Innlegg

Viser innlegg fra november, 2008

Virkelighetssjekk

I går trodde jeg egentlig litt at det tilbakefallet jeg frykter, hadde kommet. Legen ville ta en beinmargsprøve av meg, fordi det var jo litt rart at blodverdiene mine var så lave. Jeg spurte rett ut om det kunne bety at jeg hadde fått tilbakefall, men legen sa han ikke trodde det. Det var altså det de måtte sjekke, for det kunne være et varsel om at det var noe i gjære. Det er jo alltid en viss fare for tilbakefall, men i går så ble jeg faktisk litt redd. Det var rart å måtte ta beinmargsprøve når jeg egentlig "ikke skulle", og det var rart at blodverdiene mine ikke ville stige normalt.
Jeg var ganske anspent noen timer.
På ettermiddagen ringer legen og sier at verdiene er sakte på vei opp, og at beinmargen ellers er "fin". Ingen tegn til tilbakefall. Lettelse. For nå.

Hva skjer'a?

På torsdag var jeg en tur på riksen igjen, i håp om at jeg endelig kunne starte opp med cellegifta. Det er nå en goood stund siden jeg har tatt noe cellegiftpiller, så det begynner å "haste" litt med å sette igang igjen. Blodverdiene mine var enda ikke klare for det på torsdag, de hadde faktisk sunket enda mer, og det uten at jeg har tatt noen piller!(?) Hva skjer egentlig inni denna kroppen? Jeg har ihvertfall gitt opp å prøve å forstå det. Legen synes vel kanskje det var litt merkelig han også, men jeg fikk beskjed om å ikke tenke så mye på det og å komme tilbake på mandag (i morgen). Jeg håper virkelig jeg kan begynne igjen da. Snart er det ny beinmargsprøve også, denne gangen blir det litt (for) spennende.

Kreft er skummelt

I dag ringte gynekologen meg. De har fått svar på prøvene de tok når jeg var i narkose.

Æsj, jeg veit egentlig ikke helt åssen jeg skal forklare det liksom.. Det er funnet ganske mye celleforandringer, noe som enten kan komme av cellegifta, eller at det rett og slett er mer drit på gang her. De deler celleforandringene inn i tre grader, der den tredje graden er forstadiet til kreft. Jeg er på andre grad. Litt for mye, synes jeg. Det er egentlig ganske.. Urovekkende? Hm, jeg er ikke helt sikker enda, har ikke klart å tenke så mye på det. Det er vel den, ganske så menneskelige evnen til å skyve vanskelige ting unna, som "slår inn".

Planen er uansett å ikke gjøre noe med det nå, jeg blir innkalt til ny sjekk om tre måneder. Kanskje det da har gått tilbake av seg selv, det var nemlig mulig. Jeg kan ikke annet enn å satse på det. Holder da søren meg med èn kreftype.

Lavt immunforsvar

I går hadde jeg egentlig time på riksen klokka 10, men jeg måtte ringe å si at det var uaktuelt (:p), for billettene til Metallica sin andre konsert til sommeren gikk jo ut i salg klokka 9! Etter å ha blitt ganske svett i både ørene og hendene, klarte jeg endelig å komme igjennom til billettservice (blir jo helt stressa av de greiene der), så nå har jeg billetter til begge konsertene :D
Jeg fikk en ny time på riksen klokka 12.30, men kom ikke inn til legen før i 14-tida.. Var litt lei av å vente da. Etter at jeg ble lagt inn for et par uker siden, har jeg ikke tatt noe cellegift (huff, liker ikke det, er utrygt). Jeg hadde ikke nok "immunforsvar" til at jeg kunne fortsette, og i går skulle jeg egentlig begynne igjen. Ja, egentlig.. Blodverdiene mine er fortsatt for lave, virker som de har glemt seg bort litt, for de stiger så innmari sakte. På torsdag skal jeg inn igjen å sjekke om de har steget, da kan jeg forhåpentligvis begynne på gifta igjen. Uheldigvis er det den typen j…

Levende nålepute

Onsdag den 5. november fikk jeg feber. Jeg hadde følt meg litt "uggen" hele dagen, og på kvelden kom den snikende. Dagen etter ble jeg lagt inn på riksen, og der ble jeg til sist tirsdag. Heldigvis hadde jeg ikke mye smerter, men jeg hadde feber som var oppe i 41-komma-ettellerannet, så den var jo ganske høy! Jeg fikk litt blod, siden blodprosenten var lav og jeg fikk en hel haug med antibiotika og penicillin.
Om jeg hadde vært attraksjon på et sirkus, måtte det være fordi jeg er en levende nålepute. De stakkars årene mine er blitt så tynne og arrete, de sprekker bare jeg ser litt hardt på de. Jeg måtte ha flere venfloner, for de bare "hoppa ut" eller ødela åren de lå i + at siden jeg ikke har noe CVK (kateter som var operert inn i brystet, hadde det tidlig i behandlingen), så må jo alle blodprøver taes i armene. De er helt ødelagt de årene også, huff..og; AU. Det var igrunn det som var verst under denne innleggelsen, all stikkinga, for det var ikke så reint lite!
E…

SINNAMAREN

Jamen i helsikes, heite da.. Jeg hadde skrevet SÅ mye nå, åsså forsvant det idet jeg skulle publisere. (JADA, VEIT JEG SKAL SKRIVE DET I WORD FØRST!!) Haha, men søren eller.. Da får dere få en oppdatering litt seinere da, nå skal jeg nemlig en tur ut i det fine været, selvom det er ganske så kaldt! Brrr.. Kle godt på dere :)

Fra narkoserus til kattepus

Jeg var både spent og grua meg veldig i går, da jeg satt på venterommet på riksen. Borti gangen kom det noen sykepleiere som akkurat hadde starta en ny dag på jobb, hvorpå hun ene sukker; "ny dag, nye nederlag!". Jeg ser på mamma, og vi ler litt. Det hørtes jo veldig betryggende ut?! Heldigvis er vi ganske hardhuda blitt, så vi flirte egentlig bare, men jeg var ikke akkurat mindre nervøs ;)
Da jeg kom inn på operasjonsstua, viste det seg at det var akkurat denne sykepleieren som var en av de som skulle være med på inngrepet. Hun var jo egentlig råkoselig! Jeg fikk narkose, babla i ørska både før og etter (det er sånt jeg kommer på litt etter litt nå i etterkant, ganske festlig, haha). Etter at de fleste hadde fått høre om hvor urettferdig det er at jeg "ikke kunne ligge i narkose under hele den første, verste delen av kreftbehandlingen", "at jeg følte at jeg sovna på toget og at haka bare datt ned" og "jeg tror detta greiene funker fett jeg ass",…