torsdag 20. august 2009

Bill.mrk. "Tøff i pysjamas"

Jeg er tøffest om kvelden! Det har jeg sagt før, tror jeg. Med det mener jeg at jeg er "svær i kjeften" med meg selv..og med det mener jeg at jeg da lettere tenker at det og det skal jeg skrive litt om i bloggen, selv om jeg kanskje utleverer meg selv litt vel mye ved å gjøre det. Sånn var jeg i går kveld. Tøff.
Det er mye, veldig mye, som ikke kommer fram i bloggen min av tanker, bivirkninger og alt annet drit som følger med kreften.
Jeg tenkte jeg kunne prøve å starte litt pent da, ta et tema jeg synes er vanskelig, men som ikke er en ekkel bivirkning eller noe sånt. Det er rett og slett tanker jeg har, og litt bekymring kanskje?

Here goes..

Jeg, jente på 23, er urolig for framtida mi. Det er nesten litt "bittersweet" å si, for det er ikke lenge siden jeg ikke så noen framtid i livet mitt, i det hele tatt. Nå ser jeg den muligens, men jeg er så usikker på hvordan jeg skal takle den!

Gjennom store deler av sykdomsperioden min, har jeg hatt kjæreste. Han kan, men bare til en viss grad, sette seg inn i hvordan det er å ha kreft. Jeg tror at ingen, som ikke har kjent det på kroppen selv, kan sette seg fullstendig inn i hvordan detta egentlig er.
Han, og særlig jeg, fikk stadig høre om hvor ekstra sterkt og godt forhold vi kom til å utvikle. Hvor godt vi kom til å kjenne hverandre, og hvor nær vi ville bli. "Alle" mente det. Sykepleiere, leger og venner.
Antakelig ble det en slags forhåpning. Vi hadde det bra sammen, men kreften min la en jævla svær demper på alt. Det ble ikke det sterke forholdet vi ble forespeila, i steden ble det vanskeligere å være sammen. Vi klarte ikke å forstå hverandre lengre.
Etter en god stund som samboere, fant vi ut at det ikke var noe godt for noen av oss å skulle være sammen mer. Verken som kjærester eller samboere. Vi "skiltes" som venner, ordentlig gode venner, og Christian er fortsatt verdens-beste-Christian! (Ja, vi var på Metallica sammen!) :)

Så tenker jeg jeg da, og nå kommer kanskje poenget (vi får se), hvordan skal jeg forholde meg til en fremtidig kjæreste? Det er jo ikke til å komme fra at en stor del av den jeg er i dag, er på grunn av at jeg fikk kreft. Hvordan skal en som overhodet ikke kjenner "syke Maren-Sofie", forstå det som egentlig har formet meg?
Mange vil nok si at jeg skal prøve å glemme denna "kreftgreia" så fort jeg er friskmeldt, men det kan jeg faktisk ikke. Det her kommer til å følge meg resten av livet. Opplevelser så inni granskauen forferdelige, og de beste tider jeg noen gang har opplevd. Det har vært mye av begge deler, og de setter sine spor.

Tenk om jeg ikke er kreftfri om et år, når behandlingen min er ferdig. Hvem vil vel bli og være sammen med noen som er "dødssyk"? Det finnes plenty med friske jenter å bli glad i der ute! Hvem vil vel velge seg noen som er syk, bli ordentlig glad i henne, for så å alltid risikere å miste henne?

..og en annen ting; hvordan fortelle en fremtidig kjæreste at jeg antakeligvis ikke kan gi han egne barn?

Jeg synes det er tøft nok å selv skulle takle tanken på at jeg kanskje er steril og ikke vil bli frisk, men i tillegg så er det så mange sånne ting som det her, angående framtida, som stadig faller ned i hodet mitt. Jeg tror jeg tenker for mye.

Nå må jeg ha en liten pause, kanskje jeg slenger på litt mer på detta innlegget etterhvert som jeg tenker mer. Detta blir til og med publisert (haha, det høres litt viktig ut) midt på lyse dagen, ikke på kvelden. Hah, kanskje jeg er litt tøff om dagen også!

