onsdag 29. oktober 2008

Ny ting som skal testes

For en stund siden tror jeg at jeg skrev at jeg måtte ta noen celleprøver, hos gynekologen på riksen. Jeg fikk en innkallelse til ny time, de skal ta en biopsi og noe de kaller utskrapning. I går var den timen, men det var så vondt at det ble umulig å gjennomføre (au). Så nå skal jeg altså bli nok en erfaring rikere, på førstkommende fredag skal jeg i narkose, så de får gjennomført undersøkelsen. Hah, alt skal visst prøves her i gård'n! Jeg har aldri hatt narkose før, så er ganske spent på det. Men etter hva jeg har hørt, så er det egentlig bare ganske behagelig? Noen som har noen erfaring med dette? :)

Ellers er formen "grei" om dagen, det går verken bra eller dårlig, liksom. Jeg er mye trøtt og slapp, så jeg trenger mye hvile og ro.
Etter den lille "utskeielsen" min til fredagen, er jeg forhåpentligvis så oppegående at jeg skal på Halloweenparty, så det driver jeg å lader opp til nå! Det er ungdomsgruppa i Kreftforeningen som arrangerer, og jeg har gleda meg så lenge nå, at jeg håper virkelig jeg orker :)

torsdag 23. oktober 2008

Metallica


Se hva jeg fikk i posten :D

En bok verdt å lese

Jeg holder på å lese en bok jeg fikk av mamma, nå mens jeg har vært dårlig. Allerede før jeg er ferdig med den, vil jeg av hele mitt hjerte anbefale denne boka! Det er, til tider, som å lese om meg selv. Innimellom får jeg en skikkelig aha-opplevelse, for forfatteren klarer å sette ord på de følelsene jeg aldri har klart å forstå. "Det er dèt jeg føler, ja!"

Boken er skrevet av Anbjørg Sætre Håtun, og den heter Livslyst - Om å møte og mestre motgang.

Takk til forfatteren og takk til mamma! :)

mandag 20. oktober 2008

Gabriellas Sång

Det är nu som livet är mitt
Jag har fått en stund här på jorden
Och min längtan har fört mig hit
Det jag saknat och det jag fått

Det är ändå vägen jag valt
Min förtröstan långt bort om orden
Som har visat en liten bit
Av den himmel jag aldrig nått

Jag vill känna att jag lever
All den tid jag har ska jag leva som jag vill
Jag vill känna att jag lever
Veta att jag räcker till

Jag har aldrig glömt vem jag var
Jag har bara låtit det sova
Kanske hade jag inget val
Bara viljan att finnas kvar

Jag vill leva lycklig
För att jag är jag
Kunna vara stark och fri
Se hur natten går mot dag

Jag är här
Och mitt liv är bara mitt
Och den himmel jag trodde fanns
Ska jag hitta där nånstans

Jag vill känna att jag levt mitt liv

Hei!

Jeg veit ikke helt hvor jeg skal begynne egentlig, det har skjedd så mye.

Det har vært, og er i grunn fortsatt, en rimelig tøff periode. Jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke har klart å oppdatere her, men jeg har faktisk vært så sliten og ”kaotisk” i hue, at jeg ikke engang klarte å svare på tekstmeldinger fra nære venner.

Det er ikke til å legge skjul på at det siste halvåret har vært veldig tungt psykisk, nå kommer reaksjonene. Jeg ”har fått” en depresjon, en sorgreaksjon på ”alt” nå. Det var forferdelig skummelt å oppleve at jeg faktisk hadde et ønske om å gi opp. Jeg fikk tanker om å ikke ta pillene mine, og at det i så fall hadde vært greit om jeg ikke våkna dagen etter. Utrolig skremmende, for det er ikke likt meg i det hele tatt. Jeg skjønte at jeg trengte hjelp.

..og hjelp fikk jeg! Hadde lange samtaler med familie, og fikk veldig god hjelp på riksen. Leger og sykepleiere forklarte at DETTE ER NORMALT, noe jeg virkelig trengte å høre i den situasjonen jeg var i. Antakelig, etter det halvåret med et helt uvirkelig liv, får jeg nå reaksjoner på hele sykdomsprosessen. Alt fra urettferdigheten med å bli syk, redselen for å dø og usikkerheten rundt transplantasjon, eller ikke. Begge alternativene var skremmende, og nå skal jeg lære meg å leve med tanken på å ikke bli transplantert, før eventuelt tilbakefall.

Ellers har det også vært en del andre forandringer i livet mitt, skal ikke gå så veldig inn på det her, men jeg kan jo nevne at jeg har flytta, har blitt Drammenser! Det skal nok bli bra, og er ett skritt i retningen mot å bli frisk. Jeg har skjønt, etter hvert, at det er ikke bare medisinene som skal gjøre meg frisk; det er ganske avgjørende hvordan jeg har det inni meg også.

Da jeg endelig hadde kommet inn i ny leilighet (med masse pakke- og bærehjelp fra familien, tusen takk!), ble jeg dårlig. Typisk! Det virker som om kroppen min tåler cellegifta dårligere og dårligere, bivirkningene blir bare verre og verre. Ifølge legen pleier pasienter å bli bedre ettersom tida går i vedlikeholdsbehandlingen, men med meg er det motsatt. At jeg skal være en så vanskelig pasient da?! Jeg føler verden går meg litt i mot, en ting er jo å få kreft, men at det skal være så mange utfordringer i tillegg er slitsomt. Høyrisiko, kanskje transplantasjon, blir dårligere i stedet for bedre og beinmargsprøver som viser ting man egentlig ikke kan se til vanlig. Huff, det er greit å være litt spesiell, men dette er ikke den rette situasjonen å være det i.

Så nå har jeg liggi her da, på sofaen, rett ut i en drøy uke. Var en liten tur tilbake i rullestolen, til og med. Morfin var min beste venn, og nå har jeg abstinenser! (Skal sies at de begynner å gi seg nå). Smertene har endelig sluppet taket, og jeg ser lysere på dagene framover. Endelig skal jeg ”bo meg inn” i den nye leiligheten litt, se den fra en annen vinkel enn fra sofaen, i hvert fall ;)

Hodet er fortsatt slitent, og det er mye som skal bearbeides. Synes det er utrolig deilig å bare være alene nå, bare meg og mitt.
I går var det to år siden jeg fikk diagnosen, det er også litt tankevekkende. Har tida egentlig gått fort, eller sakte? Jeg får ikke helt bestemt meg for det.

Jeg vil gjerne takke for alle kommentarer jeg har fått i det siste, her på bloggen. Hver og en betyr så utrolig mye, og gir meg styrke til å kjempe videre. Tusen, tusen takk! Mulig jeg har sagt det før, men dere er virkelig gull verdt! Jeg setter kjempepris på at dere skriver noen ord!

Dette er en litt sånn grov oppdatering, men dere får i hvert fall et lite innblikk i hva som egentlig har skjedd i det siste. Oppdateringene skal forresten komme oftere nå, jeg har nemlig tenkt at formen skal bli bedre framover, så det så :)

Peace out!