Kaos

Yaaaj, da har vi flyttet inn i ny leilighet, og det er blitt veldig fint etter oppussing! :) Det er derimot en (goood) del rot der, esker og surr som ikke er pakket ut, men det kommer seg nok etterhvert!

Jeg har vært innmari sliten i det siste, hodet orker ikke så mye mer, og det hjelper ikke så mye med flytting og tanker om transplantasjonen hele tiden da. Nå skal jeg legge fra meg dette med flyttinga litt, skal glede meg mer over det siden, når jeg tør, og kanskje jeg ser at jeg faktisk har et liv etter alt detta som skal skje og.. (Jeg er nemlig ikke så sikker på det enda). Leger: Jeg er åpen for å bli overbevist om at jeg har det :)

Mye hadde selvfølgelig vært enklere om noen kunne gitt meg en garanti på livet mitt, men sånn er det altså ikke. Hadde legene sagt til meg og mine at dette kommer til å gå kjempefint, og det IKKE gjør det, så er jo det en ganske uheldig situasjon for både leger og pårørende.

Det er nå flere donorer som er aktuelle for meg. Altså, det er ikke sikkert.. Men vi håper at en av disse skal være den "perfekte match", perfekt, perfekt, perfekt!(!!!!!)
På førstkommende mandag og tirsdag skal jeg til utredning for transplantasjon på riksen, det blir veldig spennende. Jeg tror og håper (litt usikker på det siste..), at jeg vil få mer informasjon om når alt detta skal skje, samtidig som jeg får en grundig sjekk fra topp til tå, utvendig og innvendig, om jeg virkelig tåler å gjennomgå en transplantasjon.

Dette er egentlig altfor spennende.

Jeg føler at jeg gambler på høyt nivå nå..

Angående leiligheten og dette med flytting, så er jo det selvfølgelig veldig morro alt det der. Eller, det skulle jo vært! For jeg klarer ikke helt å glede meg over det, ikke sånn som jeg burde. Alle dissa greiene overskygger alt. Jeg gleder meg veldig på Christian sine vegne da, det skal sies.. Må jo være deilig å eie sitt eget sted, og føle at en betaler på noe som er sitt! :) Apropos; "må jo være deilig...", jeg blir hører så ofte "åå, her får dere det fint" eller "her må det jo være deilig å få bo!". Veit at alt det der er kjempegodt ment og at dere virkelig ønsker det for oss.. Jeg klarer bare ikke helt å "ta det i mot" sånn jeg burde, så ikke bli skuffa om jeg er litt lite entusiastisk! Det er nok vanskelig å forestille seg, men i hodet mitt durer det bare tanker om kreft, overlevelse, død, usikkerhet og redsel nå for tiden.

Jævla kreften og smertene.. Det skulle jo aldri skjedd i det hele tatt, men hadde jeg satt like stor pris på alt jeg hadde uten å oppleve detta da?

Mulig jeg virker mye negativ, og det er jeg nok også.. Men dere skal bare vite at når det gjelder så kommer både sinne, bitterheten og redselen til å bli noe helt annet; KAMPVILJE!

Bring it!