PS; dette var ikke ment som noen kontaktannonse, selv om det kanskje virka sånn ;)

17 kommentarer:

Anonym sa...

Maren, du her jo Tøff hele døgnet, det er jeg sikker på:)
Og drømmemannen dukker nok opp, jeg har troa for oss begge..hehe..
Klem Christina

Anne F. sa...

Kjære Maren-Sofie!

Mange tanker ja...fremtiden din er usikker,ingen kan spå fremtiden ,men du må tro at det skal gå bra....Det er store muligheter for at du skal holde deg frisk etter endt behandling!
Det nøtter heller ikke å glemme sykdomtiden din, den har formet deg på godt og vondt....ta det med deg videre...men ikke la redselen for tilbakefall ta helt overhånd.

Trist at kjærligheten tok slutt midt oppi det hele.

Vet du, det finnes mange flotte gutter der ute som mer enn gjerne vil satse på en så flott jente som deg...
Jeg hadde de samme tankene da jeg var i tenårene....og klarte ikke å innlede noe varig med gutter jeg møtte på min vei...var nok mest meg...redselen for å bli syk igjen opptokk mye av tankene mine og sorgen for å ikke kunne få barn lå hele tiden der.De sa det var liten mulighet for å få barn.
Men en dag traff jeg han som forsatt er min mann....(23 år siden)Jeg ble gravid uten problemer,og alle 3 er friske og velskapte...Menstrasjonen min har riktignok vært veldig ustabil - løpt løpsk kan man si...alså jeg fikk dobbelt opp -annenhver uke, sannsynligvis pga strålebehandling.Det var totalt stopp i 30 årsalderen....så her igården er det hormontabletter som gjelder....det fungerer bra for meg.

Jeg håper du får bearbeidet usikkerheten din og kommer deg videre-slik at det ikke tar helt overhånd, for det er store muligheter for at du holder deg frisk:-))og møter kjærligheten.
Kroppen er svært dyktig til å komme seg igjen:-))Riskoen for senskader ligger der , men man vet aldri utfallet.
Syns det er flott at du skriver og får satt tankene ned på papiret- da bearbeider du opplevelsene dine og kommer "lettere" fra det:-))
Hilsen Anne.

Anonym sa...

Hei du er 23 år og du finner helt sikkert drømmemannen ja kanskje flere..... Din bekymring om ikke å få barn forstår jeg og jeg skal ikke begi meg ut på å trøste her, men prøv å hold fokus: du skal bli frisk og da er du en ung jente som har gjennomgått kreft behandling. Skjønner at du tenker mye og framtidsplaner og drømmer hører med særlig i din alder, jeg ser det som et sunnhetstegn. LYKKE TIL og avslutningskommentaren din var bare utrolig morsom, fantastisk humor du har og bruk den for det det er verdt. KLEM

ThomasWT sa...

Hoy!

Det å få seg kjæresete er vanskelig for alle tror jeg, og selv om en alvorlig sykdom kan være et hinder for et langt forhold for noen; så tror jeg ikke den hindrer noen i å bli forelsket.

Det tror jeg faktisk ikke.

Utrolig tøft av deg å legge ut så personlige og intime tanker om livet, ikke mange som tør det.

Litt rart egentlig, fordi kjærligheten er jo noe alle må forholde seg til, er det ikke? Kanskje bortsett fra massemordere da. De er kanskje så keen på hele den romantiske greia.

Jepps.

Anonym sa...

sikker på at noen vil være kjæreste med deg du er så søt og god og ja du er tøff veldig tøff.bra at dere er venner men dumt av han og droppe deg ,han skulle jo ta vare på jenta si spesielt når du er syk.menjeg skal ikke si noe det er deres sak,syns bare det var litt kipt.men godt at dere er venner,det er jo noe det og.du har hatt kreft lenge jeg håper du blir frisk snart,jeg ønsker det så veldig.og være syk er no dritt og du med så mye smerter skjønner ikke hvordan du greier det.jeg klager bare jeg har litt vondt et sted,du er flink.fint at du reiser litt da får du tankene litt andre steder.du må ha en flott helg så godt du kan,tenker masse på deg.stooooooor klem fra anne

Anonym sa...

