http://www.youtube.com/watch?v=YCblGxZZX6Y
..lukkede øyne, høy lyd. Forsvinne, ikke eksistere. Bare for litt..
2018:
Obs:
For en del år siden ble jeg alvorlig syk, og det er det denne bloggen har handlet om - leukemien og meg. Jeg ble friskmeldt i 2015, og på tross av flere senskader som preger meg og livet mitt, har jeg det heldigvis (mest) fint i dag :)
Bloggen min blir liggende her, både for min egen del, og kanskje for din? Er det noe du lurer på, eller bare vil si hei, kontakt meg gjerne på mail:
marensofie86@hotmail.com
mandag 11. januar 2010
Jeg er lei nåå..
En del faller vackert
En del faller hårt
En del faller alltid, alltid ner i hål
En del hittar inget
En del de hittar allt
En del hittar bara, sån't som inte räknas allt
Jag vet du lever i mitt bland
Fast mitt i ingenstans
Mitt i allt det där, du försöker ge ett namn
Jag vet du odlar vingar
För din hud har blivit för trång
Jag vet at du försöker, flyga bort nånstans med dom
Jag vet att du ser bilder, i ditt hovud som gör ont
Jag vet att du ser bilder, men skit i allting sån't
Jag vet du klättrar väggar, som du inte trodde fanns
Just när du trodde allting, hade fallit ner på plats
En del plockar vingar, från ängler som de mött
En del plockar sine, från insekter som dött
En del lar sig ljuga, en del de blir soldat
Men vem av dem är du, vem av dem är du idag?
Men det här är inget sån't
Det här är inget sånt
Det här är inget neråtsång som du skal bry dig om
En del faller hårt
En del faller alltid, alltid ner i hål
En del hittar inget
En del de hittar allt
En del hittar bara, sån't som inte räknas allt
Jag vet du lever i mitt bland
Fast mitt i ingenstans
Mitt i allt det där, du försöker ge ett namn
Jag vet du odlar vingar
För din hud har blivit för trång
Jag vet at du försöker, flyga bort nånstans med dom
Jag vet att du ser bilder, i ditt hovud som gör ont
Jag vet att du ser bilder, men skit i allting sån't
Jag vet du klättrar väggar, som du inte trodde fanns
Just när du trodde allting, hade fallit ner på plats
En del plockar vingar, från ängler som de mött
En del plockar sine, från insekter som dött
En del lar sig ljuga, en del de blir soldat
Men vem av dem är du, vem av dem är du idag?
Men det här är inget sån't
Det här är inget sånt
Det här är inget neråtsång som du skal bry dig om
tirsdag 22. desember 2009
It's the most wonderful time of the year
Hvis det i det hele tatt skal bli et innlegg før jul, får jeg ta det nå. Har et kort øyeblikk av "klarhet" mellom inntakene av smertestillende. Om jeg har vondt? Ja, og ja, jeg er dårlig.
Det er visst straks jul, jeg er ikke helt innstilt på det, men den kommer jo uansett. Jeg kan ihvertfall trøste meg med at det alltid er mye å se på på tv'n da.
Jeg er dårlig nå, så jeg skal få mange fine julefeiringer seinere i livet.
Ønsker dere alle en ordentlig god jul! Ta godt vare på hverandre :)
Det er visst straks jul, jeg er ikke helt innstilt på det, men den kommer jo uansett. Jeg kan ihvertfall trøste meg med at det alltid er mye å se på på tv'n da.
Jeg er dårlig nå, så jeg skal få mange fine julefeiringer seinere i livet.
Ønsker dere alle en ordentlig god jul! Ta godt vare på hverandre :)
mandag 14. desember 2009
The itchy & scratchy show
I går fikk jeg en sms hvor det var spørsmål om skrivehånda hadde dovnet bort. Hehe. Det kan kanskje virke sånn, men det er ikke helt sant; skrivehånda er nemlig opptatt med andre ting, som for eksempel å klø!
(Takk for omtanken, forresten!) :)
Da jeg våkna i går hadde jeg en stikkende og kløende følelse i hele kroppen. Det kjentes litt ut som jeg hadde dårlig blodsirkulasjon, så jeg tenkte at det ville gå over bare jeg kom litt "i gang". Jeg tusla ut en tur, dusja når jeg kom inn, men da..da satt det skikkelig i gang.
Fra å være litt komisk ("hah, enda en ny bivirkning"), ble det etterhvert panisk. Det er virkelig ikke noe ålreit å klø som besatt over hele kroppen, og ihvertfall ikke når medisinene som skulle hjelpe, ikke gjør noen som helst forskjell.
I hele natt har jeg liggi og klødd, banna og irritert meg over at jeg klipte av meg de lange neglene i forrige uke.
Heldigvis hadde jeg time på riksen i dag, og de fikk ganske klar beskjed om at jeg nekta å dra hjem før de fant noe som hjalp (veit ikke helt hvordan jeg skal tolke at de fikk skikkelig fart på seg da, liker de ikke å ha meg der, kanskje? Haha, neida). Etter litt testing av diverse "kløpiller" og angstdempende greier, var det Eurax som gjorde susen.. Det enkle er ofte det beste.
Nå sitter jeg godt innpakka i et tjukt lag med Eurax, en joggedress som skal i vaska så fort "smørekuren" er ferdig, dyna, puta og pc'n. Varmt.
Det klør enda, men jeg føler heldigvis ikke trang til å kjøre hodet overdrevent hardt i murveggen lenger..
Sånn ellers har ikke formen vært noe særlig den siste uka. Sofaen og fjernkontrollen er velbrukte gjenstander, kjekt at det er VM!
