Kortisonhat

Skrivelysten er ikke helt på topp om dagen, men jeg synes jeg bør oppdatere litt, kanskje? Prøver ihvertfall.

Det har vært en tung påske, og særlig går tankene mine til Christian som har mista en god venn. Thomas døde så altfor tidlig, og han vil etterlate et stort tomrom i mange hjerter. Den gutten var utrolig lett å bli glad i. Vi savner deg, Thomas.



På onsdag var jeg inne på riksen og fikk cellegift intravenøst, to forskjellige kurer, ingen av de spesielt snille med formen. En uke før det begynte jeg også på tre uker med kortisonpiller, det verste som kan puttes i min kropp noensinne, innbiller jeg meg. Det er et evig hat!
Kortisonen har endel utrolig plagsomme bivirkninger, bla. depresjon, økt matlyst, dårlig søvn, humørsvigninger, slapphet og oppstemthet på en gang. Ja, you name it. Jeg får alle.

Det verste er depresjonene.

Både humøret og formen har vært ganske langt nede etter jeg ble dårlig i jula, jeg fikk liksom aldri "jobba" meg opp igjen til der jeg var. Da jeg i tillegg fikk vite at jeg må beinmargstransplanteres, så ble det egentlig bare nok en knekk. Skulle alt gå feil vei nå? Jeg trodde jo jeg hadde peila ut rett kurs; tre år med behandling, schmækk-schmækk, kreftfri for alltid.

Å begynne på kortison i en sånn periode er altså ikke helt godt, så jeg kan ikke si jeg har det så lett for tida... og det synes jeg igrunn at er like greit jeg sier til de som lurer. Mulig enkelte synes jeg klager fælt, men det er virkelig ingen dans på roser å ha kreft.

Videre framover så er det en ny dose med cellegift til torsdag, da skal jeg ha en kur på ca halvannen time. Jeg mener å huske at jeg ikke pleier å kjenne så veldig mye til den, så jeg går for det nå og! Forventer også å få en innkalling til tannlege snart, så jeg får trekt dissa tennene så de rekker å gro litt før jeg legges inn. Nesten så jeg ser fram til det..?!



Nyt de siste påskedagene, folkens. Ta vare på hverandre, legg merke til positive ting i hverdagen :)