Kjære Maren-Sofie jeg forstår så alt for godt mye av tankegangen din. Kreft og behandling har satt dype spor på kroppen min, og ufrivillig barnløshet er en av konsekvensene for meg. Men en ting skal jeg si deg og det er at kjærligheten kan du ikke styre, den kommer når du minst venter det, og jeg er sikker på at den kommer til deg også.

Stor klem

tenker mye på deg

Anonym sa...

Hei Maren-Sofie!

Jeg er ei jente på 25 som selv har kreft, og jeg har fulgt bloggen din etter at jeg fant den for noen måneder siden. Jeg har ikke lagt inn noen kommentar tidligere, men ville bare si at jeg synes du er så utrolig sterk og tøff! Og det beste, du har en fantastisk humor! Jeg synes det er beundringsverdig at du selv i slike innlegg som dette kan avslutte med en slik humoristisk kommentar. Du virker som en fantastisk person, og du er virkelig en inspirasjon for andre som går gjennom lignende situasjoner.

Jeg kan tenke meg at det er vanskelig å forestille seg en kreftfri framtid og at du er bekymret for hvordan du skal forholde deg til en fremtidig kjæreste. MEN - jeg er sikker på at du kommer til å treffe masse gutter som ville 'solgt sin høyre arm' for å være sammen med noen som deg, og når du da treffer en som du også virkelig blir glad i, så kommer han til å være forståelsesfull og akseptere deg uansett hva. Men mest av alt så tror jeg at du kommer til å ha et fantastisk liv videre, og at du kommer til å kunne ha barn (og skulle det skje at det ikke var mulig, så er adopsjon alltid en mulighet - det fins utrolig mange barn som trenger foreldre!) og at disse barna vil vokse opp som fantastiske mennesker pga den du er - pga dine erfaringer og din humor og din styrke.

Jeg ønsker deg LYKKE TIL med resten av behandlingen og stay strong! Jeg tenker veldig ofte på deg og blir så glad hver gang du oppdaterer bloggen din - og det tror jeg det er mange av oss som blir!

Takk for at du deler dine følelser med oss og for at du er den du er. Og nei, du er ikke bare tøff om kvelden! :-)

Stor klem til deg

Klara sa...

Jeg er 28 og døds syk. Trenger ett par nye lunger og tonnevis med hell for å få en forlengelse av livet. Akkurat den biten står det mye om i bloggen min.

Men jeg har også nettopp hatt 5 års bryllups dag. Ett ekteskap som ble inngått til tross for alle disse tingene som du nevner i denne bloggen her. Ikke kunne få barn, ikke kunne få langt liv sammen, at han må miste meg. At han i det hele tatt klarer å holde fast i meg.

Det har aldri vært enkelt. Ofte har det kjentes som om vi har vært i vært vårt univers. I tillegg til alt det som alle andre har av små og store bekymringer, så har vi denne store svarte skyen hengende over oss. Stort sett er det som vi kjører på vær våres vei. Noen ganger i samme retning, andre ganger i hver vår retning. Innimellom møtes vi, og vi er på samme vei. Øyeblikk som er helt fantastiske, og som vi tar vare på med alt vi har.

Det er mulig, men at det er lett og at man blir stekere? Nei det tror jeg ikke noe på. Det er bare nok en utfordring. En motbakke. Som vi etterhvert blir flinkere til å klatre i.

Denne biten deler jeg ikke i bloggen min, den er for privat. Men tankene du har er du ikke alene om.

Som min mann sier; ingen vet hva fremtiden bringer, men jeg har deg hvertfall nå.

Fremtiden er skummel. Heldigvis er det ingen som kjenner den.

Lykke til :-)

Anonym sa...

Tøff om natta, tøff om da'n! Det er DEG,Maren! ;o)

Klemmer fra Vigdis

Ps! Håper jeg ser deg i helgen! :D

Anonym sa...

