Kortison og kaniner

Bildene under er fra diverse "aktiviteter" i sommer. Jeg er ganske lite dreven på å legge ut bilder og tekst sammen, så da ble det sånn..

Det er ikke bare-bare å skulle legge til rette for en transplantasjon, det er mye logistikk. Først i dag fikk jeg den endelige bekreftelsen på at alt er klart, og søndag legges jeg inn på riksen.

Egentlig skulle forbehandlingen være mildere og "snillere" denne gangen, det var en sikker sak, helt fram til sist onsdag. Margen min viser seg å være overraskende sterk, og de nøytrofile holder seg høyt i verdi, uten injeksjoner av stimulerende sprøyter. Jeg kan ikke risikere at det går galt igjen, at margen min ikke dør, så det er bestemt en sterkere form for forbehandling.
På en måte er det "trygt", men inni kroppen min skriker alle følelser i mot, og innerst inne er jeg livredd for å dø. Livredd for å ikke tåle mer gift.

Når jeg ankommer riksen på søndag, settes det i gang med cellegift med det samme. Jeg skal få en type som jeg aldri har fått før, i tillegg til en som jeg også fikk ved forrige transplantasjon. Dette pågår i noen dager, og når det nærmer seg transplantasjonen skal jeg ha noen drøye doser med noe som kalles kaninserum (!), som visstnok skal "rydde unna" den gamle beinmargen. Det siste er noe nytt og skremmende, synes jeg, og jeg kan muligens bli veldig syk.
I forbehandlingen er det et lass med andre medisiner i tillegg til cellegift, for eksempel kortison, og det svartner litt inni meg bare av å vite det.

Torsdag skal jeg til Radiumhospitalet og helkroppbestråles, 20 minutter på hver side, det er også en ny opplevelse. Fredag den 6. blir det transplantasjon, ca. klokken 15.00.

Jeg burde vel kanskje skrive noe om hva jeg føler åssån nå, men jeg er så innmari tom. Alt jeg gjør går av seg selv, på autopilot, adrenalin. Jeg veit ikke..den eneste sikre følelsen jeg kjenner på er redsel, jeg er forferdelig redd nå.

Jeg vil ikke mistes..