeg vil ha godt av det, å kunne tenke på og oppleve litt annet (før helvete bryter løs..).

De siste dagene har det blitt litt snakk om at jeg har veldig mye spørsmål i forbindelse med transplantasjonen, og særlig spørsmål om smerter og risik…

Snø!

Bilde
Elise i faaaartaa :)

..og tanta prøvde seg også gitt!

Skjebnedagen

Jeg er fortsatt hjemme hos mamma siden jeg har feber som går opp og ned hele tida. Sånn har det vært hele jula, og i tillegg til at jeg sliter med noe feil i pusterøret, er jeg rimelig lei av den dårlige formen nå! Jeg er klar for å være feberfri og dra hjem til Sandvika. Har lyst til å begynne å pakke litt klær og kaste ting som skal kastes åssån før flyttinga. Christian har jo faktisk kasta alle bilbladene sine, så jeg skal kaste mine "jentesminkedilldall-blader" og da ;)

Ellers har jeg vært på riksen i dag, blodverdier og alt er fine, så er enda ikke godt å si hva som forårsaker denna feberen, men mulig det er et virus.
Det var også i dag jeg fikk vite at jeg skal bli beinmargstransplantert, og jeg kjenner at det sakte begynner å gå opp for meg.. Jeg er veldig redd, men jeg veit for lite om hva som kommer til å skje akkurat i mitt tilfelle, så jeg prøver å beholde roen inntil videre (det er lettere sagt enn gjort).
Neste mandag skal jeg vevstypes (finne ut hvordan type donor…

Ja, jeg blogger :)

Det hele begynte på høsten i 2006.
I en kortere periode hadde jeg følt meg veldig slapp og sliten, jeg ble andpusten av ingenting og lett svimmel. I helgene hendte det at jeg sov et døgn i strekk og var veldig slapp.
En dag på jobb var jeg så svimmel, og da jeg så meg i speilet, var jeg så blek at jeg knapt kunne gjenkjenne meg selv. Jeg ble sendt rett på legevakta.

Dette var den 19. oktober 2006, dagen jeg fikk vite at jeg har kreft.

Samme kveld ble jeg lagt inn på Rikshospitalet, der ble jeg i fire måneder for å få en induksjonsbehandling med cellegift.
Jeg skal ikke prøve å beskrive hvordan denne perioden var, enkleste forklaringen er vel; det var et reint helvete, og det var kvelder jeg håpet at jeg ikke skulle våkne dagen etter.

Etter induksjonsbehandlingen, var det over på vedlikeholdsbehandling. Nå skulle kreften holdes borte! Vedlikeholdsbehandlingen på akutt, lymfatisk leukemi (ALL) er på tre år, og nå har jeg snart fullført ett av de. Jeg får fortsatt en god del cellegift, og det …