Heisann Fia
Gi livet litt tid så ordner det meste seg. Din verden og dine tanker er anderledes enn de var for 3 år siden, men det er fortsatt du som tenker. Ser ingen hindringer i at du får en på kroken :-) Vi har alle forskjellig bakgrunn og historie på godt og vondt. Kreften og behandlingen blir er del av din, den er med på gå gjøre deg til den du er nå og selvfølgelig med på å forme deg videre. Kanskje det ikke skal glemmes.

Ha en strålende helg, hvem vet kanskje han dukker opp denne helgen...

klem fra Morten

Anonym sa...

hei igjen maren sofie vil ønske deg en fin helg og håpe at du etter forholdene har det bra.er det dumt og si fin helg du er jo så syk ,jeg innrømmer at jeg aot ikke vet hvordan jeg skal skrive til deg fordi du har kreft sier jeg noe som sårer så bare ta meg og såre deg vil jeg så klart ikke.men jeg vet du er en sterk jente så du koser deg vel og ,det er jo viktig og forsøke og ha humøret oppe selv om det ikke er lett.masse tanker skjønner jeg at du har,du aner jo ikke hvordan fremtiden blir,men vi håper alle at vår kjære venninne blir frisk og veldig snart.du er tapper modig flink søt og stolt stå på dette skal du klare.jeg har sagt det før du er som rosen du er sart men rosen har torner og er sterk likevel og du er syk men en ståpåjente som har masse uante krefter i deg.tenker masse på deg skriver snart igjen.keep up the good work maren sofie you will make it.en stor søt klem fra anne.

Anonym sa...

Har selv hatt kreft - men er frisk nå...(skjønt hvem vet)
Det er jo som du sier,- man blir aldri helt den samme etterpå. Og godt er vel det - det skulle tatt seg ut om vi ikke ble påvirket av de helt for jævlige (unnskyld uttrykket) opplevelsene.
Nåja. Det jeg egentlig skulle si - er at du må prøve å ikke se for langt framover. Det er ikke lett, jeg øver stadig selv. Det vil si at hver gang jeg tenker "hvordan skal dette gå" - så stopper jeg aktivt tankene mine. Sier STOPP til meg selv (inni meg da) og så tenker jeg på noe jeg liker å tenke på - feks fargene og luktene på mine besteforeldres sted som jeg elsker.
Dette er min teknikk,- som hjelper meg noen ganger.
Bare som et tips!
Lykke til med alt!
Bass

Wenche sa...

Synes du er utrolig tøff, Maren-Sofie, som deler slike tanker med oss. Det gjør inntrykk.
Skjønner at det må være utrolig tungt å gå med disse tankene på innsiden.
Samtidig har jeg stort håp for deg. Nettopp fordi du er den du er. Ei utrolig tøff jente.
Og når det gjelder fremtidig kjæreste, så skjønner jeg godt frykten din. Det er jo selvfølgelig ting som er tøffe. Å underslå det ville være å fortrenge noe. Samtidig er jeg ikke særlig i tvil om at den som skal bli din fremtidige mann er en solid person. Noe annet er å legge lista for lavt for en person som deg! Det betyr at han ganske sikkert er mye mer opptatt av å få ei jente som virkelig har dybde i livet; som ikke bare er opptatt av overflate-ting; som virkelig har vist hvordan hun kan takle motgang; som har evne til å forstå og leve seg inn i andres situasjon; som har en overlevelsesevne som ikke er de fleste forunt; som har humør - selv når ikke omstendighetene skulle tilsi det... - Ja, og jeg kunne ramse opp mer - selv bare ved å kjenne deg gjennom bloggen. Dette må jo være fantastiske egenskaper, som må være utrolig attraktive når det kommer til stykket, for den mannen du skal ha. Om han ikke evner å sette pris på slikt, skal du ha noe bedre! Og han kommer! Du er dessuten ung! Og veldig mye positivt kan skje i forhold til sykdomsbildet i årene du går i møte.
Ønsker deg virkelig alt godt!

