2018:

Obs:

For en del år siden ble jeg alvorlig syk, og det er det denne bloggen har handlet om - leukemien og meg. Jeg ble friskmeldt i 2015, og på tross av flere senskader som preger meg og livet mitt, har jeg det heldigvis (mest) fint i dag :)

Bloggen min blir liggende her, både for min egen del, og kanskje for din? Er det noe du lurer på, eller bare vil si hei, kontakt meg gjerne på mail:

marensofie86@hotmail.com


søndag 10. februar 2008

På liv og død

Ettersom jeg alltid har vært interessert i tegning og maling, har jeg ofte hatt mye med kontraster å gjøre.
I det siste har kontrastene blitt litt for store for min del. Jeg snakker om den største av alle; kontrasten mellom liv og død.

Det har blitt for mye for meg nå, jeg kjenner at nå er det nok, begeret er fullt.

På torsdag døde Bernt. Han døde av samme diagnose som jeg har, det er skremmende.

I dag har jeg vært på fest for å feire Ina. Hun er friskmeldt fra samme diagnose som jeg har, det er utrolig godt å vite.

Kontrastene er for store.

For å være dønn ærlig, så er jeg sliten nå. Sliten av dagen, medisinene, men mest av alt er jeg sliten av situasjonen min. Sliten er igrunn en veldig underdrivelse, for jeg er drittlei. Drittlei av å være livredd. For jeg er det, konstant livredd.

Det er funnet "potensielle donorer" til meg. Det vil si at det er funnet noen med likheter til min vevstype, de blir undersøkt grundig videre før de kaller det en "match". Det begynner å skje ting nå, men jeg veit ikke om jeg er klar. Jeg trodde jeg var det, men som sagt, begeret er fullt. Jeg er redd. Jeg vil ha garantier som ingen kan gi.

2 kommentarer:

  1. Jeg er så utrolig trist for at du skal behøve å oppleve dette, Maren-Sofie-min. Det verste er at det er umulig å trygge deg i denne situasjonen. Jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne gi deg de garantiene du vil ha!!!!!!!!!!

    Fra en litt handlingslammet storesøs som håper en torsdagkaffe kan gi deg litt glede :-) Glad i deg!!!

    SvarSlett
  2. Huffa:S Gjorde vondt i hjertet å lese dette Maren... Men å sette ord på hva du føler og tenker er bra! Og viktig å få det ut. Jeg setter pris på at du er ærlig og ikke legger skjul på noe. Skulle gjerne gjort alt for at du ble frisk uten medisiner og transplantasjon, men det får jeg ikke til:( Men er her uansett om du vil prate, gråte, skrike. Det som kan lette litt på trykket er jeg villig til å gjøre! Og jeg mener fortsatt du er den tøffeste jeg kjenner!! Stå på! Ikke lang vei igjen nå! :D:D:D:D

    SvarSlett