SNØRRFRUSTRASJON

På tirsdag var det årsmøte i Ungdomsgruppa i kreftforeningen (UG). Jeg har faktisk fått en plass i styret, så det skal bli spennende framover! Da har jeg litt å holde på med også :)

Ellers har det, formmessig, ikke skjedd så mye de siste dagene. Jeg er litt mindre tett i hue etter bihulebetennelsen, og det er ganske så ålreit. "Litt" lei av å føle jeg snakker i blikkboks.

Noe som er plagsomt, som en skulle tro kommer av en forkjølelse, er at jeg konstant snørrer (sånn til, litt vel generøs, informasjon). Det kommer dessverre ikke av noen forkjølelse, for da hadde det jo gjerne gitt seg når den gikk over, men det er cellegifta som gjør det. Det har vært sånn helt siden jeg begynte på vedlikeholdsbehandlinga, men det er i de seineste månedene jeg virkelig har tenkt over det, og begynt å irritere meg. UTROLIG PLAGSOMT! Her snakker vi snyting på høyt nivå! For eksempel ved hver tiende meter jeg går, enten det er ute eller inne. Når jeg spiser må jeg stadig ta "snytepause", og om det i tillegg er sterk mat (les; jeg synes alt er sterkt pga. munnsårheten), eller noe varmt å drikke, er jeg dømt til å måtte sitte med papiret under nesa. Hvor lekkert er ikke det, liksom?

Men.. Ja, det er i det minste èn bivirkning til å leve med. I motsetning til andre ting som stadig "testes" ut.