Jeg satser på å være litt bedre nærmere jul, selv om det kanskje ikke er helt sannsynlig..
..men det er alltid lov å håpe :)
(Takk for omtanken, forresten!) :)
Da jeg våkna i går hadde jeg en stikkende og kløende følelse i hele kroppen. Det kjentes litt ut som jeg hadde dårlig blodsirkulasjon, så jeg tenkte at det ville gå over bare jeg kom litt "i gang". Jeg tusla ut en tur, dusja når jeg kom inn, men da..da satt det skikkelig i gang.
Fra å være litt komisk ("hah, enda en ny bivirkning"), ble det etterhvert panisk. Det er virkelig ikke noe ålreit å klø som besatt over hele kroppen, og ihvertfall ikke når medisinene som skulle hjelpe, ikke gjør noen som helst forskjell.
I hele natt har jeg liggi og klødd, banna og irritert meg over at jeg klipte av meg de lange neglene i forrige uke.
Heldigvis hadde jeg time på riksen i dag, og de fikk ganske klar beskjed om at jeg nekta å dra hjem før de fant noe som hjalp (veit ikke helt hvordan jeg skal tolke at de fikk skikkelig fart på seg da, liker de ikke å ha meg der, kanskje? Haha, neida). Etter litt testing av diverse "kløpiller" og angstdempende greier, var det Eurax som gjorde susen.. Det enkle er ofte det beste.
Nå sitter jeg godt innpakka i et tjukt lag med Eurax, en joggedress som skal i vaska så fort "smørekuren" er ferdig, dyna, puta og pc'n. Varmt.
Det klør enda, men jeg føler heldigvis ikke trang til å kjøre hodet overdrevent hardt i murveggen lenger..
Sånn ellers har ikke formen vært noe særlig den siste uka. Sofaen og fjernkontrollen er velbrukte gjenstander, kjekt at det er VM!
Jeg satser på å være litt bedre nærmere jul, selv om det kanskje ikke er helt sannsynlig..
..men det er alltid lov å håpe :)
mandag 7. desember 2009
Livet er det som skjer mens du planlegger noe annet
Det har blitt mye tanker de siste dagene. Jeg dytter automatisk flere av de litt unna, tror det er en slags "takle-mekanisme" jeg har utvikla de siste årene. Hvis jeg lar de slippe ordentlig inn, er jeg nemlig ikke sikker på om jeg egentlig takler verken de eller virkeligheten..
Selv etter noen reale doser med gift, ganske mye større enn vanlig, er fortsatt blodverdiene mine for høye. Hvorfor veit jeg ikke, men jeg er egentlig ikke så bekymra. Det som er kjipt er at større doser med cellegift, betyr mer plager og bivirkninger. Jeg er så innmari sliten og trøtt hele tida. Det er jo heldigvis ikke vondt, men det er en sånn ubeskrivelig måte å være sliten på.. Utmatta.
Jeg trodde egentlig at jeg hadde fått kontroll på det, men nå merker jeg at det er veldig vanskelig å finne balansen mellom hvile og aktivitet igjen. Det er nesten ingenting som skal til før jeg trenger ro og hvile, men samtidig har jeg som regel ork til å gjøre det jeg vil eller burde. Da er det ikke så lett å skulle bestemme om det jeg vil/burde gjøre, faktisk er verdt å gjennomføre, enten det er noe lysbetont eller noe "kjedelig". Kommer jeg til å måtte "melde meg ut" hele neste dag, liksom? Jeg veit aldri, det er så uforutsigbart.
I dag var jeg på riksen. Det blir litt prat om tanker og livet, det å leve.
De som jobber med kreftsyke har nok sett såpass at de evner å sette pris på livet på en helt spesiell måte. Vi snakker om hvor viktig det er å leve i nuet. Ja, det er en klisjè, en kunst, men også veldig, veldig sant.
En kan ikke leve verken i framtid eller fortid. Vi er, akkurat nå.
Alle disse dager som kom og gikk, ikke visste jeg at de var selve livet
Selv etter noen reale doser med gift, ganske mye større enn vanlig, er fortsatt blodverdiene mine for høye. Hvorfor veit jeg ikke, men jeg er egentlig ikke så bekymra. Det som er kjipt er at større doser med cellegift, betyr mer plager og bivirkninger. Jeg er så innmari sliten og trøtt hele tida. Det er jo heldigvis ikke vondt, men det er en sånn ubeskrivelig måte å være sliten på.. Utmatta.
Jeg trodde egentlig at jeg hadde fått kontroll på det, men nå merker jeg at det er veldig vanskelig å finne balansen mellom hvile og aktivitet igjen. Det er nesten ingenting som skal til før jeg trenger ro og hvile, men samtidig har jeg som regel ork til å gjøre det jeg vil eller burde. Da er det ikke så lett å skulle bestemme om det jeg vil/burde gjøre, faktisk er verdt å gjennomføre, enten det er noe lysbetont eller noe "kjedelig". Kommer jeg til å måtte "melde meg ut" hele neste dag, liksom? Jeg veit aldri, det er så uforutsigbart.
I dag var jeg på riksen. Det blir litt prat om tanker og livet, det å leve.
De som jobber med kreftsyke har nok sett såpass at de evner å sette pris på livet på en helt spesiell måte. Vi snakker om hvor viktig det er å leve i nuet. Ja, det er en klisjè, en kunst, men også veldig, veldig sant.
En kan ikke leve verken i framtid eller fortid. Vi er, akkurat nå.
Alle disse dager som kom og gikk, ikke visste jeg at de var selve livet
Abonner på:
Innlegg (Atom)