Innlegg

Viser innlegg fra september, 2008

Et lite livstegn

Joda, jeg henger med enda, men jeg har det ikke helt godt om dagen.
Skal skrive mer når overskuddet kommer tilbake. I mellomtiden får jeg god hjelp fra Rikshospitalet.
Ta vare på dere selv!

Rotete greier

Det er på tide å få litt kontroll over sykdomsdelen av livet mitt igjen. Kontroll er noe jeg virkelig ikke har hatt de siste månedene. Egentlig begynte jeg å bli vant til detta nye livet, med mye medisiner, smerter og tanker. Jeg fant en måte å takle alt på. Det var jeg og kreften min, kreften som jeg var ganske sikker på at jeg "hadde under kontroll", jeg var sikker på at den skulle vekk!
Så kom januar 2008. Beinmargsprøvene mine er ikke så fine som de bør være, og transplantasjon blir ganske raskt bestemt som et nødvendig onde, for å fjerne siste rest av leukemi. Jeg mister plutselig all oversikt og all kontroll over følelser og behandlingen. Dette var nemlig en stor del av alt sammen, inntil da, å kunne lese journalene mine, følge med på blodprøvesvar, skrive ned hvordan jeg følte meg i den og den perioden i en syklus. Litt "selvforskning". Kontroll. Kreften skulle ihvertfall ikke ha den, så da måtte jeg i den grad jeg kunne, ta roret.
Jeg hadde bygd opp mange av …

Så var planen klar, på en måte..

Skrivelysten har ikke vært helt på topp i det siste, jeg har liksom hatt nok med alle tankene.
På torsdag var jeg på riksen og begynte ny syklus med diverse cellegift og kortison, da er jeg nå i syklus nummer sju av tretten (hver på tre mnd).
Så er det altså avgjort, det blir ikke transplantasjon nå. I steden blir jeg veldig tett fulgt opp, så vi heller har transplantasjonen i bakhånd om det skulle blusse opp noe mer kreft enn det er i beinmargen nå. Siden jeg er i høyrisikogruppen, har jeg større sjans enn de i standard risiko-gruppen til å få tilbakefall. Det er derfor jeg føler at egentlig ingen av disse valgene, transplantasjon eller ikke, er noen gode valg, men det er de eneste jeg har. Det tredje alternativet er et ikke-eksisterende, jeg har da ikke tenkt å gi meg så lett! Det er veldig mye vanskelige tanker rundt dette, for jeg veit at om tilbakefallet kommer, så kommer det fort. Jeg er selvfølgelig veldig redd for det, siden det kan være vanskelig å behandle, siden jeg da først …

Litt nytt

Har ikke vært helt klar for å skrive noe, men må jo nesten fortelle det jeg har fått vite. På mandag fikk jeg beskjed om at det ikke blir aktuelt å transplantere sånn det er nå, jeg fortsetter vedlikeholdsbehandlingen. Dette er fordi legene ikke vil ta sjansen på å "overbehandle" meg. Jeg veit ikke helt hva jeg synes om detta selv enda, akkurat nå føler jeg meg egentlig bare veldig utrygg. Skal på riksen i morgen og starte en ny syklus med cellgift og kortison + at jeg skal spørre og grave om alt mulig jeg lurer på angående avgjørelsen. Jeg håper de vil følge meg veldig tett framover med beinmargsprøver, for jeg er jo, naturlig nok, livredd for det tilbakefallet vi skal unngå.

:(

Det hadde ikke kommet noe svar på beinmargsprøven min i dag, så jeg har enda ikke fått "dommen" min.. Mer venting. Skjønner nå mer og mer at dette virkelig er et vanskelig tilfelle for legene. Det er ikke lett å vite hvilken behandling som er best for meg, i og med at det er ingen å sammenligne med. Jeg er visst den første de har kjørt så mange og så nøye undersøkelser av beinmargen på. Akkurat nå føler jeg meg som et håpløst tilfelle, og er ganske lei meg. Er så utrolig sliten av alt.
Kommer sterkere tilbake her seinere!

HYL

HUFF.. I morgen får jeg "dommen". Eller, ja.. Jeg er blitt altfor sikker på at det ikke blir transplantasjon. Er så sikker, at hjelpes meg om de sier at det blir..! Får svar på beinmargsprøven min og.. Blanda følelser i kveld? Ja. Spent? Ja.
I dag var jeg på kvinneklinikken på riksen, hos gynekologen (sånn til info). Æsj, det er noe drit. Men jeg måtte, fordi cellegiften har gjort at jeg har fått noen celleforandringer der også (det er jo kanskje ikke så rart, heter jo tross alt cellegift). Legene vil gjerne holde de litt under oppsyn, så det ikke utvikler seg til å bli noe tull.. Det holder med èn krefttype, takk.
Ellers føler jeg meg litt gal. Veit liksom ikke om jeg skal gråte eller le av følelsene jeg har for morgendagen. Prøver å legge meg til å sove, jeg..