Skikkli' egotripp-innlegg, med løfter om at bloggen så absolutt lever

Jeg veit ikke helt hva som er unnskyldningen for at jeg ikke har skrivi noe her i det siste, men jeg skal prøve å finne på en god en. Hehe.
Uansett, jeg har virkelig dårlig samvittighet for at det går så lang tid mellom hver oppdatering. Jeg føler at jeg skylder dere å fortelle hva som skjer i livet mitt etter alle tilbakemeldinger, gode ord og tanker dere har sendt og delt med meg. Det har betydd og betyr veldig, veldig mye for meg. Jeg mener at mye av det dere har bidratt med, er grunner til at jeg faktisk sitter her i dag.

..jeg har ikke tenkt til å slutte å skrive, det bare går litt treigere. Jeg lover at "intet nytt er godt nytt", også håper jeg at jeg kan fortelle litt om hva som skjer i livet mitt, når jeg har skrivelyst.

For å være helt ærlig har jeg blitt så utrolig lei av kreft og sykdom. Jeg trenger en pause, men jeg kommer garantert til å ville ta opp arbeidet med Ungdomsgruppa og andre relaterte ting igjen. Etter anbefalinger fra legene mine har jeg sett meg nødt til å "skygge banen" litt når det gjelder kreft. Jeg har opplevd og sett nok av det, nå er det tid for å fokusere på noe annet en stund. Dette er også en av grunnene til at bloggen dessverre har blitt nedprioritert i det siste.

Det er en helt ny tilværelse jeg prøver å vende meg til nå, her er noen hint om min nye hverdag;

-bor alene
-er kreftfri og prøver å lære meg hvordan dèt er
-begynner såvidt å orke å ta opp kontakten med venner og familie som jeg omtrent har "blokka ut" de siste årene, jeg er sakte på vei ut av "hiet"
-kjenner at jeg orker litt mer dag for dag, men sliter med å finne balansen mellom aktivitet og hvile
-kjenner at redselen for akkurat "nå" slipper taket, det er derimot fortsatt vanskelig å tenke framover
-jeg tar kun tre typer medisiner, bare èn av disse er livsnødvendig
-får migreneanfall fra h**vete når jeg tråkker litt feil og overanstrenger meg
-krykka mi veit jeg ikke engang hvor er
-fryser lett (egentlig hele tiden), og det er litt flaut å være den som må få "ekstraservice" med varmeovn og ullsokker på eventuelle besøk hos andre
-ja, for jeg orker kanskje å dra på besøk en time eller to, hvis det er den rette dagen og formen tillater det
-det er vanskelig å forutse dagsformen, men sånn har det vært lenge. Nå går det mer på at jeg forventer at den bare blir bedre, for det skal den jo, det går bare ikke fort nok!
-jeg skjønner at tålmodighetsprøven er langt fra over, den har faktisk såvidt begynt
-dette blir den første julen på flere år, forhåpentligvis, uten Riksen-besøk, sår i munnen eller å måtte være neddopa
-er nå så frisk at jeg kan skrape is av bilen..
..og jeg kan gjerne skrape is og fryse fingrene av meg hver vinter de neste 50 årene, så lenge jeg slipper å være syk.

Jeg synes det er litt skummelt å "si det høyt", redd for at det skal komme å bite meg i ræva (eh..huff, tror dere skjønner hva jeg mener), men fy flate; jeg har faktisk overlevd over fire år med heftige, HEFTIGE, konstante cellegiftkurer, mange forferdelige bivirkninger, en mislykket beinmargstransplantasjon, serumer og helkroppsstrålinger, dødelige bakterier og infeksjoner.
Løsningen, og toppen av hele kransekaka; en siste transplantasjon, GVHD, litt mer bakterier og infeksjoner..og hei, her er jeg. Nå går det faktisk rette veien.

MEG, FTW!

En liten ting sånn på tampen.. Når jeg har vært på mitt dårligste har jeg flere ganger ønska og høre på "musikken min". Jeg er jo veldig glad i musikk og finner mye trøst og styrke i gode tekster (les: Bruce'rn og Metallica bl.a). Derfor har skuffelsen vært stor når jeg har følt at sykdommen min på en måte har klart å "ta fra meg musikken", i perioder. Det har faktisk bare vært vondt og trist å høre på de sangene jeg er så glad i.
Men ja, til tingen på tampen; jeg har nå fått tilbake gleden og finner igjen masse musikk jeg har savna! Det er superdigg å guffe gamle Metallicalåter og gaule til tekstene igjen! Nå må bare lever'n se å bli frisk, så kan jeg ta en kald pils ved siden av :D