Slow motion

Kortisonkurene blir bare tyngre og tyngre for hver gang nå. Humøret svinger, smilet sitter løst, gråten enda løsere.

Dagene går jo, på sett og vis, men sakte. Sliter litt med å fylle tida, hva skal jeg ta meg til liksom? Jeg er mye aleine, og heldigvis trives jeg i mitt eget selskap, men kjenner at følelsen av å være ensom ikke er langt unna. Ikke det at jeg ikke har folk rundt meg, for det har jeg jo. Jeg har muligheten til å dra på besøk, dra ut å møte noen, men jeg veit liksom ikke helt hva jeg "trenger" om dagen.. Skulle ønske formen kunne tillate meg til å ta ting litt mer på sparket, bare finne på noe gøy, nå med en gang! Istedet så må ting liksom planlegges litt, tilrettelegges, og da blir det lett litt mye mas og tiltak å få gjennomført.

Ensomfølelsen er noe som er utrolig vondt oppi alt detta her, følelsen av å stå alene. Jeg er klar over at jeg ikke gjør det, sykdommen berører de rundt meg også, de ble jo nesten litt "syke" de også, den dagen jeg fikk diagnosen. Uansett, det å være den "som har det inni seg" blir jo noe helt spesielt. Uvirkelig. For mange helt umulig å sette seg inn i.

Det er rart å lese blader om personer med kreft, se noe om det på tv osv., for der og da dreier det seg ikke om meg. Det er jo noen andre, stakkars. Helt til virkelighetssjekken kommer da, og noen ganger kommer den som en steikepanne mot tinningen.

Som sagt, jeg veit ikke helt hva jeg "trenger" og ønsker om dagen. Det er sikkert veldig slitsomt å vite hva man skal gjøre med meg, hehe.. Men jeg er åpen for det meste, bare vær litt tålmodig med meg :D

Jeg håper at det blir litt bedre vær snart, og at jeg får litt mer ork til å dra ut å ha det gøy med noen. Jeg trenger kanskje at noen bare tar litt tak i meg, og sier DET skal vi på den og den dagen? Ikke veit jeg akkurat nå, men noen ganger er det deilig å tenke den tanken.. Så får man heller bare ta litt forebehold i forbindelse med formen, til en litt lei kreftpasient.