Super-Ted sa...

Prøver meg med en kommentar som gutt...

Først av alt: Må bare si du har en herlig humor og selvironi oppi alt det det som er alvorlig og vondt! Du skriver utrolig godt og har en skjarm som skinner gjennom teksten! At det finnes gutter som kunne falt for deg, er det ikke tvil i min skjel om at det gjør - GARANTERT! Det er klart at det å få kreft, gå igjennom tøff behandling og å måtte forholde seg til ting ei jente i starten av 20-årene ikke skal måtte trenge å forholde seg til, setter spor. Og alle ting som påvirker oss er med å forme oss som det mennesket vi er.

Jeg tror nok ikke de som ikke har gått igjennom kreftbehandling selv, eller stått på sidelinjen og sett noen de er glad i få kreft og måtte kjempe seg gjennom tøff behandling har mulighet til å forstå alt. Men når du møter en det sier "klikk" med, så er jeg helt sikker på at vedkommende ville lytte og prøve å forstå.

Det er uansett deg som person en gutt evt forelsker seg i, ikke lymfe- eller blodsystemet ditt! Og du er jo like fantastisk som person selv om du er syk! Og skal man holde tilbake sine følelser bare fordi man er usikker på hva som kan skje i framtiden? Det er det jo ingen som vet uansett! Ja, man kan risikere å få knust hjertet sitt - det er risikoen med å være menneske og å forelske seg..

...og det med barn.. Jeg skjønner det er sårt. Jeg har gjennomgått kreftbehandling selv og er ikke sikker på om jeg er fruktbar. Men hva kan jeg gjøre? Det er muligheter i dag... Hvis man ikke er helt steril, så er det flere måter man kan hjelpe naturen på. Hvis ikke det er mulig, så hadde jeg gladelig adoptert eller tatt i mot et fosterbarn.

Vel, det var noen tanker. Kanskje er det bare tull - vanskelig å vite hvordan man skal formulere seg.. Uansett så håper jeg du har en ettermiddag som ikke er så alt for verst!

-klem

Anonym sa...

Hei.
Har vært innom her mangen ganger, men aldri kommenter .
Du skriver bare så godt.
Syns du har fått mange gode kommentare som jeg bare kan slutte meg til.
Det er deg og din personlighet en faller for med eller uten sykdom.
Masse lykke til med videre behandling, du finner han garatert en dag. Og da er det bare til og følge følelsene og ikke holde igjen.
Kommer til å følge med -0)
Beste hilsen Wenche

Trultemor sa...

Er virkelig tødt å lese det du skriver...
Vet ikke om du husker , jeg hadde en venn "over there" som var kreftsyk...Jeg fulgte hans vei i 2år, så nært som det var mulig over nettet og med hele Atlanterhavet og mere til imellom.
Han døde i februar.

Og du nevner bivirkninger, og jeg begynner nesten å felle tårer.
Jeg vet bare litt av hva du gjennomgår, og det er likevel "for mye"
Jeg er faktisk redd når jeg går inn på bloggen din. det går en stund mellom hver gang.
Men så glad for at du fortsatt er her.

Den dagen man er erklært kreftfri, begynner kampen for å finne tilbake til livet. Men det vil for alltid være forandret, du er ikke den samme som før-samtidig som du er det også. Det tar tid å venne seg til å være frisk... (samtidig som man vil være engstelig for tilbakefall...det sies at det må gå 5år før man kan si det sikkert at man er helt frisk)

Jeg håper og håper for deg at dette skal gå bra:)
varm klem

liseliten sa...

Tittet innom bloggen din idag, og jeg må si at jeg ble berørt av dette innlegget. Jeg tror nok du har rett i ingen kan sette seg inn i hvordan det faktisk er. Ikke jeg heller, men jeg beundrer deg for at du "holder ut". Du er ei sterk jente, og kommer hvertfall til å være kjempestyrket når du kommer ut av dette. Jeg tror at når en er i slike situasjoner vil vi vokse som mennesker. Heier på deg :)